Byggje- og entrepriserett

UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : valgemner

Byggje- og entrepriserett - JUS302

Vår 2008

Bokmål:

Oppgave 1:

Oljeselskapet Hydroil skulle bygge et mottaksanlegg for gass på Rørvik i Nord-Trøndelag, og engasjerte i den forbindelse entreprenørselskapet BYGG AS til å planere anleggstomten og å utføre det meget omfattende arbeidet med å støpe betongfundamenter til anlegget. Kontrakten, som bygde på NS 8405, ble inngått 1. januar 2007, og arbeidet skulle være ferdig senest 1. januar 2008. Framdriftsplanen la opp til en betydelig oppbemanning hos BYGG AS etter at planeringen av tomten skulle være ferdig den 1. april 2007 og arbeidet med fundamentene skulle iverksettes; da skulle antallet arbeidere på byggeplassen økes fra 200 til 800. BYGG AS hadde allerede 10. januar 2007 sikret seg tilgang på 800 arbeidere gjennom fire av sine faste underentreprenører. BYGG AS var innforstått med at underentreprenørene planla å skaffe det meste av sin arbeidskraft gjennom innleie av arbeidsfolk fra Østeuropa. Ifølge kontraktene mellom BYGG AS og underentreprenørene, skulle underentreprenørene søke om arbeids– og oppholdstillatelse senest tre uker før innreise til Norge; planlagt innreisedato var de to siste dagene i mars 2007. Det pleide nemlig å være tidsnok å søke tre uker før innreise, og før den tid kunne det dessuten være vanskelig å få endelig avklart hvilke arbeidere som var tilgjengelige. Hydroil var ukjent med avtalene mellom BYGG AS og underentreprenørene, om at underentreprenørene skulle søke om arbeids– og oppholdstillatelse senest tre uker før innreise til Norge

I løpet av februar 2007 satte LO ytterligere fokus på såkalt sosial dumping og dårlige boforhold for fremmedarbeidere i Norge, og det ble lagt press på Regjeringen for å iverksette tiltak. Dette førte til at statsråden den 20. februar 2007 uttalte at norske (under)entreprenører som ikke gir sine fremmedarbeidere anstendige boforhold, måtte ”tas”. Konsekvensen ble at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for søknader om arbeids– og oppholdstillatelse i perioden februar til mai 2007, i gjennomsnitt økte fra 2 til 9 uker. Dette førte til at BYGG AS ikke klarte å oppbemanne fra 200 til 800 arbeidere før i slutten av mai 2007. Og som følge av den forsinkede oppbemanningen, klarte ikke BYGG AS å sluttføre arbeidet før 1. februar 2008.

Den 20. april 2008 hadde BYGG AS overfor Hydroil krevd fristforlengelse fram til 1. februar 2008, under henvisning til at den økte saksbehandlingstiden var force majeure. Hydroil bestred kravet. For det første under henvisning til at det var uforsvarlig å søke så sent som tre uker før planlagt innreise, særlig når det dreide seg om så mange arbeidere på en gang i et lite politidistrikt. Subsidiært gjorde Hydroil gjeldende at økt saksbehandlingstid ikke kunne anses som force majeure, og at økt saksbehandlingstid uansett ikke kunne likestilles med endringer i immigrasjonsreglene; det var på det rene at reglene om arbeids– og oppholdstillatelse ikke var endret. Hydroil gjorde atter subsidiært gjeldende at BYGG AS hadde fremsatt kravet om fristforlengelse for sent.

Om dette skal det skrives en betenkning, der både de prinsipale og subsidiære rettsspørsmål skal drøftes.

Oppgave 2:

Gi en oversikt over adgangen til å fremme direktekrav i entrepriseforhold på lovfestet og ulovfestet grunnlag

Begge oppgavene skal besvares, der oppgave 1 teller 2/3 i karakterfastsettelsen.

Høst 2007

Bokmål:

Oppgave 1:

Oljeselskapet Saga engasjerte i 2005 entreprenørselskapet ABC til å stå for utbyggingen av et gigantisk, landbasert mottaksanlegg for gass på Trøndelagskysten. Kontrakten var en totalentreprise (”turn-key”), og tok utgangspunkt i en modifisert variant av NS 8405, med varlingsreglene og endringsreglene var uendret. Kontraktssummen var NOK 5 mrd, og anlegget skulle være klart for overtagelse 1. juni 2007.

I kontrakten var det bestemt at ABC skulle engasjere det tyske selskapet LNG til å levere og installere prosessanleggene, og det var bestemt at også denne kontrakten skulle bygge på NS 8405 (back-to-back). ABC inngikk en slik kontrakt med LNG, og kontraktssummen var NOK 2 mrd. ABC ønsket for enhver pris å overholde overtagelsesdatoen som var avtalt med Saga, ettersom dette var et prestisjeprosjekt, og dagmulktsatsene var betydelige. For at ABC skulle ha noe å gå på overfor Saga i forhold til eventuelle forsinkelser fra LNG’s side, ble det avtalt at LNG skulle sluttføre sitt arbeid så tidlig som 1. april 2007.

I slutten av februar 2007 hadde LNG nesten sluttført sitt arbeid, og ifølge ABC’s framdriftsplan – som var godkjent av Saga i 2005 – var meningen av LNG’s spesialteam på klargjøring av prosessanlegg skulle komme til Trøndelag i midten av mars 2007 og forestå de siste justeringene. Problemet var at etter at LNG inngikk kontrakten med ABC i 2005, hadde det vært en boom i etterspørselen etter LNG’s prosessanlegg, og i mars 2007 hadde LNG store kapasitetsproblemer i alle sine prosjekter rundt omkring i verden. Til tross for en rekke purringer overfor LNG – både fra ABC og Saga, fikk ikke LNG sitt spesialteam på plass i Trøndelag før den 15. juni 2007. Det var på det rene at ABC overfor Saga skriftlig hadde krevd inntil 2 ukers fristforlengelse med en gang det ble klart at LNG ville bli forsinket.

Anlegget ble ikke klart for overtagelse fra ABC til Saga før 1. juli 2007. LNG’s spesialteam ble riktignok ferdig med sin klargjøring 20. juni 2007, men Petroleumstilsynet trengte 10 dager på å gå gjennom og godkjenne prosessanlegget. Like før overtagelsen kom det fram at årsaken til at LNG’s spesialteam ikke ankom Trøndelag tidligere, var at LNG hadde prioritert å sluttføre et tilsvarende anlegg i Russland, noe som igjen skyldtes at LNG hadde påtatt seg et vesentlig mer omfattende dagmulktansvar overfor den russiske utbyggeren enn overfor ABC.

I forbindelse med overtagelsen krevde Saga dagmulkt for 1 måned, i tillegg til erstatning for sine tap knyttet til utsatt produksjonsstart (oppad begrenset til NOK 30 mill). Saga begrunnet erstatningskravet med at ABC måtte identifiseres med LNG’s forsettlige kontraktsbrudd. Saga gjorde videre gjeldende at ABC uansett ikke kunne få lenger fristforlengelse enn de opprinnelig hadde krevd.

ABC bestred at Saga hadde et krav på dagmulkt og/eller erstatning, og ABC hevdet at Saga uansett ikke kunne kreve både dagmulkt og erstatning. Når det gjaldt erstatningskravet, erkjente ABC at LNG’s kontraktsbrudd var forsettlig, men bestred at ABC på dette punktet kunne identifiseres med LNG. ABC mente at dette ville være å strekke kontraktshjelperansvaret for langt, fordi Saga selv hadde utpekt LNG som underleverandør, fordi ABC hadde lagt inn en forsvarlig sikkerhetsmargin i sin framdriftsplan, og fordi Saga hadde godkjent ABC’s framdriftsplan. ABC mente dessuten at de var berettiget til 1 måneds fristforlengelse, fordi LNG’s forsettlige mislighold var en bristende forutsetning for ABC’s opprinnelige krav om 2 ukers fristforlengelse.

Når det gjaldt den delen av forsinkelsen som knyttet seg til Petroleumstilsynets gjennomgang og godkjennelse, erkjente ABC at tilsynet ikke kunne starte sin gjennomgang før LNG’s spesialister hadde klargjort anlegget. Men ABC mente at Petroleumstilsynets gjennomgang og godkjennelse skulle ha foregått etter at Saga hadde overtatt anlegget, noe som ble bestridt av Saga under henvisning til at det dreide seg om en ”turn-key” – kontrakt.

Om dette skal skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både de prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:

Gi en oversikt over problemkomplekset ”plunder og heft” og reguleringen av dette i NS 8405 pkt. 24.3.

Begge oppgaver skal besvares. Oppgave 2 skal telle 1/3.

Nynorsk:

Oppgåve 1:

Oljeselskapet Saga engasjerte i 2005 entreprenørselskapet ABC til å stå for utbygginga av eit gigantisk, landbasert mottaksanlegg for gass på Trøndelagskysten. Kontrakten var ei totalentreprise (”turn-key”), og tok utgangspunkt i ein modifisert variant av NS 8405, men varslingsreglane og endringsreglane var uendra. Kontraktssummen var NOK 5 mrd, og anlegget skulle vera klart for overtaking 1. juni 2007.

I kontrakten var det bestemt at ABC skulle engasjera det tyske selskapet LNG til å levera og installera prosessanlegga, og det var bestemt at òg denne kontrakten skulle bygga på NS 8405 (back-to-back). ABC gjekk inn slik kontrakt med LNG, og kontraktssummen var NOK 2 mrd. ABC ynskte for ein kvar pris å overhalda overtakingsdatoen som var avtala med Saga, ettersom dette var eit prestisjeprosjekt, og dagmulktsatsane var betydelege. For at ABC skulle ha noko å gå på i høve til Saga ved eventuelle forseinkingar frå LNG si side, vart det avtala at LNG skulle sluttføra sitt arbeid så tidleg som 1. april 2007.

I slutten av februar 2007 hadde LNG nesten sluttført sitt arbeid, og i høve til ABC sin framdriftsplan – som var godkjend av Saga i 2005 – var meininga at LNG sitt spesialteam på klargjering av prosessanlegg skulle koma til Trøndelag i midten av mars 2007 og stå for dei siste justeringane. Problemet var at etter at LNG gjekk inn kontrakten med ABC i 2005, hadde det vore boom i etterspurnaden etter LNG sine prosessanlegg, og i mars 2007 hadde LNG store kapasitetsproblem i alle sine prosjekt rundt omkring i verda. Trass i ei rekke purringar i høve til LNG – både frå ABC og Saga, fekk ikkje LNG sitt spesialteam på plass i Trøndelag før den 15. juni 2007. Det var på det reine at ABC i høve til Saga skriftleg hadde kravd inntil 2 veker fristforlenging straks det vart klårt at LNG ville bli forseinka.

Anlegget vart ikkje klart for overtaking frå ABC til Saga før 1. juli 2007. LNG sitt spesialteam vart rett nok ferdige med si klargjering 20. juni 2007, men Petroleumstilsynet trengde 10 dagar på å gå gjennom og godkjenna prosessanlegget. Like før overtaking kom det fram at årsaka til at LNG sitt spesialteam ikkje kom til Trøndelag tidlegare, var at LNG hadde prioritert å sluttføra eit tilsvarande anlegg i Russland, noko som igjen skuldast at LNG hadde påteke seg eit vesentleg meir omfattande dagmulktsansvar i høve til den russiske utbyggaren enn i høve til ABC.

I samband med overtakinga kravde Saga dagmulkt for 1 månad, i tillegg til skadebot for sine tap knytt til utsett produksjonsstart (oppad avgrensa til NOK 30 mill). Saga grunngav skadebotkravet med at ABC måtte identifiserast med LNG sine forsettelege kontraktbrot. Saga gjorde vidare gjeldande at ABC i alle høve ikkje kunne få lengre fristforlenging enn dei opphavleg hadde kravd.

ABC motsette seg at Saga hadde krav på dagmulkt og/eller skadebot, og ABC hevda at Saga i alle høve ikkje kunne krevja både dagmulkt og skadebot. Når det gjaldt skadebotkravet, vedgjekk ABC at LNG sine kontraktbrot var forsettlege, men motsette seg at ABC på dette punktet kunne identifiserast med LNG. ABC meinte at det ville vera å strekka kontraktshjelparansvaret for langt, av di Saga sjølv hadde utpeikt LNG som underleverandør, av di ABC hadde lagt inn forsvarleg sikkerheitsmargin i sin framdriftsplan, og av di Saga hadde godkjend ABC sin framdriftsplan. ABC meinte dessutan at dei hadde krav på 1 månads fristforlenging, av di LNG sitt forsettlege mishald var ein bristande føresetnad for ABC sitt opphavlege krav om 2 veker fristforlenging.

Når det gjaldt den delen av forseinkinga som var knytt til Petroleumtilsynet sin gjennomgang og godkjenning, vedgjekk ABC at tilsynet ikkje kunne starta sin gjennomgang før LNG sine spesialistar hadde klårgjort anlegget. Men ABC meinte at Petroleumtilsynet sin gjennomgang og godkjenning skulle ha gått føre seg etter at Saga hadde overteke anlegget, noko Saga motsette set under tilvisning til at det dreide seg om ei ”turn-key”-kontrakt.

Om dette skal det skrivast ei drøfting der rettsspørsmåla, både dei prinispale og subsidiære, vert drøfta og avgjort.

Oppgåve 2:

Gje ei oversikt over problemkomplekset ”plunder og heft” og reguleringa av dette i NS 8405 pkt. 24.3.

Det skal svarast på båe oppgåvene. Oppgåve 2 skal telja 1/3.

Vår 2007

Bokmål:

Oppgave 1:

Eiendomsselskapet Eiendom AS eide et kjøpesenter i Lillevik sentrum, og i 2005 besluttet selskapet å utvide kjøpesenteret med ytterligere 3000 kvadratmeter. Det ble samtidig besluttet å bygge et leilighetskompleks i tre etasjer, som skulle gå over hele taket på kjøpesenteret. Eiendom AS engasjerte arkitektfirmaet Kreativ AS til å utarbeide et forprosjekt. Forprosjektet viste at det ville bli krevende å gjennomføre en samtidig utbygging av kjøpesenteret og leilighetskomplekset, fordi leilighetskomplekset innebar at den eksisterende delen av kjøpesenteret måtte forsterkes med bæresøyler i flere av butikklokalene. Eiendomsselskapet var nemlig ikke villig til å stenge disse delene av kjøpesenteret mens søylene ble montert, fordi det ville medføre betydelige reduksjoner i leieinntektene. Selskapet bestemte seg for å engasjere den erfarne entreprenøren Bygg AS til å gjennomføre en slik samtidig utbygging i form av en totalentreprise, noe som innebar at spesifikasjonene (av hva som skulle bygges, og hvordan det skulle bygges) i stor grad besto i beskrivelser av funksjonskrav (hvilke egenskaper det ferdige bygget skulle ha); det sto blant annet at bygget skulle være ”velegnet for moderne butikkdrift”. Avtalen viste til NS 8405, men den var supplert med enkelte bestemmelser fra NS 3431, som tok høyde for at kontrakten var en totalentreprise; det var blant annet i avtalens pkt. 11 inntatt to bestemmelser om ”totalentreprenørens valg av løsninger” (se vedlegget nedenfor). Avtalen sa ikke noe om hvilken type bæresøyler som skulle monteres, og det var heller ikke berørt i forprosjektet.

Bygg AS bestilte umiddelbart etter kontraktstildelingen prefabrikerte betongsøyler, men etter at disse var montert, mottok Eiendom AS klager fra innehaverne av de berørte butikkene, som hevdet at betongsøylenes størrelse og plassering gjorde butikklokalene mindre arealeffektive og lite hensiktsmessige. Det ble blant annet pekt på at betongsøylene (1 meter brede) gjorde det vanskelig å plassere butikkhyller på en like elegant og hensiktsmessig måte som før monteringen av betongsøylene.

På bakgrunn av dette hevdet Eiendom AS, under henvisning til avtalens pkt. 11.4, at Bygg AS, i stedet for betongsøyler, skulle ha valgt slanke stålsøyler (med 70 % mindre omkrets), og at betongsøylene derfor var en mangel. Det ble blant annet pekt på at Bygg AS burde ha forstått at slike ”svære betongsøyler” ville resultere i klager fra innehaverne av de berørte butikkene. Bygg AS bestred, under henvisning til ”totalentreprenørens valgfrihet” i pkt. 11.3, at de i stedet skulle ha valgt slanke stålsøyler, og pekte på at det var vanlig med slike betongsøyler i store kjøpesenter, og at Eiendom AS ikke hadde sagt noe om hvor søylene skulle plasseres. Bygg AS hevdet dessuten at Eiendom AS, som et profesjonelt eiendomsselskap, måtte forstå at Bygg AS – som totalentreprenører flest – ville velge den billigste løsningen (betongsøyler), når Eiendom AS ikke hadde foreskrevet slanke stålsøyler i kontrakten; Eiendom AS’ arkitektfirma, Kreativ AS, burde i alle fall ha forstått det. Og i den grad kontrakten var uklar på dette punktet, mente Bygg AS at dette var Eiendom AS sitt problem, jf. uklarhetsregelen, men Eiendom AS hevdet at avtalens punkt 11.4 uansett måtte gå foran uklarhetsregelen i en totalentreprise. Bygg AS gjorde subsidiært gjeldende at Eiendom AS’ byggekontrollør verken før eller etter montering hadde hatt innsigelser til valget av betongsøyler, slik at Eiendom AS uansett hadde godtatt betongsøylene gjennom passivitet og konkludent atferd, men dette ble avvist av Eiendom AS under henvisning til avtalens pkt. 11.4.

Vedlegg (supplement til NS 8405 pkt. 11):

Pkt 11.3: ”Innenfor de rammer som kontrakten setter, har totalentreprenøren rett til å velge hva slags materiale, utførelse og teknisk løsning han vil oppfylle kontrakten med. Forlanger byggherren etter kontraktsinngåelsen bruk av løsninger osv. som avviker fra det totalentreprenøren har rett til å velge, anses dette som krav om endring, jf. kap. IV. Vil totalentreprenøren påberope seg at en slik endring foreligger, skal han varsle byggherren uten ugrunnet opphold.”

Pkt 11.4: ”Kontraktsarbeidet skal passe for de formål byggherren har med kontraktsarbeidet, og som totalentreprenøren var eller måtte være kjent med da kontrakten ble inngått.”

Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både prinsipale og subsidiære, skal drøftes og avgjøres.

Oppgave 2:

Avbestilling etter bustadoppføringsloven.

Begge oppgavene skal besvares, og de skal telle like mye i karakterfastsettelsen.

Nynorsk:

Oppgåve 1:

Eigedomsselskapet Eiendom AS eigde eit kjøpesenter i Lillevik sentrum, og i 2005 bestemte selskapet seg for å utvida kjøpesenteret med ytterlegare 3000 kvadratmeter. Ein bestemte seg samstundes for å bygga eit leilegheitskompleks i tre etasjar, som skulle gå over heile taket på kjøpesenteret. Eigedom AS engasjerte arkitektfirmaet Kreativ AS til å utarbeida eitt forprosjekt. Forprosjektet viste at det ville bli krevjande å gjennomføra utbygging av leilegheitskomplekset og kjøpesenteret samtidig, ettersom leilegheitskomplekset gjorde at den eksisterande delen av kjøpesenteret måtte forsterkast med bæresøyler i fleire av butikklokala. Eigedomsselskapet var nemleg ikkje villig til å stenga desse delane av kjøpesenteret medan søylene vart montert, ettersom det ville medføra ein monaleg reduksjon i leigeinntektene. Selskapet bestemte seg for å engasjera den erfarne entreprenøren Bygg AS til å gjennomføra ei slik samtidig utbygging i form av totalentreprise, noko som innebar at spesifikasjonane (av kva som skulle byggast, og korleis) i stor grad vart utgjort av beskrivinga av funksjonskrav (kva eigenskapar det ferdige bygget skulle ha); det sto mellom anna at bygget skulle vera ”veleigna for moderne butikkdrift”. Avtalen synte til NS 8405, men den var supplert med einskilde føresegner frå NS 3431, som tok høgde for at kontrakten var ei totalentreprise; det var mellom anna i avtala sitt punkt 11 innteke to føresegner om ”totalentreprenøren sitt val av løysingar” (sjå vedlegget nedanfor). Avtala sa ikkje noko om kva type bæresøyler som skulle monterast, og det var heller ikkje omtala i forprosjektet.

Bygg AS bestilte straks etter kontraktstildelinga prefabrikkerte betongsøyler, men etter at desse var montert, fekk Eiendom AS klagar frå innehavarane av dei butikkane der søylene var montert. Dei hevda at søylene sin storleik og plassering gjorde butikklokala mindre arealeffektive og lite hensiktsmessige. Det vart mellom anna peikt på at betongsøylene (1 meter breie) gjorde det vanskeleg å plassera butikkhyllene på ein like elegant og hensiktsmessig måte som før monteringa av betongsøylene.

På bakgrunn av dette hevda Eiendom AS, under tilvising til avtala sitt punkt 11.4, at Bygg AS, i staden for betongsøyler, skulle valt slanke stålsøyler (med 70% mindre omkrets), og at betongsøylene difor utgjorde ein mangel. Det vart mellom anna peikt på at Bygg AS burde forstått at slike ”svære betongsøyler” ville resultera i klagar frå innehavarane av dei butikkane det gjaldt. Bygg AS motsette seg, under tilvising til ”totalentreprenøren sin valfridom” i punkt 11.3, at dei i staden skulle valt slanke stålsøyler, og peikte på at det var vanleg med slike betongsøyler i store kjøpesenter, og at Eiendom AS ikkje hadde sagt noe om kvar søylene skulle plasserast. Bygg AS hevda dessutan at Eiendom AS, som eit profesjonelt eigedomsselskap, måtte forstå at Bygg AS – som totalentreprenørar flest – ville velja den billegaste løysinga (betongsøyer) når Eiendom AS ikkje hadde kravd slanke stålsøyler i kontrakten; Eiendom AS sitt arkitektfirma, Kreativ AS, burde i alle fall forstått det. Og i den grad kontrakten var uklar på dette punktet, meinte Bygg AS at dette var Eiendom AS sitt problem, jf. uklårleiksregelen, men Eiendom AS hevda at avtalen sitt punkt 11.4 uansett måtte gå framfor uklårleiksregelen i ei totalentreprise. Bygg AS gjorde subsidiært gjeldande at Eiendom AS sin bygningskontrollør verken før eller under montering hadde hatt innvendingar mot valet av betongsøyler, slike at Eiendom AS uansett hadde godteke betongsøylene gjennom passivitet og konkludent åtferd, men dette vart avvist av Eiendom AS under tilvising til avtalen sitt punkt 11.4.

Vedlegg (supplement til NS 8405 punkt 11):

Pkt 11.4: ”Kontraktsarbeidet skal passe for de formål byggherren har med kontraktsarbeidet, og som totalentreprenøren var eller måtte være kjent med da kontrakten ble inngått.”

Om dette skal det skrivast ei utgreiing der rettsspørsmåla, både prinsipale og subsidiære, skal drøftast og avgjerast.

Oppgåve 2:

Avbestilling etter bustadoppføringslova.

Det skal svarast på båe oppgåvene, og dei skal ha same vekt ved karakterfastsettinga.

Høst 2006

Bokmål:

Oppgave 1:

Lillevik kommune hadde lenge planlagt å bygge ut den kommunale kaien. Den 30. januar 2006 ble ENTREPRENØR AS, etter forutgående anbudskonkurranse, tildel oppdraget. Kontraktssummen var på kr. 80 millioner. Etter avtalen skulle kaien være sluttført 1. juni 2006, og avtalen viste til NS 8405. Det pågikk allerede arbeid med å fylle ut deler av sjøområdet som grenset mot nordsiden av kaien, en kontrakt som Lillevik kommune hadde tildelt ANLEGG AS. På tomten innenfor kaiområdet pågikk det dessuten, i regi av havnevesenet i Lillevik kommune, arbeid med å oppføre et større lagerbygg, som skulle benyttes i tilknytning til godstransporten gjennom havnen.

ENTREPRENØR AS hadde planlagt å bruke tomten like nord for kaien til å oppbevare utstyr og materiell, etter som det sto i anbudsgrunnlaget at denne tomten skulle kunne brukes til slike formål. Da ENTREPRENØR AS skulle starte opp sitt arbeid den 15. februar, viste det seg imidlertid at ANLEGG AS hadde tatt denne tomten (”lagertomten”) i bruk som lager for sitt utstyr og materiell. ENTREPRENØR AS protesterte på dette overfor Lillevik kommune, men fikk pr e-mail beskjed om å finne seg et annet lagerområde, og at de ”sikkert kunne bli enige om vilkårene for dette”.

ENTREPRENØR AS, som hadde lagt opp til en stram framdriftsplan, innså at det ville bli vanskelig å få ANLEGG AS til å fjerne seg fra lagertomten, og for ikke å miste ytterligere tid, besluttet man å bruke en annen tomt som lagerområde. Denne tomten lå ca. 1 km fra kaien, men den var lett tilgjengelig. ENTREPRENØR AS hadde dessuten planlagt å rigge opp byggekranen på lagertomten, men måtte nå i stedet dekke sitt behov for kran gjennom innleie av mobilkran, fordi det ikke ar plass for byggekran.

I begynnelsen av april begynte havnevesenets lagerbygg å bli ferdig, og i den forbindelse var det en rekke leverandører og underentreprenører som skulle sluttføre sine arbeider. På grunn av arbeidet med kaien, var det imidlertid vanskelig atkomst til lagerbygget, og løsningen ble at det måtte ryddes en korridor gjennom kaiområdet (altså anleggsområdet til ENTREPRENØR AS) og fram til lagerbygget. Dette førte til at ENTREPRENØR AS, etter instruks fra kommunen, måtte flytte mobilkranen hver gang noen måtte kjøres fram til lagerbygget, noe som innbar at ENTREPRENØR AS måtte stanse sitt arbeid for kortere perioder flere ganger om dagen. Dette foregikk helt fram til kommunen overtok lagerbygget den 15. mai 2006, og det førte til at ENTREPRENØR AS den 25. mai krevde 14 dagers fristforlengelse. Det ble avvist av kommunen under henvisning til at kravet var framsatt for sent, mens ENTREPRENØR AS mente at kommunens uttalelse om at de ”sikkert kunne bli enige om vilkårene for dette”, uansett var til hinder for at kommunen kunne påberope seg de preklusive varslingsreglene på dette punktet.

Kommunen viste videre til at ENTREPRENØR AS etter NS 8405 pkt. 18.3 plikter å samordne sitt arbeid med de andre entreprenørene, og at det i anbudsgrunnlaget var gjort oppmerksom på at de måtte være forberedt på å samordne sitt arbeid med sideentreprenører. ENTREPRENØR AS mente derimot at deres plikt etter NS 8405 pkt 18.3 ikke gikk så langt at man måtte finne seg i disse mer eller mindre kaotiske forholdene på byggeplassen. ENTREPRENØR AS mente dessuten at de uansett ikke var forpliktet til å samordne sitt arbeid med de som var entreprenører og leverandører på lagerbygget, fordi verken ANLEGG AS, eller leverandørene og entreprenørene på lagerbygget, kunne anses som sideentreprenører i forhold til NS 8405.

Kommunen overtok kaianlegget den 14. juni 2006. I sitt forslag til sluttoppgjør krevde ENTREPRENØR AS kr. 200.000 i tilleggsvederlag for sine merkostnader til kjøring til og fra den alternative lagertomten (som lå én km unna), og kr. 300.000 i tilleggsvederlag for sine utgifter til leie av mobilkran. ENTREPRENØR AS krevde også kr. 100.000 i tilleggsvederlag for produktivitetstap (”plunder og heft”) som følge av disse forholdene og forstyrrelsene i henhold til NS 8405 pkt. 24.3. Når det gjaldt merkostnadene til kjøring til og fra lagertomten, avviste kommunen kravet under henvisning til at ENTREPRENØR AS ikke var lovet noen eksklusiv rett til lagertomten like nord for kaien, og at kommunen uansett ikke var bundet av slike opplysninger i anbudsgrunnlaget. Kommunen mente dessuten at kravet om tilleggsvederlag knyttet til leie av mobilkran måtte reduseres med kostnadsbesparelsene som følge av at man ikke trengte å bruke byggekranen, noe som ble bestridt av ENTREPRENØR AS. Kommunen bestred også kravet om tilleggsvederlag for produktivitetstap, fordi man mente at disse forstyrrelsene ikke var verre enn det ENTREPRENØR AS måtte regne med i dette prosjektet, og kommunen viste også her til NS 8405 pkt. 18.3. Kommunen krevde dessuten dagmulkt, fordi kaianlegget først var ferdig for overtagelse den 14. juni 2006.

Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både prinsipale og subsidiære, skal drøftes og avgjøres.

Oppgave 2:

Gi en kort redegjørelse for hovedhensynene bak anbudsreglene.

Begge oppgavene skal besvares. I vurderingen skal oppgave 1 telle med om lag to tredjedeler.

Nynorsk:

Oppgave 1:

Lillevik kommune hadde lenge planlagt å byggje ut den kommunale kaien. Den 30. januar 2006 vart ENTREPRENØR AS, etter føregåande anbodskonkurranse, tildelt oppdraget. Kontraktsummen var på kr. 80 millionar. Etter avtalen skulle kaien vere sluttført 1. juni 2006, og avtalen viste til NS 8405. Det var allereie sett i gang arbeid med å fylle ut delar av sjøområdet som grensa mot nordsida av kaien, ein kontrakt som Lillevik kommune hadde tildelt ANLEGG AS. På tomta innanfor kaiområdet var det dessutan, i regi av hamnevesenet i Lillevik kommune, sett i gang arbeid med å oppføre eit større lagerbygg, som skulle brukast i samband med godstransporten gjennom hamna.

ENTREPRENØR AS hadde planlagt å bruke tomta like nord for kaien til å oppbevare utstyr og materiell, etter som det stod i anbodsgrunnlaget at denne tomta skulle kunne brukast til slike føremål. Då ENTREPRENØR AS skulle starte opp arbeidet den 15. februar, viste det seg likevel at ANLEGG AS hadde teke denne tomta (”lagertomta”) i bruk som lager for sitt eige utstyr og materiell. ENTREPRENØR AS protesterte på dette overfor Lillevik kommune, men fekk pr e-mail beskjed om å finne seg eit anna lagerområde, og at dei ”sikkert kunne bli samde om vilkåra for dette”.

ENTREPRENØR AS, som hadde lagt opp til ein stram framdriftsplan, innsåg at det ville bli vanskeleg å få ANLEGG AS til å fjerne seg frå lagertomta, og for ikkje å miste ytterlegare tid, bestemde ein å bruke ei anna tomt som lagerområde. Denne tomta låg ca. 1 km frå kaien, men den var lett tilgjengeleg. ENTREPRENØR AS hadde dessutan planlagt å rigge opp byggekranen på lagertomta, men måtte no i staden dekke sitt behov for kran gjennom innleige av mobilkran, fordi det ikkje var plass for byggekran.

I starten av april begynte hamnevesenet sitt lagerbygg å bli ferdig, og i samband med dette var det fleire leverandørar og underentreprenørar som skulle sluttføre arbeida sine. På grunn av arbeidet med kaien, var det vanskeleg tilkomst til lagerbygget, og løysinga vart at det måtte ryddast ein korridor gjennom kaiområdet (altså anleggsområdet til ENTREPRENØR AS) og fram til lagerbygget. Dette førte til at ENTREPRENØR AS, etter instruks frå kommunen, måtte flytte mobilkranen kvar gong nokon måtte køyrast fram til lagerbygget, noko som innebar at ENTREPRENØR AS måtte stanse arbeidet sitt for kortare periodar fleire gonger om dagen. Dette heldt fram heilt fram til kommunen overtok lagerbygget den 15. mai 2006, og det førte til at ENTREPRENØR AS den 25. mai kravde 14 dagar fristforlenging. Det vart avvist av kommunen under tilvising til at kravet var sett fram for seint, medan ENTREPRENØR AS meinte at kommunen si utsegn om at dei ”sikkert kunne bli samde om vilkåra for dette”, uansett var til hinder for at kommunen kunne gjere gjeldande dei preklusive varslingsreglane på dette punktet.

Kommunen viste vidare til at ENTREPRENØR AS etter NS 8405 pkt. 18.3 pliktar å samordne arbeidet sitt med dei andre entreprenørane, og at ein i anbodsgrunnlaget var gjort merksam på at dei måtte vere budd på å samordne arbeidet sitt med sideentreprenørar. ENTREPRENØR AS meinte derimot at pliktene deira etter NS 8405 pkt 18.3 ikkje gjekk så langt at ein måtte finne seg i desse meir eller mindre kaotiske tilhøva på byggeplassen. ENTREPRENØR AS meinte dessutan at dei uansett ikkje var forplikta til å samordne arbeidet sitt med dei som var entreprenørar og leverandørar på lagerbygget, fordi verken ANLEGG AS, eller leverandørane og entreprenørane på lagerbygget, kunne reknast som sideentreprenørar i høve til NS 8405.

Kommunen overtok kaianlegget den 14. juni 2006. I forslaget til sluttoppgjer kravde ENTREPRENØR AS kr. 200.000 i tilleggsvederlag for meirkostnadane til køyring til og frå den alternative lagertomta (som låg éin km unna), og kr. 300.000 i tilleggsvederlag for utgiftene til leige av mobilkran. ENTREPRENØR AS kravde også kr. 100.000 i tilleggsvederlag for produktivitetstap (”plunder og heft”) som følgje av desse forholda og forstyrringane i følgje NS 8405 pkt. 24.3. Når det gjaldt meirkostnadane til køyring til og frå lagertomta, avviste kommunen kravet under tilvising til at ENTREPRENØR AS ikkje var lova nokon eksklusiv rett til lagertomta like nord for kaien, og at kommunen uansett ikkje var bundne av slike opplysningar i anbodsgrunnlaget. Kommunen meinte dessutan at kravet om tilleggsvederlag knytta til leige av mobilkran måtte reduserast med sparte kostnader som følgje av at ein ikkje trengte å bruke byggekranen, noko ENTREPRENØR AS nekta for. Kommunen motsette seg også kravet om tilleggsvederlag for produktivitetstap, fordi ein meinte at desse forstyrringane ikkje var verre enn det ENTREPRENØR AS måtte rekne med i dette prosjektet, og kommunen viste også her til NS 8405 pkt. 18.3. Kommunen kravde dessutan dagmulkt, fordi kaianlegget først var ferdig for overtaking den 14. juni 2006.

Om dette skal det skrivast ei utgreiing der rettsspørsmåla, både prinsipale og subsidiære, skal drøftast og avgjerast.

Oppgave 2:

Gi ei kort utgreiing om hovudomsyna bak anbodsreglane.

Det skal svarast på begge oppgåvene. I vurderinga skal oppgåve 1 telje med omlag to tredelar.

Vår 2006

Bokmål:

Oppgave 1:

Entreprenørselskapet BYGG AS hadde påtatt seg å oppføre et nytt verksted for BIL AS. Avtalen viste til NS 8405. Arbeidet ble påbegynt 1. januar 2006, og skulle sluttføres 1. mai 2006, men 2. mars gikk BYGG AS konkurs. Konkursboet krevde å få tre inn i entreprisekontrakten. BIL AS bestred at boet hadde rett til å tre inn i kontrakten, og viste til at arbeidet knapt var påbegynt, at det var svært begrensede midler i boet, og at det derfor var tvilsomt om boet ville klare å sluttføre arbeidet. BIL AS viste også til NS 8405 pkt. 39.1. Bobestyreren erkjente at det var lite midler i boet, men han hevdet at det ikke ville få betydning for boets evne til å sluttføre verkstedbygget, dersom BIL AS betalte avdrag i henhold til avtalen med BYGG AS. Bobestyreren mente dessuten at BIL AS var godt nok beskyttet gjennom garantien som BYGG AS hadde stilt 1. januar, og at boet derfor ikke trengte å stille noen særskilt garanti overfor BIL AS. BIL AS fastholdt at de, som følge av BYGG AS’ konkurs, kunne heve avtalen med virkning også for konkursboet.

BIL AS mente dessuten at de kunne kreve å få tre inne i BYGG AS’ avtale med underentreprenøren, GRUNNARBEID AS, dersom BIL AS først var berettiget til å heve avtalen med BYGG AS med virkning for boet. Grunnen til at BIL AS ønsket å tre inn i BYGG AS’ underentrepriseavtale med GRUNNARBEID AS, var at prisene på slike underentrepriser hadde steget en god del siden avtalen mellom BYGG AS og GRUNNARBEID AS ble inngått. GRUNNARBEID AS bestred at BIL AS hadde rett til å tre inn i underentrepriseavtalen, mens BIL AS hevdet at en slik rett var et naturlig tilbygg til byggherrens adgang til å fremme direkte mangelskrav mot underentreprenøren, jf. eksempelvis buofl. § 37. For det tilfelle at BIL AS kunne heve kontrakten, hevdet de å ha rett til å bruke stillasene som BYGG AS hadde på byggeplassen, jf. NS 8405 pkt 39.1 siste ledd, men boet mente at det ikke trengte å respektere denne klausulen.

Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:

Vederlag for endringer og tilleggsarbeid etter boligoppføringsloven.

Begge oppgaver skal besvares. I vurderingen skal oppgave 1 telle med om lag to tredjedeler.

Nynorsk:

Entreprenørselskapet BYGG AS hadde teke på seg å oppføre ein ny verkstad for BIL AS. Avtalen viste til NS 8405. Arbeidet starta opp 1. januar 2006, og skulle sluttførast 1. mai 2006, men 2. mars gjekk BYGG AS konkurs. Konkursbuet kravde å få tre inn i entreprisekontrakten. BIL AS nekta for at buet hadde rett til å tre inn i kontrakten, og viste til at arbeidet knapt var oppstarta, at det var svært knapt med midlar i buet, og at det difor var tvilsamt om buet ville klare å sluttføre arbeidet. BIL AS viste også til NS 8405 pkt. 39.1. Bustyraren vedgjekk at det var lite midlar i buet, men han hevda at det ikkje ville få noko å seie for buet si evne til å sluttføre verkstadbygget, dersom BIL AS betalte avdrag i medhald av avtalen med BYGG AS. Bustyraren meinte dessutan at BIL AS hadde godt nok vern gjennom garantien som BYGG AS hadde stilt 1. januar, og at buet difor ikkje trong å stille nokon særskilt garanti overfor BIL AS. BIL AS heldt fast ved at dei, som følgje av konkursen i BYGG AS, kunne heve avtalen med verknad også for konkursbuet.

BIL AS meinte dessutan at dei kunne krevje å få tre inne i BYGG AS sin avtale med underentreprenøren, GRUNNARBEID AS, dersom BIL AS først hadde rett til å heve avtalen med BYGG AS med verknad for buet. Grunnen til at BIL AS ynskte å tre inn i BYGG AS sin underentrepriseavtale med GRUNNARBEID AS, var at prisane på slike underentreprisar hadde stege ein god del sidan avtalen mellom BYGG AS og GRUNNARBEID AS vart inngått. GRUNNARBEID AS nekta for at BIL AS hadde rett til å tre inn i underentrepriseavtalen, medan BIL AS hevda at ein slik rett var eit naturleg tilbygg til det høvet byggherren har til å fremje direkte mangelskrav mot underentreprenøren, jf. til dømes buofl. § 37. For det tilfellet at BIL AS kunne heve kontrakten, hevda dei å ha rett til å bruke stillasa som BYGG AS hadde på byggeplassen, jf. NS 8405 pkt 39.1 siste ledd, men buet meinte at det ikkje trong å respektere denne klausulen.

Om dette skal det skrivast ei utgreiing der rettsspørsmåla, både prinsipale og subsidiære, vert drøfta og avgjorde.

Oppgave 2:

Vederlag for endringar og tilleggsarbeid etter bustadoppføringslova

Det skal svarast på begge oppgåvene. I vurderinga skal oppgåve 1 telje med om lag to tredelar.

Høst 2005

Bokmål:

Eiendomsselskapet Eiendom AS hadde nylig kjøpt en gammel bygård, og man hadde fått tillatelse til å rive den og oppføre et forretningsbygg på eiendommen. På grunnlag av et forprosjekt som det rådgivende ingeniørfirmaet KONSULT AS hadde utarbeidet på vegne av Eiendom AS, engasjerte Eiendom AS den 1.januar 2004 BYGG AS (et større, tradisjonsrikt entreprenørselskap) til å rive bygården og å oppføre forretningsbygget, med tilhørende underjordisk garasjeanlegg. Kontraktssummen var kr. 20.000.000, og bygget skulle etter avtalen stå ferdig 1.juni 2005. Prosjekteringen skulle utføres av Eiendom AS, og til dette arbeidet engasjerte Eiendom AS KONSULT AS. Prosjekteringen av VVS-arbeidet, herunder byggets ventilasjonsanlegg, skulle derimot forestås av BYGG AS. Kontrakten mellom Eiendom AS og BYGG AS viste til NS 8405, men Eiendom AS hadde tilføyd at ”Eiendom AS har ikke undersøkt grunnforholdene”.

Etter at bygården var revet, startet BYGG AS arbeidet med det underjordiske garasjeanlegget. Det viste seg etter hvert, i midten av mars 2004, å være vanskeligere grunnforhold enn BYGG AS hadde regnet med. Leire gjorde det nødvendig med mer omfattende og mer tidkrevende fundamenteringsarbeid enn BYGG AS mente å ha forpliktet seg til. Og den 25.mars 2004 krevde BYGG AS som følge av dette per brev 1 måneds fristforlengelse av Eiendom AS. Eiendom AS avviste kravet skriftlig 1 uke senere, uten nærmere begrunnelse.

1.april 2004 innså dessuten BYGG AS at fundamenteringsarbeidet ville bli vesentlig mer kostnadskrevende enn antatt, og man sendte e-post til Eiendom AS` arbeidsformann på byggeplassen, om at man ”krever tileggsvederlag for det tilfellet at dette blir så kostbart å gjennomføre som vi frykter, men dette kan vi vel som vanlig bli enige om i neste byggemøte?”. Det var nå på det rene at partene tidligere hadde brukt byggmøtene til å avklare liknende spørsmål, og at man der hadde bestrebet seg på å bli enige. Eiendom AS svarte ikke på denne e-posten, og spørsmålet ble heller ikke tatt opp i senere byggemøter. Grunnarbeidet ble sluttført 1.juli 2004.

KONSULT AS hadde vært forsinket med en del tegningsleveranser i perioden mai-august 2004, noe som ved flere anledninger hadde hemmet fremdriften for BYGG AS. I begynnelsen av oktober 2004 forsto BYGG AS at det kunne bli vanskelig å ta igjen disse hver for seg små forsinkelsene, og krevde den 7.oktober 2004 per brev ytterligere en uke fristforlengelse av Eiendom AS. I det samme brevet gjorde BYGG AS oppmerksom på at kravet om tilleggsvederlag (av 1.april 2004) ville beløpe seg til kr. 700.000; BYGG AS hevdet at det først nå var mulig å med sikkerhet fastslå omfanget av disse merutgiftene til fundamentering. 15.oktober 2004 avviste Eiendom AS, uten begrunnelse, begge disse kravene.

Etter overtagelsen av bygget den 7.august 2005 fastholdt BYGG AS kravene om fristforlengelse. Men disse ble bestridt av Eiendom AS, bl.a. under henvisning til at Eiendom AS hadde gjort oppmerksom på at man ikke hadde undersøkt grunnforholdene, og at de mange små forsinkelsene med tegningsleveransene til å begynne med i prosjektet ”ikke var verre enn hva BYGG AS uansett måtte regne med i et større byggeprosjekt”. Eiendom AS krevde dessuten dagmulkt for perioden 1.juni til og med 7.august 2005. BYGG AS fastholdt dessuten kravet om tilleggsvederlag, et krav som ble bestridt av Eiendom AS, som dessuten mente at dette kravet var bortfalt, fordi det var varslet for sent. Til det siste bemerket BYGG AS bl.a at man ved flere anledninger under byggeperioden hadde vært enige om ”ikke å praktisere varslingsreglene for endringer altfor formalistisk”, noe som ikke ble bestridt av Eiendom AS, men Eiendom AS mente at dette uansett ikke var relevant for reglene om varsling ved fristforlengelse. Eiendom AS gjorde dessuten gjeldende at kravet på tilleggsvederlag var ”upåregnelig omfattende”.

Et år etter overtakelsen viste det seg at byggets ventilasjonsanlegg ikke hadde tilstrekkelig kapasitet til å kjøle ned bygget i sommervarmen, og Eiendom AS hevdet at dette var en mangel som BYGG AS pliktet å utbedre. BYGG AS bestred ikke at dette var en mangel, men BYGG AS hadde fått alvorlige likviditetsproblemer, og BYGG AS hevdet at Eiendom AS likeså godt kunne holde seg til de egentlig ansvarlige for manglene ved ventilasjonsanlegget; enten underleverandøren av ventilasjonsanlegget VVS AS, eller den som prosjekterte ventilasjonsanlegget for BYGG AS, PROSJEKT AS. VVS AS og PROSJEKT AS erkjente at de sammen var ansvarlige for mangelen overfor BYGG AS, men de bestred at de hadde noe ansvar overfor Eiendom AS. Uansett så mente VVS AS at de ikke pliktet å utbedre mangelen overfor Eiendom AS, fordi de ikke hadde fått fullt oppgjør for ventilasjonsanlegget av BYGG AS.

Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort

------------------------

Nynorsk:

Eigedomsselskapet Eiendom AS hadde nyleg kjøpt ein gammal bygard, og ein hadde fått løyve til å rive den og oppføre eit forretningsbygg på eigedomen. På grunnlag av eit forprosjekt som det rådgjevande ingeniørfirmaet KONSULT AS hadde utarbeidd på vegner av Eiendom AS, engasjerte Eiendom AS den 1.januar 2004 BYGG AS (eit større, tradisjonsrikt entreprenørselskap) til å rive bygarden og å oppføre forretningsbygget, med tilhøyrande underjordisk garasjeanlegg. Kontraktssummen var kr. 20.000.000, og bygget skulle etter avtalen stå ferdig 1.juni 2005. Prosjekteringa skulle utførast av Eiendom AS, og til dette arbeidet engasjerte Eiendom AS KONSULT AS. Prosjekteringa av VVS-arbeidet, under dette ventilasjonsanlegget i bygget, skulle derimot BYGG AS stå for. Kontrakten mellom Eiendom AS og BYGG AS viste til NS 8405, men Eiendom AS hadde tilføydd at ”Eiendom AS har ikkje undersøkt grunnforholda”.

Etter at bygarden var riven, starta BYGG AS arbeidet med det underjordiske garasjeanlegget. Det viste seg etter kvart, i midten av mars 2004, å vere vanskelegare grunnforhold enn BYGG AS hadde rekna med. Leire gjorde det naudsynt med meir omfattande og meir tidkrevjande fundamenteringsarbeid enn BYGG AS meinte å ha forplikta seg til. Og den 25.mars 2004 kravde BYGG AS som følgje av dette per brev 1 månad fristforlenging av Eiendom AS. Eiendom AS avviste kravet skriftleg 1 veke seinare, utan nærare grunngjeving.

1.april 2004 innsåg dessutan BYGG AS at fundamenteringsarbeidet ville bli vesentleg meir kostnadskrevjande enn ein hadde rekna med, og ein sende e-post til Eiendom AS sin arbeidsformann på byggeplassen, om at ein ”krev tileggsvederlag for det tilfellet at dette blir så kostbart å gjennomføre som vi fryktar, men dette kan vi vel som vanleg bli samde om i neste byggemøte?”. Det var no på det reine at partane tidlegare hadde brukt byggmøta til å avklare liknande spørsmål, og at ein der hadde lagt vinn på å bli samde. Eiendom AS svarte ikkje på denne e-posten, og spørsmålet vart heller ikkje teke opp i seinare byggemøte. Grunnarbeidet vart sluttført 1.juli 2004.

KONSULT AS hadde vore forseinka med ein del leveransar av teikningar i perioden mai-august 2004, noko som ved fleire høve hadde hemma framdrifta for BYGG AS. I byrjinga av oktober 2004 forstod BYGG AS at det kunne bli vanskeleg å ta igjen desse kvar for seg små forseinkingane, og kravde den 7.oktober 2004 per brev ytterlegare ei veke fristforlenging av Eiendom AS. I det same brevet gjorde BYGG AS merksame på at kravet om tilleggsvederlag (av 1.april 2004) ville komme på kr. 700.000; BYGG AS hevda at det først no var mogleg å fastslå sikkert omfanget av desse meirutgiftene til fundamentering. 15.oktober 2004 avviste Eiendom AS, utan grunngjeving, begge desse krava.

Etter overtakinga av bygget den 7.august 2005 heldt BYGG AS fast ved krava om fristforlenging. Men Eiendom AS nekta for krava, m.a. under tilvising til at Eiendom AS hadde gjort merksame på at ein ikkje hadde undersøkt grunnforholda, og at dei mange små forseinkingane med levering av teikningar til å byrje med i prosjektet ”ikkje var verre enn kva BYGG AS uansett måtte rekne med i eit større byggeprosjekt”. Eiendom AS kravde dessutan dagmulkt for perioden 1.juni til og med 7.august 2005. BYGG AS heldt dessutan fast ved kravet om tilleggsvederlag, eit krav som vart motsagt av Eiendom AS, som dessutan meinte at dette kravet var bortfalle, fordi det var varsla for seint. Til det siste innvende BYGG AS m.a. at ein ved fleire høve under byggeperioden hadde vore samde om ”ikkje å praktisere varslingsreglane for endringar altfor formalistisk”, noko Eiendom AS ikkje nekta for, men Eiendom AS meinte at dette uansett ikkje var relevant for reglane om varsling ved fristforlenging. Eiendom AS gjorde dessutan gjeldande at kravet på tilleggsvederlag var ”upårekneleg omfattande”.

Eit år etter overtakinga viste det seg at ventilasjonsanlegget i bygget ikkje hadde tilstrekkeleg kapasitet til å kjøle ned bygget i sommarvarmen, og Eiendom AS hevda at dette var ein mangel som BYGG AS plikta å utbetre. BYGG AS nekta ikkje for at dette var ein mangel, men BYGG AS hadde fått alvorlege likviditetsproblem, og BYGG AS hevda at Eiendom AS likeså godt kunne halde seg til dei eigentleg ansvarlege for manglane ved ventilasjonsanlegget; enten underleverandøren av ventilasjonsanlegget VVS AS, eller den som prosjekterte ventilasjonsanlegget for BYGG AS, PROSJEKT AS. VVS AS og PROSJEKT AS vedgjekk at dei saman var ansvarlege for mangelen overfor BYGG AS, men dei nekta for at dei hadde noko ansvar overfor Eiendom AS. Uansett så meinte VVS AS at dei ikkje plikta å utbetre mangelen overfor Eiendom AS, fordi dei ikkje hadde fått fullt oppgjer for ventilasjonsanlegget av BYGG AS.

Om dette skal det skrivast ei utgreiing der rettsspørsmåla, både prinsipale og subsidiære, blir drøfta og avgjorde.

Vår 2005

Nynorsk:

Peder Ås ville flytte, og i mars 2004 gjorde han avtale med entreprenør Marte Kirkerud om ein ny bustad som Marte Kirkerud skulle føre opp på eit felt der ho hadde skaffa tomter. Kontraktssummen var kr 2 500 000. I kontrakten stod det at bustaden skulle overtakast seks månader etter at Marte Kirkerud hadde fått igangsetjingsløyve av kommunen.

Igangsetjingsløyvet låg føre 1. juni 2004. I slutten av juni fekk Peder Ås eit brev frå Marte Kirkerud om at det kunne bli vanskeleg å kome i gang med bygginga før ferien. I brevet stod det dessutan: ”For ordens skuld gjer eg merksam på at fellesferien gjev tre vekers tillegg til avtala byggjetid.”

I september kom det nytt brev frå Marte Kirkerud, der ho orienterte om at det var vanskeleg å skaffe folk på grunn av stor aktivitet i byggjebransjen. Ho lova likevel at ho skulle gjere sitt beste for å få huset ferdig utan store forseinkingar.

Arbeidet kom i gang i november 2004, men det gjekk seint, og i januar 2005 stod det framleis att minst fire månaders arbeid.

Peder Ås skreiv 5. januar 2005 til Marte Kirkerud og heva avtalen. Han viste til at han fleire gonger hadde purra Marte Kirkerud utan å få svar. Han hadde no mista trua på at Marte Kirkerud greidde å gjennomføre prosjektet til rimeleg tid. Han kravde å få overskøytt tomta, slik at ein ny entreprenør kunne fullføre bygget. Han kravde også dagmulkt rekna frå 1. november 2004 fram til hevingsdagen. Han viste til at Marte Kirkerud ikkje hadde krav på tilleggsfrist, og at ho i alle høve ikkje hadde sett fram krav om det i tide. I oppgjeret med Marte Kirkerud for tomt og utført arbeid måtte han godskrivast kr 300 000 som var tilleggskostnader for å få ein ny entreprenør til å ta over, sa Peder Ås. I tillegg til dette ville han ha dekt ekstrakostnader med husleige for perioden frå 1. desember 2004 og fram til huset kunne bli ferdig i mai 2005.

Marte Kirkerud svara at ho ikkje godtok desse krava. Ho meinte at ho hadde krav på tilleggsfrist. Det var allment kjent at det var vanskeleg å få tak i fagfolk på grunn av aktiviteten i byggjebransjen. Peder Ås måtte skjøne at breva frå henne var meinte som krav om tilleggsfrist, sjølv om ho ikkje hadde sett fram kravet med reine ord. Når det galdt tilleggsfrist for fellesferien, var det heilt vanleg, meinte ho, og det måtte tolkast inn i avtalen. Ho gjekk ikkje med på at Peder Ås hadde rett til å heve. I alle tilfelle kunne han ikkje krevje å få overført tomta og det halvferdige bygget, meinte ho; han måtte nøye seg med å sleppe fri frå kontrakten. Marte Kirkerud gjekk med på at ein ny entreprenør nok ville ha kr 300 000 meir for arbeidet enn det ho sjølv hadde rekna seg, men Peder Ås kunne ikkje i noko fall krevje dekning for dette i tillegg til ei eventuell dagmulkt, meinte ho. Ekstra husleigekostnader gjekk Marte Kirkerud ikkje med på å dekkje. I alle tilfelle kunne ikkje det kome i tillegg til dagmulkta, meinte ho.

Om dette skal det skrivast ei utgreiing der rettsspørsmåla, både prinsipale og subsidiære, blir drøfta og avgjorde.

Bokmål:

Peder Ås ville flytte, og i mars 2004 inngikk han avtale med entreprenør Marte Kirkerud om en ny bolig som Marte Kirkerud skulle føre opp på et felt der hun hadde skaffet tomter. Kontraktssummen var kr 2 500 000. I kontrakten stod det at boligen skulle overtas seks måneder etter at Marte Kirkerud hadde fått igangsettingstillatelse av kommunen.

Igangsettingstillatelsen forelå 1. juni 2004. I slutten av juni fikk Peder Ås et brev fra Marte Kirkerud om at det kunne bli vanskelig å komme i gang med byggingen før ferien. I brevet stod det dessuten: ”For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at fellesferien gir tre ukers tillegg til avtalt byggetid.”

I september kom det nytt brev fra Marte Kirkerud, der hun orienterte om at det var vanskelig å skaffe folk på grunn av stor aktivitet i byggebransjen. Hun lovde likevel at hun skulle gjøre sitt beste for å få huset ferdig uten store forsinkelser.

Arbeidet kom i gang i november 2004, men det gikk sent, og i januar 2005 stod det fortsatt igjen minst fire måneders arbeid.

Peder Ås skrev 5. januar 2005 til Marte Kirkerud og hevet avtalen. Han viste til at han flere ganger hadde purret Marte Kirkerud uten å få svar. Han hadde nå mistet troen på at Marte Kirkerud greide å gjennomføre prosjektet til rimelig tid. Han krevde å få overskjøtet tomta, slik at en ny entreprenør kunne fullføre bygget. Han krevde også dagmulkt regnet fra 1. november 2004 fram til hevingsdagen. Han viste til at Marte Kirkerud ikke hadde krav på tilleggsfrist, og at hun i hvert fall ikke hadde satt fram krav om det i tide. I oppgjøret med Marte Kirkerud for tomt og utført arbeid måtte han godskrives kr 300 000 som var tilleggskostnader for å få en ny entreprenør til å ta over, sa Peder Ås. I tillegg til dette ville han ha dekt ekstrakostnader med husleie for perioden fra 1. desember 2004 og fram til huset kunne bli ferdig i mai 2005.

Marte Kirkerud svarte at ho ikke godtok disse kravene. Hun mente at hun hadde krav på tilleggsfrist. Det var alminnelig kjent at det var vanskelig å få tak i fagfolk på grunn av aktiviteten i byggebransjen. Peder Ås måtte skjønne at brevene fra henne var ment som krav om tilleggsfrist, selv om hun ikke hadde sett fram kravet uttrykkelig. Når det gjaldt tilleggsfrist for fellesferien, var det helt vanlig, mente hun, og det måtte tolkes inn i avtalen. Hun gikk ikke med på at Peder Ås hadde rett til å heve. I alle tilfeller kunne han ikke kreve å få overført tomta og det halvferdige bygget, mente hun; han måtte nøye seg med å slippe fri fra kontrakten. Marte Kirkerud gjekk med på at en ny entreprenør nok ville ha kr 300 000 mer for arbeidet enn det hun selv hadde regnet seg, men Peder Ås kunne ikke i noe fall kreve dekning for dette i tillegg til en eventuell dagmulkt, mente hun. Ekstra husleiekostnader gikk Marte Kirkerud ikke med på å dekke. I alle tilfeller kunne ikke det komme i tillegg til dagmulkten, mente hun.

Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Høst 2004

Nynorsk

Oppgåve 1:

Entreprenør Marte Kirkerud fekk etter anbodskonkurranse kontrakt med Peder Ås om oppføring av eit nytt kontorbygg i utkanten av Storevik. Anbodet bygde på teikningar og beskrivingar som Peder Ås hadde fått laga hos eit konsulentfirma. Arbeidet omfatta opparbeiding av tomt med tilkomstveg og oppføring av bygg. Kontraktssummen var på fem millionar kroner. Kontrakten viste til NS 8405.

Arbeidet tok til i september 2004. I oktober 2004 kom det pålegg frå Storevik kommune, retta til både Marte Kirkerud og Peder Ås, om at det måtte byggjast ein mur langs den eine sida av tomta, og på toppen av muren måtte det vera eit gjerde. Det var grannar som hadde teke opp spørsmålet med kommunen fordi dei såg at bygginga elles ville gje ein steinete skrent som dei meinte kunne vera farleg, særleg for born. Kommunen viste til teknisk forskrift til plan- og bygningslova, der det heiter (§ 7‑42):

”Utearealer nær byggverk skal utformes slik at brukerne trygt kan oppholde seg i det fri. Det må også være tilstrekkelig og sikker plass for rekreasjon og lek nær boliger. Det må legges vekt på avskjerming mot trafikk slik at fare unngås, og utendørs nivåforskjeller nær byggverket skal være avgrenset på sikker måte.”

Marte Kirkerud skreiv straks – den 12. oktober 2004 – til Peder Ås og sa at ho ville ha ekstra betalt for mur og gjerde. Tilleggsvederlaget ville koma på om lag 300 000 kroner, meinte ho. Av teikningane gjekk det ikkje fram noko om mur eller gjerde, berre at tomta skulle planerast ut til tomtegrensa. Marte Kirkerud var samd med kommunen i at tomta burde sikrast, men ho hadde lagt til grunn at Peder Ås hadde avklåra dette.

Frå Peder Ås kom det ein e-post dagen etter, 13. oktober, om at Marte ikkje hadde krav på tilleggsvederlag for dette. Som profesjonell burde ho kjenne reglane, og ho måtte vera budd på å sikre tomta slik at alt vart lovleg. Marte Kirkerud fekk meldinga, men svara ikkje.

Marte Kirkerud sette opp mur med gjerde allereie i oktober og sende tidleg i november faktura på 300 000 kroner for endringsarbeid. Peder Ås ville ikkje betale denne fakturaen. Partane er samde om å be deg om eit grunngjeve standpunkt til tvistespørsmålet. Dei ber om at du tek standpunkt både til spørsmålet om kva Marte Kirkerud hadde krav på, og kva varslingsreglane fører til.

Skriv ei utgreiing der du drøftar og tek standpunkt til rettsspørsmåla.

Oppgåve 2:

Gjer greie for kva kontraktar som blir omfatta av bustadoppføringslova.

Det skal svarast på begge oppgåvene.

Bokmål

Oppgave 1:

Entreprenør Marte Kirkerud fikk etter anbudskonkurranse kontrakt med Peder Ås om oppføring av et nytt kontorbygg i utkanten av Storevik. Anbudet bygde på tegninger og beskrivelser som Peder Ås hadde fått laget hos et konsulentfirma. Arbeidet omfattet opparbeiding av tomt med tilkomstvei og oppføring av bygg. Kontraktssummen var på fem millioner kroner. Kontrakten viste til NS 8405.

Arbeidet tok til i september 2004. I oktober 2004 kom det pålegg fra Storevik kommune, rettet til både Marte Kirkerud og Peder Ås, om at det måtte bygges en mur langs den ene siden av tomta, og på toppen av muren måtte det være et gjerde. Det var naboer som hadde tatt opp spørsmålet med kommunen fordi de så at byggingen ellers ville gi en steinete skrent som de mente kunne være farlig, særlig for barn. Kommunen viste til teknisk forskrift til plan- og bygningslova, der det heter (§ 7‑42):

”Utearealer nær byggverk skal utformes slik at brukerne trygt kan oppholde seg i det fri. Det må også være tilstrekkelig og sikker plass for rekreasjon og lek nær boliger. Det må legges vekt på avskjerming mot trafikk slik at fare unngås, og utendørs nivåforskjeller nær byggverket skal være avgrenset på sikker måte.”

Marte Kirkerud skrev straks – den 12. oktober 2004 – til Peder Ås og sa at hun ville ha ekstra betalt for mur og gjerde. Tilleggsvederlaget ville komme på om lag 300 000 kroner, mente hun. Av tegningene gikk det ikke fram noe om mur eller gjerde, bare at tomta skulle planeres ut til tomtegrensen. Marte Kirkerud var enig med kommunen i at tomta burde sikres, men hun hadde lagt til grunn at Peder Ås hadde avklart dette.

Fra Peder Ås kom det en e-post dagen etter, 13. oktober, om at Marte ikke hadde krav på tilleggsvederlag for dette. Som profesjonell burde hun kjenne reglene, og hun måtte være forberedt på å sikre tomta slik at alt ble lovlig. Marte Kirkerud fikk meldingen, men svarte ikke.

Marte Kirkerud satte opp mur med gjerde allerede i oktober og sende tidlig i november faktura på 300 000 kroner for endringsarbeid. Peder Ås ville ikke betale denne fakturaen

Partene er enige om å be deg om et grunngitt standpunkt til tvistespørsmålet. De ber om at

du tek standpunkt både til spørsmålet om hva Marte Kirkerud hadde krav på, og hva varslingsreglene fører til.

Skriv en betenkning der du drøfter og tar standpunkt til rettsspørsmålene.

Oppgave 2:

Gjør rede for hvilke kontrakter som blir omfattet av boligoppføringsloven.

Begge oppgaver skal besvares.

Vår 2004

Bokmål:
Oppgave 1:
Blandakoret Gauken skulle bygge nytt møtelokale. Koret hadde rundt hundre medlemmer og hadde nettopp fått en testamentarisk arv på vel 400 000 kroner. Leder for koret, småbruker Peder Ås, stilte tomt til disposisjon, og i september 2003 ble det inngått avtale mellom entreprenør Marte Kirkerud og koret om oppføring av et hus. Avtalen bygde på tegninger og beskrivelser som Marte Kirkerud hadde laget etter samtaler med Peder Ås, og den totale prisen skulle være 400 000 kroner. Avtalen var underskrevet av Marte Kirkerud og ”Peder Ås for Blandakoret Gauken”. Det var vist til NS 3430 i avtalen.
I desember 2003 fikk Peder Ås et brev fra Marte Kirkerud. Hun skrev at kommunen stilte krav om et mer omfattende ventilasjonsanlegg enn hun hadde regnet med. Det nye anlegget ville koste 100 000 kroner ekstra. Hun la ved et formular for tilleggsbestilling, oppført med 100 000 kroner, som hun bad Peder Ås skrive under og returnere. Peder Ås hadde det travelt med småbruket på denne tiden, og det ble til at han la til side brevet og formularet uten å gjøre mer med det.
Da bygget var ferdig i mars 2004, sendte Marte Kirkerud en regning på 500 000 kroner. Hun viste til den avtalte prisen og til tilleggsbestilling fra desember 2003. På vegne av koret protesterte Peder Ås og viste til at avtalt pris var 400 000 kroner. Mer ville ikke koret betale. Han gikk med på at han hadde sett brevet fra Marte Kirkerud, men han mente at det var et frekt forsøk på å velte problemet over på koret. Marte Kirkerud hadde prosjektert møtelokalet, og var ikke kravene til ventilasjon oppfylt, var det hennes problem, slik han så det.
Marte Kirkerud mente at hun hadde krav på tilleggsvederlag etter NS 3430, og at det i alle tilfeller var rimelig at koret betalte for det produktet de fikk. Med det nye ventilasjonsanlegget ble lokalet mye bedre, sa hun.
Peder Ås sa at han ikke visste hva NS 3430 var, før Marte Kirkerud sendte han dokumentet nå i ettertid. Han mente det var urimelig dersom Marte Kirkerud som profesjonell entreprenør kunne påføre rene amatører plikter bare ved å sende et brev. Dersom Marte Kirkerud hadde kommet med en pris på 500 000 kroner fra først av, måtte de enten ha redusert standarden på huset eller legge bort hele byggeprosjektet, sa Peder Ås.
Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:
Gjør rede for reglene i boligoppføringsloven om heving på grunn av forbrukerens betalingsmislighold.

Begge oppgaver skal besvares.

Nynorsk:

Oppgåve 1:
Blandakoret Gauken skulle byggje nytt møtelokale. Koret hadde rundt hundre medlemmer og hadde nettopp fått ein testamentarisk arv på vel 400 000 kroner. Leiar for koret, småbrukar Peder Ås, stilte tomt til disposisjon, og i september 2003 vart det gjort avtale mellom entreprenør Marte Kirkerud og koret om oppføring av eit hus. Avtalen bygde på teikningar og beskrivingar som Marte Kirkerud hadde laga etter samtalar med Peder Ås, og den totale prisen skulle vera 400 000 kroner. Avtalen var underskriven av Marte Kirkerud og ”Peder Ås for Blandakoret Gauken”. Det var vist til NS 3430 i avtalen.
I desember 2003 fekk Peder Ås eit brev frå Marte Kirkerud. Ho skreiv at kommunen stilte krav om eit meir omfattande ventilasjonsanlegg enn ho hadde rekna med. Det nye anlegget ville koste 100 000 kroner ekstra. Ho la ved eit formular for tilleggsbestilling, oppført med 100 000 kroner, som ho bad Peder Ås skrive under og returnere. Peder Ås hadde det travelt med småbruket på denne tida, og det vart til at han la til side brevet og formularet utan å gjera meir med det.
Da bygget var ferdig i mars 2004, sende Marte Kirkerud ei rekning på 500 000 kroner. Ho viste til den avtala prisen og til tilleggsbestilling frå desember 2003. På vegner av koret protesterte Peder Ås og viste til at avtala pris var 400 000 kroner. Meir ville ikkje koret betale. Han gjekk med på at han hadde sett brevet frå Marte Kirkerud, men han meinte at det var eit frekt forsøk på å velte problemet over på koret. Marte Kirkerud hadde prosjektert møtelokalet, og var ikkje krava til ventilasjon oppfylte, var det hennar problem, slik han såg det.
Marte Kirkerud meinte at ho hadde krav på tilleggsvederlag etter NS 3430, og at det i alle tilfelle var rimeleg at koret betalte for det produktet dei fekk. Med det nye ventilasjonsanlegget vart lokalet mykje betre, sa ho.
Peder Ås sa at han ikkje visste kva NS 3430 var, før Marte Kirkerud sende han dokumentet no i ettertid. Han meinte det var urimeleg dersom Marte Kirkerud som profesjonell entreprenør kunne påføre reine amatørar plikter berre ved å sende eit brev. Dersom Marte Kirkerud hadde kome med ein pris på 500 000 kroner frå først av, måtte dei anten ha redusert standarden på huset eller leggje bort heile byggeprosjektet, sa Peder Ås.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der rettsspørsmåla blir drøfta og avgjorde.
Oppgåve 2:
Gjer greie for reglane i bustadsoppføringslova om heving på grunn av forbrukarens betalingsmishald.

Det skal svarast på begge oppgåvene.

HØSTEN 2003

Nynorsk:
Oppgåve 1:
Peder Ås gjorde i 2002 avtale med byggmeister Marte Kirkerud om oppføring av ny bustad på Peders tomt. Arbeidet omfatta huset over grunnmur, og Peder skulle bruke bustaden sjølv. Kontraktssummen var kr 990 000. Ei tid etter avtaleinngåinga kontakta Peder Marte og bad om at kjøkeninnreiinga vart teken ut av leveransen. Han hadde funne eit kjøken han likte betre, og som han fekk til ein rimeleg pris av forhandlaren Ole Vold, montering inkludert. Marte sa at dette var greitt, og Ole Vold monterte kjøkeninnreiinga.

I sluttfakturaen trekte Marte frå kr 30 000 for kjøkeninnreiinga. Peder meinte at prisen måtte reduserast med kr 60 000 for materialar. Kjøkeninnreiinga var ført opp med den summen i eit vedlegg til kontrakten der kontraktssummen var spesifisert. Dessutan måtte Marte gjere frådrag for eit par dagsverk med monteringsarbeid, meinte han. Marte svarte at kr 60 000 var vanleg pris til forbrukar (bruttopris); sjølv fekk ho rabattar av kjøkenleverandøren, normalt på 25 prosent rekna av bruttoprisen, men i dette spesielle tilfellet på 50 prosent. Rabatten var ein del av fortenesta hennar; ho viste til at spesifikasjonen av kontraktssummen ikkje hadde nokon særleg post for forteneste. Spart arbeid ville ho ikkje gjere frådrag for, sjølv om total arbeidsinnsats for bustaden var ført opp som samlepost i spesifikasjonen; ho kunne ikkje sende folk heim likevel, sa ho. – Peder stod på sitt.

Eit halvt års tid etter overtaking viste det seg at kjøkenbenken var feilmontert slik at vatn hadde runne ned mellom benken og veggen. Da dette vart oppdaga, var veggen skadd av vatnet. Peder Ås kravde at Ole Vold monterte benken på nytt og reparerte veggen eller iallfall tok kostnaden med å få veggen reparert. Ole Vold tilbaud seg å rette sjølve monteringa av benken, men skaden på veggen ville han ikkje ha noko med. Partane var samde om at feilmonteringa var skjedd ved eit uhell på grunn av eit svakt punkt i
materialane, og at Ole Volds folk ikkje kunne klandrast. Dei var også samde om at Peder ikkje kunne ha oppdaga feilen tidlegare.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der rettsspørsmåla, både prinsipale og subsidiære, blir drøfta og avgjorde.

Oppgåve 2:
Gjer greie for dei omsyna som ligg bak bruken av anbodskonkurransar for byggje- og anleggsarbeid.

Det skal svarast på begge oppgåvene. I vurderinga skal oppgåve 1 telje med om lag to tredjedelar.

Bokmål:

Oppgave 1:
Peder Ås gjorde i 2002 avtale med byggmester Marte Kirkerud om oppføring av ny bolig på Peders tomt. Arbeidet omfattet huset over grunnmur, og Peder skulle bruke boligen selv. Kontraktssummen var kr 990 000. En tid etter avtaleinngåelsen kontaktet Peder Marte og bad om at kjøkkeninnredningen ble tatt ut av leveransen. Han hadde funnet et kjøkken han likte bedre, og som han fikk til en rimelig pris av forhandleren Ole Vold, montering inkludert. Marte sa at dette var greit, og Ole Vold monterte kjøkkeninnredningen.

I sluttfakturaen trakk Marte fra kr 30 000 for kjøkkeninnredningen. Peder mente at prisen måtte reduseres med kr 60 000 for materialer. Kjøkkeninnredningen var ført opp med det beløpet i et vedlegg til kontrakten der kontraktssummen var spesifisert. Dessuten måtte Marte gjøre fradrag for et par dagsverk med monteringsarbeid, mente han. Marte svarte at kr 60 000 var vanlig pris til forbruker (bruttopris); selv fikk hun rabatter av kjøkkenleverandøren, normalt på 25 prosent regnet av bruttoprisen, men i dette spesielle tilfellet på 50 prosent. Rabatten var en del av hennes fortjeneste; hun viste til at spesifikasjonen av kontraktssummen ikke hadde noen særlig post for fortjeneste. Spart arbeid ville hun ikke gjøre frådrag for, selv om total arbeidsinnsats for boligen var ført opp som samlepost i spesifikasjonen; hun kunne ikke sende folk hjem likevel, sa hun. – Peder stod på sitt.

Et halvt års tid etter overtakelse viste det seg at kjøkkenbenken var feilmontert slik at vann hadde rent ned mellom benken og veggen. Da dette ble oppdaget, var veggen skadet av vannet. Peder Ås krevde at Ole Vold monterte benken på nytt og reparerte veggen eller iallfall tok kostnaden med å få veggen reparert. Ole Vold tilbød seg å rette selve monteringen av benken, men skaden på veggen ville han ikke ha noe med. Partene var enige om at feilmonteringen var skjedd ved et uhell på grunn av et svakt punkt i
materialene, og at Ole Volds folk ikke kunne klandres. De var også enige om at Peder ikke kunne ha oppdaget feilen tidligere.

Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:
Gjør rede for de hensynene som ligger bak bruken av anbudskonkurranser for bygge- og anleggsarbeider.

Begge oppgaver skal besvares. I vurderingen skal oppgave 1 telle med om lag to tredjedeler.

Våren 2003

Oppgave 1:
Entreprenør Marte Kirkerud hadde tatt på seg å føre opp en brygge utenfor Ås Sjøhus og Restaurant, som tilhørte Peder Ås. Avtalen viste til NS 3430. Marte kalte inn til overtakelsesforretning til avtalt tid, den 20. mai. Under overtakelsesforretningen ble det oppdaget at trerekkverket mot sjøen var festet for dårlig. Etter avtalen skulle rekkverket ha vært festet med spesialbeslag, men nå var det bare brukt store skruer. Rekkverket kunne gi etter hvis en voksen mann falt mot det. Det kom fram at den ansatte som skulle feste rekkverket, hadde glemt å ta med beslagene, og at han hadde ment det måtte greie seg med skruer. Skulle han ha kjørt tilbake og hentet beslag, ville han ikke ha blitt ferdig til fotballkampen den dagen. Han hadde ikke sagt noe om dette til sine overordnede, som heller ikke hadde oppdaget det.

Peder Ås nektet å overta bryggen før rekkverket var ordnet den 30. mai. Han ville ikke risikere at gjester havnet i sjøen, sa han. Peder Ås krevde erstatning for tapt omsetning i beste utesesongen, utregnet til 200 000 kroner. Marte gikk med på at festingen av rekkverket var mangelfull, men hun mente at Peder Ås ikke kunne nekte overtakelse. I den sammenhengen viste hun til at kommunen hadde gitt midlertidig tillatelse til bruk etter plan- og bygningsloven. I alle tilfelle måtte Peder Ås nøye seg med dagmulkt, som ville utgjøre 8000 kroner.

Om dette skal det skrives en betenkning der både de prinsipale og subsidiære rettsspørsmålene blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:
Reglene i entrepriseretten om skade på materialer og utført arbeid før overtakelse.

Begge oppgavene skal besvares.

Nynorsk

Oppgåve 1:
Entreprenør Marte Kirkerud hadde teke på seg å føre opp ei bryggje utafor Ås Sjøhus og Restaurant, som tilhøyrde Peder Ås. Avtalen viste til NS 3430. Marte kalla inn til overtakingsforretning til avtala tid, den 20. mai. Under overtakingsforretninga vart det oppdaga at trerekkverket mot sjøen var festa for dårleg. Etter avtalen skulle rekkverket ha vore festa med spesialbeslag, men no var det berre brukt store skruar. Rekkverket kunne gje etter dersom ein vaksen mann fall mot det. Det kom fram at den tilsette som skulle feste rekkverket, hadde gløymt å ta med beslaga, og at han hadde meint det måtte greie seg med skruar. Skulle han ha køyrt tilbake og henta beslag, ville han ikkje ha vorte ferdig til fotballkampen den dagen. Han hadde ikkje sagt noko om dette til sine overordna, som heller ikkje hadde oppdaga det.

Peder Ås nekta å overta bryggja før rekkverket var ordna den 30. mai. Han ville ikkje risikere at gjester hamna i sjøen, sa han. Peder Ås kravde skadebot for tapt omsetning i beste utesesongen, utrekna til 200 000 kroner. Marte gjekk med på at festinga av rekkverket var mangelfull, men ho meinte at Peder Ås ikkje kunne nekte overtaking. I den samanhengen viste ho til at kommunen hadde gjeve mellombels løyve til bruk etter plan- og bygningslova. I alle tilfelle måtte Peder Ås nøye seg med dagmulkt, som ville utgjera 8000 kroner.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der både dei prinsipale og subsidiære rettsspørsmåla blir drøfta og avgjorde.

Oppgåve 2:
Reglane i entrepriseretten om skade på materialar og utført arbeid før overtaking.

Det skal svarast på begge oppgåvene.

Høst 2002

Kirkehus AS skulle føre opp en horisontaldelt tomannsbolig på en tomt som tilhørte Peder Ås. En datter av Peder Ås skulle flytte inn i andreetasjen noen måneder etter overtakelsen, og Peder Ås skulle bo i første etasje. Avtalen med Kirkehus AS omfattet oppføring av huset over grunnmur, men Peder Ås skulle selv stå for mindre deler av arbeidet, blant annet legging av varmekabler og gulvbelegg på badene i begge etasjer. Peder Ås hadde avtale med murer Ole Tastad som skulle ta seg av dette arbeidet.

Etter avtalen skulle huset være klart for arbeidet med badegulv 1. april 2002, men i slutten av mars varslet daglig leder i Kirkehus AS, Marte Kirkerud, om at oppføringen av huset lå en uke etter planen. Peder Ås sa fra til Ole Tastad om at badegulvene måtte utsettes en uke. Det var greit for Ole Tastad, men han måtte ha kr 8000 ekstra for dødtid og ekstrainnsats på det nye tidspunktet. Peder Ås godtok det.

Overtakelse av tomannsboligen skulle etter avtalen skje 15. mai 2002. En uke før den dagen opplyste Marte Kirkerud på forespørsel fra Peder Ås at huset ikke kunne bli ferdig før 22. mai 2002.

Ved sluttoppgjøret krevde Peder Ås kr 40 000 i erstatning av Kirkehus AS på grunn av forsinkelse. Dette skulle dekke de kr 8000 som Peder Ås hadde betalt til Ole Tastad og videre kr 32 000 som Peder hadde måttet betale til to familier som skulle leie andreetasjen to uker i mai i forbindelse med de lokale festspillene. De skulle flytte inn 18. mai, men nå måtte Peder dekke hotellopphold for dem i to uker i stedet. Avtalen om bortleie av andreetasjen var inngått tidlig i mai.

Marte Kirkerud svarte på vegne av Kirkehus AS at huset rett nok var forsinket, men at dette bare gav Peder Ås et krav på dagmulkt med kr 1000 (en promille av vederlaget) pr. dag, til sammen kr 7000. Dette fulgte av boligoppføringsloven, mente hun; det var ikke avtalt noe særskilt om dagmulkt. Subsidiært kunne hun tenke seg å dekke de kr 8000 som Peder hadde betalt til Ole Tastad, og som hun innrømte at Ole Tastad hadde krav på. Men da kunne ikke Peder få dagmulkt i tillegg, for det gjaldt den samme forsinkelsen, mente Marte Kirkerud. Atter subsidiært mente hun at kravet fra Peder Ås måtte være avgrenset til kr 8000 pluss dagmulkt på kr 7000. Hun framhevet at Peder Ås burde ha forstått at også overtakelsen ville bli forsinket, selv om det i og for seg hadde vært mulig å forsere arbeidet.

Peder Ås mente at tapet på leieavtalen kom av at Marte Kirkerud ikke hadde varslet om at overtakelsen ble forsinket. Så lenge hun ikke hadde sagt annet, måtte han regne med at hun arbeidet inn igjen forsinkelsen fra april. Hun kunne ikke gjøre gjeldende noen ansvarsbegrensning ved slik uhederlig framferd, mente han. Subsidiært mente han at han kunne kreve dekning av de kr 8000 i tillegg til dagmulkten.

Om dette skal det skrives en betenkning der både de prinsipale og subsidiære rettsspørsmålene drøftes og avgjøres.

Nynorsk
Kirkehus AS skulle føre opp ein horisontaldelt tomannsbustad på ei tomt som tilhøyrde Peder Ås. Ei dotter av Peder Ås skulle flytte inn i andreetasjen nokre månader etter overtakinga, og Peder Ås skulle bu i første etasje. Avtalen med Kirkehus AS omfatta oppføring av huset over grunnmur, men Peder Ås skulle sjølv stå for mindre delar av arbeidet, mellom anna legging av varmekablar og golvbelegg på bada i begge etasjane. Peder Ås hadde avtale med murar Ole Tastad som skulle ta seg av dette arbeidet.

Etter avtalen skulle huset vera klart for arbeidet med badegolv 1. april 2002, men i slutten av mars varsla dagleg leiar i Kirkehus AS, Marte Kirkerud, om at oppføringa av huset låg ei veke etter planen. Peder Ås sa frå til Ole Tastad om at badegolva måtte utsetjast ei veke. Det var greitt for Ole Tastad, men han måtte ha kr 8000 ekstra for dødtid og ekstrainnsats på det nye tidspunktet. Peder Ås godtok det.

Overtaking av tomannsbustaden skulle etter avtalen skje 15. mai 2002. Ei veke før den dagen opplyste Marte Kirkerud på førespurnad frå Peder Ås at huset ikkje kunne bli ferdig før 22. mai 2002.

Ved sluttoppgjeret kravde Peder Ås kr 40 000 i skadebot av Kirkehus AS på grunn av forseinking. Dette skulle dekkje dei kr 8000 som Peder Ås hadde betalt til Ole Tastad og vidare kr 32 000 som Peder hadde måtta betale til to familiar som skulle leige andreetasjen to veker i mai i samband med dei lokale festspela. Dei skulle flytte inn 18. mai, men no måtte Peder dekkje hotellopphald for dei i to veker i staden. Avtalen om bortleige av andreetasjen var gjord tidleg i mai.

Marte Kirkerud svara på vegner av Kirkehus AS at huset rett nok var forseinka, men at dette berre gav Peder Ås eit krav på dagmulkt med kr 1000 (ein promille av vederlaget) pr. dag, til saman kr 7000. Dette følgde av bustadoppføringslova, meinte ho; det var ikkje avtala noko særskilt om dagmulkt. Subsidiært kunne ho tenkje seg å dekkje dei kr 8000 som Peder hadde betalt til Ole Tastad, og som ho vedgjekk at Ole Tastad hadde krav på. Men da kunne ikkje Peder få dagmulkt i tillegg, for det galdt same forseinkinga, meinte Marte Kirkerud. Atter subsidiært meinte ho at kravet frå Peder Ås måtte vera avgrensa til kr 8000 pluss dagmulkt på kr 7000. Ho framheva at Peder Ås burde ha forstått at også overtakinga ville bli forseinka, sjølv om det i og for seg hadde vore mogleg å forsere arbeidet.

Peder Ås meinte at tapet på leigeavtalen kom av at Marte Kirkerud ikkje hadde varsla om at overtakinga vart forseinka. Så lenge ho ikkje hadde sagt anna, måtte han rekne med at ho arbeidde inn att forseinkinga frå april. Ho kunne ikkje gjera gjeldande noka ansvarsavgrensing ved slik uheiderleg framferd, meinte han. Subsidiært meinte han at han kunne krevje dekning av dei kr 8000 i tillegg til dagmulkta.

Om dette skal det skrivast ei utgreiing der både dei prinsipale og subsidiære rettsspørsmåla blir drøfta og avgjorde.

Vår 2002

Oppgave 1:
Entreprenør Marte Kirkerud pusset opp et butikklokale for konditor Ole Vold. De hadde en enkel kontrakt der oppdraget, tidsplanen og vederlaget var omtalt. Til slutt stod det: "For øvrig gjelder NS 3430."
Til den ene veggen hadde Ole Vold bestilt spesielle veggplater med "kakemønster" i rosa. Ved overtakelsen så både Marte Kirkerud og Ole Vold at fargen var mer lys blå enn rosa. Butikken skulle åpne to dager etter, og det var ikke tid til å få laget nye plater på så kort tid. Marte Kirkerud var fortvilt, og viste fram bestillingen hun hadde sendt til fabrikken Tastad AS. Der stod det at fargen skulle være rosa. Marte Kirkerud og Ole Vold ble enige på stedet om at platene skulle få stå, og at Ole Vold skulle få 5000 kroner i prisavslag.
Midt i april, en måned etter at butikken var åpnet, hadde Ole Vold ergret seg så grundig over den stygge fargen at han bestemte seg for å skifte ut platene. Han skrev straks til Tastad AS og ville ha nye plater eller tilbakebetaling av det han hadde betalt til Marte Kirkerud for platene. Ole Vold viste til at Marte Kirkerud som kjøper etter hans syn ville ha hatt rett til omlevering eller heving.
Tastad AS gikk med på at Marte Kirkerud hadde fått andre plater enn hun hadde bestilt, og at hun kunne ha gjort mangelskrav gjeldende. Men Tastad AS hadde ikke noe med Ole Vold å gjøre, mente de. I alle fall var det for sent å reklamere nå. Skulle det vise seg at Ole Vold kunne gjøre krav gjeldende, var kravene for omfattende, og Tastad AS ville dessuten motregne med et uoppgjort krav mot Marte Kirkerud for materialer som var levert i slutten av april. - Ole Vold motsatte seg motregning.

Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både de prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:
Gjør rede for reglene i boligoppføringsloven om overtakelse.

Begge oppgaver skal besvares.

Høst 2001
Storesand Hotell AS skulle lage utendørs svømmebasseng for gjestene. De engasjerte ingeniør Peder Ås som prosjektleder. Peder Ås laget tegninger og beskrivelser for nødvendig grunnarbeid, støping, rørarbeid m.m. Tomta lå slik til at masser måtte fjernes fra deler av området, mens det måtte fylles opp andre steder. På vegne av hotellselskapet lyste Peder Ås ut en åpen anbudskonkurranse for hele prosjektet. Det kom inn to anbud. Anbudet fra entreprenør Marte Kirkerud var på 748 000 kroner, mens anbudet fra entreprenør Ole Tastad var på 680 000 kroner. Anbudene var nokså like bortsett fra posten for utgraving av masser. Marte Kirkerud lå her 80 000 kroner høyere enn Ole Tastad. I oversendelsesbrevet pekte Marte på at hun ut fra tidligere graving i området regnet med å støte på svært våte masser som krevde spesialutstyr.

Etter råd fra Peder Ås valgte hotellselskapet anbudet fra Ole Tastad, og det ble skrevet kontrakt på 680 000 kroner. Etter kontraktsinngåelsen ble Ole Tastad oppmerksom på opplysningen fra Marte Kirkerud om våte masser, og han tok straks kontakt med hotellselskapet for å få endret kontrakten. Etter forhandlinger ble partene enige om at Ole Tastad skulle få 80 000 kroner som tilleggsvederlag dersom han støtte på masser som gjorde det nødvendig med spesialutstyr.
Da Marte Kirkerud fikk høre om dette, satte hun frem krav mot hotellselskapet på erstatning for tapte inntekter, eventuelt for kostnadene med å lage anbudet. Hun mente at byggherren måtte skjønne at Ole Tastad ville kreve tilleggsvederlag, og at han også hadde krav på det. Anbudet hans skulle dermed ha vært avvist. Eventuelt skulle anbudskonkurransen ha vært avlyst da byggherren ble oppmerksom på de mulige vanskene med grunnen.
Hotellselskapet ville ikke betale noe til Marte. Selskapet stod fritt til å velge mellom anbyderne, og dessuten var det ikke noe i veien for å justere en avtale som alt var inngått, mente selskapet.

Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både de prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:
Reglene i boligoppføringsloven om retting av mangel.

Begge oppgaver skal besvares.

Vår 2001

Oppgave 1:
Entreprenør Marte Kirkerud hadde etter anbudskonkurranse fått oppdraget med å føre opp hus til en barnehage for Storesand kommune. Barnehagen skulle ligge på en tomt som kommunen hadde kjøpt av en privatperson. Avtalen mellom kommunen og Marte Kirkerud viste til NS 3430. Da byggegruva skulle graves ut, støtte Marte Kirkerud på en vannledning som førte fra en brønn ovenfor barnehagen, over tomta og til en bolig noen hundre meter lenger nede. Ledningen måtte flyttes før gravingen kunne fortsette. Marte Kirkerud ringte straks til kommunens byggeleder og sa at hun ville ha tilleggsfrist på en uke og dessuten 30 000 kroner som dekning av kostnader med flyttingen av ledningen og med ekstra leietid for maskiner m.m. Hun fikk brev tilbake fra kommunen etter et par dager der det var vist til hennes krav om tilleggsfrist og om 30 000 kroner. Kommunen mente Marte Kirkerud ikke hadde krav på tilleggsfrist eller penger; dette var ikke mer enn hun måtte regne med. Annet ble ikke sagt om dette før ved sluttoppgjøret. Vannledningen stod ikke på kart. Det var ikke tinglyst noe om rett til vannledning, heller, men ledningen hadde ligget der i førti år. Marte Kirkerud og de andre anbyderne hadde vært på befaring på tomta, men ledningen var ikke synlig. I anbudsdokumentene var det ikke spesielle opplysninger om grunnen. Bygget ble meldt ferdig til overtakelse en uke etter opprinnelig avtalt tid. På overtakelsen var den kommende barnehagestyreren med, og han pekte straks på at det måtte være en feil med bygget: Gangen mellom inngangsdøra og oppholdsrommet var bare på tre kvadratmeter. Her var det ikke plass til å kle av og på femten unger. Det viste seg at kommunens arkitekt hadde gjort en feil; veggen mellom gangen og oppholdsrommet var tegnet altfor langt ut. Marte Kirkerud gikk ikke med på at dette var en mangel; hun hadde bygd etter tegningene. Kommunen mente at Marte Kirkerud skulle ha sett at det var en feil i tegningene. Til det svarte Marte Kirkerud at da burde også kommunens byggeleder ha sett det, og han hadde ikke nevnt et ord, enda han var på byggeplassen hver uke. Partene ble enige om at Marte Kirkerud i alle fall skulle flytte veggen, og det gjorde hun. I sluttoppgjøret tok Marte Kirkerud med de 30 000 kronene for vannledningen og dessuten kostnadene med flytting av veggen. Kommunen protesterte mot

disse postene og ville tvert imot trekke fra dagmulkt for en uke. Marte Kirkerud kunne ikke kreve tilleggstid eller penger for arbeidet med vannledningen, mente kommunen, og i alle fall hadde hun ikke satt fram skriftlig krav om det. Flyttingen av veggen var retting av mangel, mente kommunen. Marte Kirkerud godtok ikke kravet på dagmulkt og holdt fast på de andre postene. Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både de prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:
Krav på dagmulkt etter boligoppføringsloven.
Begge oppgaver skal besvares.

Høst 2000
Oppgave 1:
Marte Kirkerud skulle utvide kontorbygget sitt og gjorde avtale med entreprenør Peder Ås AS i mai 2000. Avtalen viste til Norsk Standard 3430. Tilbygget var halvferdig da det ble åpnet konkurs hos Peder Ås AS den 14. september 2000.
Konkursbuet ønsket å tre inn i avtalen med Marte Kirkerud og fullføre bygget. Arbeidet skulle i tilfelle utføres av entreprenør Ole Tastad. Marte Kirkerud gikk ikke med på dette og ville heve avtalen. Hun pekte på at det var svært lite midler i boet, og at det derfor var fare for at boet ikke greide fullføringen av tilbygget. Dessuten kjente hun ikke noe til Ole Tastad. I det minste ville hun ha bankgaranti for oppfyllingen av avtalen. Bobestyreren mente det måtte være nok når boet kunne stille med en entreprenør som tok på seg arbeidet med fullføringen. Dersom Marte Kirkerud betalte avdrag etter avtalen, ville boet ha nok midler til å betale Tastad. Bobestyreren ville heller ikke skaffe noen garanti i tillegg til den Peder Ås AS alt hadde skaffet i mai.
I tilknytning til kravet om heving mente Marte å ha krav på at en ny entreprenør som hun ville engasjere til å gjøre tilbygget ferdig, kunne bruke byggekraner, brakker, stillas, sager o.l. som var på byggeplassen. Vederlaget for bruken ville hun trekke fra i sitt krav på erstatning for merkostnader med å fullføre tilbygget. Dette gikk ikke bobestyreren med på. Dersom boet ikke fikk fullføre tilbygget, var det bruk for utstyret på en annen byggeplass der boet også ville tre inn i avtalen. I alle tilfelle godtok ikke bobestyreren at vederlaget for bruk av utstyret ble gjort opp ved motregning.
Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort

Oppgave 2:
Vederlag for endringer og tilleggsarbeid etter boligoppføringsloven.
Begge oppgaver skal besvares.

Vår 2000
Oppgave 1:
Marte Kirkerud skulle etter avtale fra 1.oktober 1999 med Peder Ås føre opp en enebolig over grunnmur på en tomt som tilhørte Peder Ås. Peder Ås skulle selv bo i boligen. Etter avtale skulle overtakelse skje 1. mars 2000.
I januar 2000 hadde Peder Ås sett en annonse for takstein som han likte godt, og han spurte Marte Kirkerud om han ikke kunne få slik stein i stedet for den takpappen som var avtalt. Det var ikke noe problem, mente Marte Kirkerud, men det kostet litt mer. De ble enig om et pristillegg for taksteinen.
I slutten av februar fortalte Marte Kirkerud at leverandøren hadde meldt om forsinkelse med takstein fram til første uken i mars på grunn av kapasitetsvansker. Levandøren hadde tatt imot flere bestillinger enn han greide å effektuere. Andre levandører hadde ikke slik stein. Peder Ås svarte ikke noe til det.
På overtakelsesforretningen 15. mars 2000 pekte Peder Ås på at plasseringen av inngangsdøren var annerledes enn på tegningen, og at flisene på badet ikke hadde riktig farge. Ellers var det noen småfeil som Marte Kirkerud skulle rette. Begge skrev under en overtakelsesprotokoll der det stod at Peder Ås skulle få et prisavslag på 3 000 kroner, og at alle krav mellom partene dermed var oppgjort. Sluttfakturaen, med fradrag for de 3 000 kronene ble betalt samme dag. I slutten av april 2000 oppdaget Peder Ås at takvinkelen var annerledes enn på tegningen, slik at han fikk sju kvadratmeter mindre plass på loftet enn han skulle ha. Han sa straks fra til Marte Kirkerud om at han ville ha prisavslag på 30 000 kroner for dette. Dessuten krevde han dagmulkt for tiden fra 1. til 15. mars 2000 med 11 000 kroner, for det hadde naboen hans sagt at han burde gjøre. Peder Ås viste til at Marte Kirkerud ikke engang hadde krevd tilleggsfrist, og at hun heller ikke ville ha hatt krav på det.
Marte Kirkerud gikk med på at takvinkelen var feil, og at dette var en mangel. Hun hadde heller ikke noe å innvende mot omfanget av kravet, men hun viste til at Peder Ås hadde skrevet under på at alle krav var oppgjort. Dagmulkt hadde ikke Peder Ås krav på i det hele, mente hun, for det var han som hadde ønsket annen takstein, og hun hadde lagt taksteinen så snart det var råd. I alle høve var det for sent å sette fram krav om dagmulkt nå, sa hun. Men satsen var riktig, om han hadde hatt krav på dagmulkt.
Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både de prinsipale og de subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:
Avbestilling etter boligoppføringsloven og NS 3430.

Begge oppgavene skal besvares.

Høst 1999
1. Byggherrens rett til å velge mellom flere anbud. ERstatningsreglene skal ikke tas opp.
2. En sammenligning mellom selgerens erstatningsansvar etter kjøpsloven og entreprenørens erstatningsansvar etter NS 3430.

Vår 1999
Oppgave 1:
Kari og Peder Ås fikk en tomt i bryllupsgave av Peders foreldre, og høsten 1998 gjorde de avtale med byggmester Marte Kirkerud om oppføring av en enebolig på tomta. Det gjaldt et typehus fra Martes katalog med en rekke avtalte tilpasninger. Etter avtalen skulle huset overtas 24. mars 1999. Samlet vederlag var avtalt til 700 000 kroner. Da Kari og Peder møtte til overtakelsesforretning 24. mars 1999, oppdaget de fort at kjøkkeninnredningen hadde en svak rosa farge i stedet for hvit, som var avtalt. De pekte på dette og krevde at innredningen ble skiftet. Marte mente at fargejusteringen ikke var noen mangel og viste til en klausul i avtalen der det stod at hun kunne gjøre mindre endringer i utførelsen som ikke gikk ut over kvaliteten. I alle tilfelle kunne det bare bli tale om et mindre prisavslag. Men hun kunne ta på seg å skifte innredningen med forbehold om å få dekket kostnadene på 30 000 kroner. Kari Ås mente at rosa ikke var til å leve med, og partene ble enige om at innredningen skulle skiftes; de fikk ta tvisten om oppgjøret etterpå. Kari og Peder sa fra om at de måtte sette inn møblene sine straks, for de hadde solgt det huset de hadde. Marte svarte at de nå kunne disponere huset, men at hennes folk måtte slippe til for å skifte kjøkkeninnredningen. Ny kjøkkeninnredning ble satt inn 20. april 1999. I mellomtiden hadde Kari og Peder bodd hos venner. Marte krevde betaling for ny kjøkkeninnredning med 30 000 kroner, eventuelt med fradrag for 1000 kroner som prisavslag. Det gikk ikke Kari og Peder med på. De mente at det i stedet var de som hadde krav mot Marte på dagmulkt for hver dag fra 24. mars 1999. Dessuten ville de ha dekket 4000 kroner som de hadde lovet vennene for losjiet i mellomtiden. De viste til at huset ikke var i avtalt stand den 24. mars 1999, og at de i alle tilfelle ikke kunne bo der når kjøkkenet ikke var ferdig. Marte mente at huset var overtatt i avtalt stand den 24. mars, og at det ikke kunne kreves dagmulkt eller dekning av losjikostnader. Hun viste også til at de hadde flyttet inn møblene sine den 25. mars. Ikke i noe fall ville hun betale dagmulkt for påskehelgen, for i avtalen stod det at dagmulkten skulle regnes pr. hverdag. Kari og Peder hevdet at de ikke var bundet av en slik avgrensning. Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både de prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:
Reklamasjonsfrister etter NS 3430. Begge oppgaver skal besvares.

Høst 1998
Oppgave 1:
Laura Holm hadde tidlig i 1998 fått en stor kontrakt som underleverandør til et europeisk romfartsprosjekt. Kontrakten gjaldt høyteknologiske komponenter som måtte lages i et spesiallaboratorium med svært strenge krav blant annet til rensing av luft og vann. Etter anbudskonkurranse fikk entreprenør Peder Ås i oppdrag å bygge det nye laboratoriet i et tilbygg på Laura Holms eiendom i Bergen. I anbudet var det krav om at renseutstyret skulle leveres av det belgiske selskapet Reen, som var spesialister på området, og Peder Ås hadde fått den nødvendige kontrakten med Reen som underentreprenør. Etter kontrakten mellom Laura Holm og Peder Ås skulle overtakelse skje 20. oktober 1998. Kontrakten bygde på NS 3430, og kontraktssummen var på fem millioner kroner. Tidlig i oktober var bygget nesten ferdig, i samsvar med framdriftsplanen, og den 12. oktober skulle en spesialist fra Reen montere de siste, vitale delene av renseutstyret. Det viste seg at spesialisten ble sittende på flyplassen i Belgia, for flyet ble innstilt på grunn av de generelle problemene med flytrafikken disse dagene. Det ble sagt at problemene kom av nye flykorridorer over Europa og innkjøringsvansker på den nye flyplassen på Gardermoen. Det var på det rene at spesialisten ikke ville ha greid å komme til Bergen før tidligst den 14. oktober. Reen gav melding om at monteringen måtte utsettes i minst to uker, for spesialisten hadde boken full med oppdrag for andre kunder, og det var ikke andre spesialister heller som kunne komme til Bergen på kort varsel. Peder Ås sa straks fra til Laura Holm om at han mente å ha kravpå tilleggsfrist.
Straks forsinkelsen med laboratoriet ble kjent, fikk Laura Holm en avbestilling på første del av leveransen til romfartsprosjektet. Leveransekontrakten åpnet for avbestilling dersom laboratoriet ble forsinket med mer enn en uke. Avbestillingen påførte Laura Holm et nettotap på to millioner kroner. Laura Holm krevde at Peder Ås skulle dekke hele tapet, og hun viste til at forsinkelsen måtte regnes som forsettlig når Reen hadde prioritert å oppfylle andre kontrakter. I alle fall måtte hun ha krav på dagmulkt. Peder Ås mente på sin side at han ikke skyldte Laura Holm noe. Tvert om mente han å ha krav på dekning av kostnader fordi folkene hans måtte vente i to uker med de siste arbeidene. Han minnet om at det var Laura Holm som hadde ønsket Reen som underentreprenør. Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både de prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Oppgave 2:
Reglene i boligoppføringsloven om virkningene av heving på grunn av mangel.

Begge oppgaver skal besvares.

Vår 1998
Dagmulkt i entrepriseforhold.

Høst 1997

Oppgave 1:
Byggherrens erstatningsansvar for brudd på anbudsregler.

Oppgave 2:
Peder Ås solgte motorsykler og hadde bruk for et nytt kombinert lager- og kontorbygg nær Storesand. Han kom i kontakt med entreprenør Marte Kirkerud som sa seg interessert i å oppføre bygget for ham. Hun sa at hun også visste om en høvelig tomt som Lars Holm hadde til salgs. Kirkerud og Ås oppsøkte Holm sammen, og Ås og Holm ble fort enige om handelen. Holm opplyste at han hadde kjøpt tomta for flere år siden av et konkursbo for å bygge der selv, men forretningen gav ikke grunnlag for utvidelser i nærmeste framtid. Tomta ble overskjøtet til Ås, og han fikk et konsulentfirma til å tegne et enkelt bygg med grunnflate på om lag 200 m2. Deretter gjorde han avtale med Kirkerud om oppføring av bygget på grunnlag av tegninger og beskrivelser fra konsulentfirmaet. I avtalen var det oppgitt en pris på 900 000 kroner for hele arbeidet, og det var satt en ferdigstillelsesdato - byggetiden skulle være fire måneder. Ellers var det sagt at NS 3430 skulle gjelde.

Kontrakten innebar blant annet at Kirkerud skulle grave en byggegrop som var om lag 1,5 m dyp, og frakte bort massene. Da gravingen nærmet seg slutten, støtte Kirkerud på noen fat som viste seg å inneholde giftig avfallsstoff. Fatene var til dels gjennomrustet, og noe av giften hadde trukket ned i grunnen. Styresmaktene krevde straks at fatene skulle leveres til et spesialmottak, og at jordmasser skulle skiftes ut ned til tre meters dyp.

Da Ås hørte om disse problemene, sendte han straks e-post til Kirkerud der det stod at han gikk ut fra at hun ville ordne opp i dette. Kirkerud svarte - også i e-post - at det var greit, men hun la til: "Det blir et dyrt bygg på denne måten, og jeg rekker nok ikke å få det ferdig i tide. " Ås svarte ikke noe til det. Hos Holm var det i mellomtiden åpnet konkurs, og der var det ikke noe å hente.

Bygget ble overtatt en måned senere enn det avtalte tidspunktet, og deretter sendte Kirkerud regning der det blant annet var tatt med tillegg på 150 000 kroner for ekstra graving og kjøring og 20 000 kroner for tap ved at maskiner hadde stått stille og folk hadde gått ledige i påvente av at byggingen kunne ta til.

Ås protesterte straks og sa at han ikke ville betale tillegg til den avtalte prisen. Tvert om ville han gjøre fradrag for dagmulkt regnet etter NS 3430 fra avtalt ferdigstillelsesdato og fram til overtakelsen. Han mente at Kirkerud ikke hadde krav på noe tillegg, og at hun i alle tilfelle hadde satt fram kravet for sent. - Kirkerud holdt fast på sitt. Dagmulkt hadde Ås i alle fall ikke krav på, mente hun.

Om dette skal det skrives en betenkning der rettsspørsmålene, både prinsipale og subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Vår 1997
1. Risikoen for skade på materialer og utført arbeide i byggetiden.
2. Byggherrens krav mot underentreprenør på grunn av mangel ved arbeidet.

Høst 1996
Om entreprenørens frist for ferdigstillelse av arbeidet, herunder spørsmålet om når entreprenøren har krav på fristforlengelse.

Vår 1996
Om overtakelse av kontraktsarbeidet i entrepriseforhold og rettsvirkningene av det.

Høst 1995
Gjør rede for byggherrens rett til å pålegge entreprenøren endrings- og tilleggsarbeider etter NS 3430, og virkningen av et slikt pålegg for kontraktsforholdet.

Vår 1995
Vilkår for heving, og det økonomiske oppgjøret etter heving, på grunn av mislighold fra entreprenørens side.

Sist oppdatert 02. mai 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.