Sist oppdatert 16.februar 2004 av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Kompetent påtalemyndighet
Det første spørsmålet som kan drøftes er om tiltalen er tatt ut av kompetent påtalemyndighet. Det fremgår at tiltalen er tatt ut av politimesteren.
Politimesteren har i henhold til straffeprosesslovens § 67 annet ledd, jf påtaleinstruksens § 22-2 annet ledd kompetanse til å ta ut tiltale for overtredelser av legemiddellovens § 31. Tiltalen er her tatt ut av kompetent påtalemyndighet. Situasjonen blir tilsvarende for overtredelsens av stri. § 260.
Det følger av Vegtrafikklovens § 31 første ledd 3 pkt. at overtredelser av loven regnes som forseelse. Politimesteren har kompetanse til å ta ut tiltale, jf straffeprosesslovens § 67 annet ledd 1.pkt.
Samtlige tiltaleposter er tatt ut av kompetent myndighet, og dette skulle ikke by på problemer. Det kan ikke slå negativt ut om kandidatene ikke går inn på spørsmålet.
Opplesning av Tobias' forklaring
Oppgaven reiser spørsmål om Tobias sin politiforklaring kan leses opp. Kandidatene bør behandle dette spørsmålet før de materielle spørsmål. Forsvareren har anført at opplesning er i strid både med norske prosessregler og menneskerettighetene.
Aktor ønsker å lese opp politiforklaringen til Tobias. Hovedregelen følger av strpl. § 290 hvor det gies anledning til å lese opp tiltaltes tidligere avgitte politiforklaring. Det må forventes at kandidatene finner frem til bestemmelsen. (Selv om forklaringen kun har betydning for medtiltalte må det antas at det er regelen i § 290 som kommer til anvendelse, og ikke reglen i § 296, som regulerer opplesning av vitners forklaringer.) Mange kandidater kommer til at det er § 296 som skal anvendes uten nærmere begrunnelse. Det er i hele tatt få kandidater som i det hele tatt reflekterer over at Tobias er medtiltalt. En del benytter til alt overmål § 297 som gjelder ikke tilstedeværende vitner.
Etter ordlyden ser dermed ut til at § 290 medfører at forklaringen må kunne oppleses. Det er her et viktig poeng at forklaringen har betydning for Peders situasjon.
Etter ordlyden gjelder denne bestemmelser bare for tiltalte selv. Jeg har ikke funnet noen rettspraksis fra norske domstoler som klart løser spørsmålet om opplesning av medtiltaltes forklaring. Både Bjerke/Keiserud og Jørgen Aall antar at medtiltaltes forklaring må likestilles med opplesning av vitneforklaringer. Kjelby er kritisk til dette. Rt 1992 s. 792, Rt 1992 s. 1500 Rt 1994 s.1324 og Rt 1999 s. 757 kan gi en viss veiledning, men løser ikke spørsmålet.
Spørsmålet er om begrensningen som ligger i kravet om "fair trial", jf. EMK art. 6 nr 1, sml. art 6 nr 3d får betydning får opplesning av medtiltaltes forklaring.
EMD har i avgjørelsen Luca v Italia 27 februar 2001 imidlertid utrykt av vitnebegrepet er autonomt. I saken var det en krenkelse at skriftlige erklæringer fra en medtiltalt ble tillatt lest opp. Men avgjørelsen løser ikke helt vårt spørsmål, da den medtiltalte var innkalt som vitne.
Det kan ikke forventes at kandidatene kjenner ovennevnte teoretiske arbeider, eller rettsavgjørelser. Men de gode kandidatene bør se at det kan være forskjell på opplesning av en medtiltalt og et vitnes forklaring. Etter gjennomgående sensur er det klart at svært få kandidater ser at dette kan være relevant. På den ene side er det de samme hensyn som gjør seg gjeldende uansett om det er forklaring fra en medtiltalt eller et vitne som skal leses opp. Kontradiksjonshensynet er det samme. På den andre siden vil en tiltalt være tilstede under hele hovedforhandlingen, og forsvareren til den andre tiltalte vil ha anledning til eksaminere vedkommende. Det at Peders forsvarer vil ha adgang til eksaminere Tobias etter at politiforklaringen er lest opp er således relevant, jf Rt 1999 s. 757. Avgjørende er adgangen til å stille spørsmål, og ikke rent faktisk om vedkommende vil forklare seg. Dette kan tale i retning av at det ikke er noen begrensing i opplesningsadgangen. Og en adgang til avskjæring av opplesning vil jo medføre at den tiltalte kan misbruke avskjæringsretten for å beskytte medskyldige. Svært få kandidater ser dette problemet.
Det avgjørende her må kandidatens evne til rettslig analyse og argumentasjon, og konklusjonen er mindre viktig. Gode kandidater kan få god uttelling her. En del kandidater ser neppe denne problemstillingen overhodet, og vil gå rett på drøftelsen av om opplesning av forklaringen vil være en krenkelse.
Uansett konklusjonen av ovennevnte må kandidatene (evt subsidiært) drøfte om forklaringen skal avskjæres på nedenstående grunnlag.
Det er ikke i seg selv i strid med konvensjonen å lese opp tidligere avgitte politiforklaringer. Kandidatene bør for øvrig i løpet av besvarelsen kort gjøre rede for hvilken stilling EMK har i forhold til norsk straffeprosess. Således bør kandidatene bl.a henvise til mrl. § 2. Og det fremkommer av mrl. § 3 at EMK skal gå foran ved motstrid, jfr også Rt. 2000 s. 996.
Avgjørende vil være kravet om forsvarlig rettergang. Et viktig element vil være om forklaringen er det sentrale bevis i saken. Høyesterett har i en rekke avgjørelser lagt til grunn at dersom opplesningen gjelder sentrale vitneprov, så vil den være forbudt etter norsk rett, jf. bl.a. Rt .1991 s. 1096, Rt. 1995 s. 752 og Rt. 1995 s. 773. Det førstnevnte avgjørelsen er referert av Hov på s. 56. Høyesterett fant der at det ikke var adgang til opplesning av en vitneforklaring selv om ordlyden i strpl. § 297 for så vidt var oppfylt. Noen kandidater vil også kanskje nevne sentrale EMD avgjørelser, noe som er positivt. Kandidatene må uansett foreta en drøftelse av oppgavens opplysninger om bevisene i saken på dette punkt. Det fremkommer av oppgaveteksten at verken Marte eller drosjesjåføren kunne gi opplysninger om hvem som hadde kjørt. Heller ikke fingeravtrykk fra rattet kunne brukes. Mannen som bodde i Fagerveien har ikke opplysninger på dette punkt. Konklusjonen bør ikke være tvilsom. Forklaringen er det sentrale (eneste) bevis for skyldspørsmålet på dette punkt, og forklaringen kan derfor ikke leses opp.
Subsidiært må det foretas en drøftelse basert på at Peder og Tobias er brødre. Forutsetningen er at forklaringen ikke er det sentrale bevis, jf forrige avsnitt.
Dersom Tobias hadde vært vitne følger det av strpl. § 123 at han ikke har forklaringsplikt for forhold som kunne medføre straff for Peder, jf også strpl. § 122. Men Tobias hadde ikke status som vitne ved politiavhøret. Det må forutsettes at han hadde status som mistenkt, og hadde derfor overhodet ingen forklaringsplikt. På grunnlag av dette er neppe noen plikt å informere han særskilt om at han ikke trengte å forklare seg om forhold som gjaldt broren, jf. strpl. § 235. Avgjørende vil være kandidatens evne til finne og analysere problemstillingen. Finner man at det ikke var noen plikt til å informere Tobias særskilt om at han ikke hadde noen forklaringsplikt overfor broren blir konsekvensen at avhøret kan leses opp, jf. strpl. § 296 annet ledd, jf. bl.a. Rt. 1954 s.573. Kommer man til det motsatte kan forklaringen trolig ikke leses opp.
Kandidatene må også drøfte om det er andre forhold som gjør at avhøret ikke kan benyttes. For de fleste kandidater vil dette bli en atter subsidiær drøftelse. Tobias ble fortalt av politiet at han skulle slippe varetekt dersom han lot seg avhøre etter at han kom ut av sykehuset.
Det må således drøftes om det hefter en prosessuell feil ved avhøret. En del kandidater vil kanskje finne frem til straffeprosesslovens § 92 annet ledd, hvor det heter at løfter ikke må anvendes, jf. også Påtaleinstruksens § 8-2.
Og det kan godt argumenteres med at det er nettopp et løfte politiet gav til Tobias. Det kan her argumenteres i begge retninger, og det viktigste er at kandidatene foretar en rettslig relevant drøftelse. På den ene side kan det hevdes å være legitimt å gjøre oppmerksom på at nektelse av å avgi forklaring vil kunne medføre varetektsfengsling av hensyn til fare for bevisforspillelse. Og det er jo retten, og ikke politiet som avgjør om det er grunnlag for varetekt. Dog er det jo politiet som fremsetter begjæring om varetekt. På den annen side kan det jo hevdes at Tobias følte seg under et reelt press. Etter min mening kan begge løsninger godtas her. De fleste kandidater legger uten videre til grunn at det ble gitt et løfte.
Et annet spørsmål er hvilken virkning feilen får, jf bl.a. Rt. 1999 s.1269. Dersom man først finner at det er begått en prosessuell feil må man her trolig konkludere med at feilen er av en slik karakter at forklaringen ikke kan leses opp, jf her også Rt. 1994 s.1139. Flinke kandidater bør kunne få en god del ut av denne drøftelsen.
Det kan tenkes at noen kandidater vil kunne behandle alle de forskjellige grunnlag som gjelder forklaringen i en drøftelse og foreta en samlet vurdering i forhold til de krav som ligger i "fair trial". Etter min oppfatning er det ikke grunn til la en slik løsning slå særlig negativt ut, på den annen side kan en sammensausing medføre at fremstillingen blir uklar.
Vegtrafikklovens § 31, jf § 22
Uavhengig av konklusjonen vedr. opplesning av politiforklaringen må aktors subsidiære anførsel behandles. Spørsmålet er om begge kan dømmes for medvirkning til kjøring i beruset tilstand fordi brødrene var sammen om å ta og bruke Audien. Kandidatene må her ta utgangspunkt i ordlyden i Vegtrafikklovens § 22. 1. ledd. Bestemmelsen har intet medvirkningstillegg, og det fremkommer tydelig av lovteksten at det er kun føreren som rammes. Således kan ingen av brødrene dømmes for medvirkning. Spørsmålet bør ikke by på store problemer, og det er neppe grunn til omfattende drøftelser her. Dessverre er det overraskende mange som ender opp med en utvidende tolkning, slik at medvirkning rammes. En del kobler feil fra Rt 1936 s. 612 som gjaldt tolkningen av "forvolde" i strl. 237.
Straffelovens § 260
Det første som må drøftes er om rusen til Tobias og Peder kan få noen betydning for skyldspørsmålet. Tobias og Peder var på ingen måte bevisstløse, og det er ikke straffelovens § 45 som skal behandles. Det er heller ikke snakk om noen form for atypisk rus.
Derimot må kandidatene finne frem til straffelovens § 40 3. pkt. Det er liten tvil om at rusen var selvforskyldt. Forhåpentligvis unngår de fleste kandidater å vikle seg inn i betraktninger om blandingen av alkohol, cannabis og Rohypnol kan medføre noen form for atypisk rus, bevisstløshet, eller at rusen ikke var selvforskyldt. Mange trekker inn § 44 som hjemmel til tross for at brødrene ikke var bevisstløse. Brødrene må behandles som de var edrue på gjerningstidspunktet. Det må forventes at de fleste kandidatene kommer korrekt ut her. Spørsmålet om straffbarhetsvilkårene er oppfylt blir etter dette ganske enkelt, og vilkårene i § 260 er oppfylt. Det er ingen grunn til å inn på noen lang drøftelse av straffbarhetsvilkårene i § 260.
Kandidatene må i forlengelsen av forrige spørsmål ta stilling til anførselen om at brødrene ikke hadde noen vinnings hensikt da de tok bilen. For det første må det fastslåes at brødrene ikke var bevisstløse. Men Høyesterett har slått fast at også lettere rustilstander også kan utelukke den hensikt straffebudet krever, jf. Rt. 1952 s. 1286. Det avgjørende her er at stri. § 260 ikke setter noe krav om noen kvalifisert skyldform, det er nok med vanlig forsett.
Ved selvforskyldt rus fingeres forsett. Anførselen må således avvises. De kandidater som innfortolker vinnings hensikt i strl. § 260 gjør seg skyldig i en ganske stygg feil.
Subsidiært har Tobias og Peder anført at strl. § 260 4. ledd ikke kan brukes. I utgangspunktet synes 4. ledd anvendelig. Det er ingen tvil om skadene på Audien var en betydelig skade på formue, jf. 4. ledd. Mange roter det til her. Kandidatene må drøfte straffelovens § 43, og det er klart at vi ikke står over et slikt tilfelle. Kandidatene kan også drøfte om strl. § 42 4. ledd kommer til anvendelse. Dette bør raskt avvises. Strl. § 42 4.ledd gjelder bare spørsmålet om straffbarheten og ikke spørsmålet om straffutmåling. Strl. § 260 4. ledd gjelder jo kun straffutmålingen.
En god del kandidater fikk lite ut av denne problemstillingen. Om oppgavens del I
De fleste kandidater burde få noe av oppgavens del I. Oppgaven kan neppe regnes som spesielt vanskelig.
En del kandidater vil trolig ikke se alle grunnlagene som reiser seg vedrørende politiforklaringen. I eksamenskravene for prosess fremkommer det at kreves grundig kjennskap hva gjelder vitnebevis, og kjennskap hva gjelder den Europeiske Menneskerettskonvensjon forhold til prosessen. Hov behandler spørsmålet om opplesning av vitneforklaringer og EMK hovedsakelig på side 55-56 og side 236-237. Videre er det opplyst fra fakultetet at temaet er grundig behandlet i undervisningen. Det kan derfor forventes en del fra kandidatene på dette punkt. Imidlertid har nok kandidatene skuffet noe her.
Når det gjelder stri. § 260 er bestemmelsen behandlet i kap. 8 i Formuesforbrytelser, mens promillekjøring synes ikke å være pensum.
Det er imidlertid alminnelig lovtolkning som er avgjørende for spørsmålet om promillekjøring. Teamet selvforskyldt rus er behandlet hos Andenæs Alminnelig Strafferett i kap. 29.
For å kunne bestå denne delen av oppgaven må kandidatene iallfall antyde at det er begrensinger i adgangen til opplesning av forklaringen, og klare å si noe om de materielle problemstillingene. Kandidater som får lite ut av det prosessuelle og som er svake når det gjelder spørsmålet om rus, medvirkning og vinnings hensikt kommer fort i faresonen. Kandidater som klarer å se en del av hovedproblemene, men ikke særlig mer, uten å gjøre for mange klare feil vil havne på E.
De kandidater som identifiserer de rettslige hovedproblemstillingene, og som tidvis lykkes med drøftelsene vil havne på D eller C avhengig av kvaliteten.
For å få B eller bedre må det forventes at kandidatene ser de fleste poengene vedrørende opplesningen av forklaringen, og viser kunnskap om de materielle spørsmålene.
Drøbak 8 desember 2003
Arnt Angell
Se Straffeprosessloven Kommentarutgave s. 1015, Jørgen Aall Rettergang og Menneskerettigheter s. 411.
Se hans artikkel i Festskrift til Nils Nygaard s. 547 fig.
Det er en rekke avgjørelser fra Høyesterett og EMD som kandidatene kan gå inn på. Fra EMD er det i første rekke Unterpretinger, Kostoviski og Asch avgjørelsene. Fra HR er det i tillegg til de nevnte avgjørelser snakk om Rt 1990 s. 1221, Rt-1990 s. 410 og Rt 1990 s. 990
Læringskravet i rettargang er: (av relevans for vår oppgåve)
”Det kreves grundig kjennskap til reglene om søksmålsgjenstand og rettslig interesse i sivile saker”
Hovudlitteratur: (av relevans for vår oppgåve)
- Jo Hov, Rettargang I, Sivil- og straffeprosess, Oslo 1999, med unntak av
kap. 8-9, kap. 15 og kap. 19.
- Jo Hov, Rettargang III, Sivilprosess Oslo 2000, med unntak av kap. 4 II nr.
3-4 og V- IX, kap 5, kap. 9, kap. 10-12 og kap. 17-20.
Læringskravet i forvaltningsrett II er:
”Grundig kjennskap til reglene om grunnlaget for forvaltningens kompetanse og den bindende kraft av forvaltningsvedtak, til de rettslige kravene til utøvelsen av forvaltningsskjønnet (”forvaltningens frie skjønn”), til reglene om når forvaltningsvedtak er ugyldig, og til reglene om kontroll og overprøving av forvaltningsvedtak.”
Litteratur forvaltningsrett II
Hovudlitteratur:
Arvid Frihagen: Forvaltningsrett. Bind I: Forvaltning og kompetanse, 3. utg.
Oslo 1991
Arvid Frihagen: Forvaltningsrett. Bind III: Omgjøring, kontroll og ugyldighet,
4. utg. Bergen 1992.
Tilleggstilleratur:
- Erik Boe: Innføring i juss, Bind 2, Statsrett og forvaltningsrett,
Oslo 1993, kap. 22 og kap. 38-50 (En begynnerbok som ikke krever forkunnskaper,
men faglige synspunkter og problemformuleringer som kan være et nyttig
supplement til hovudlitteraturen.)
- Torstein Eckhoff og Eivind Smith: Forvaltningsrett, 6. utg. Oslo 1997-99
(Dekker eksamenskravene)
- Hans Petter Graver: Alminnelig forvaltningsrett, Oslo 1999, Kap. 1-15, kap
27 pkt. 27.4-8, kap 29-31. (Dekker eksamenskravene)
Det kan gjerast merksam på at det ikkje kan ventast at kandidatane har særleg god kjennskap til plan- og bygningslova. Plan- og bygningslova er ikkje nemnt i læringskrava for 4. avd, og det er heller ikkje undervist om plan- og bygningslova særskilt. Det må likevel ventast at kandidatane kjenner til denne lova noko frå før. I samband med tingsrett på 2. avd, er lova ein del av pensum i ”Innføring i naturressurs og miljørett”, Inge Lorange Backer, og lova er også nytta som illustrasjonsmateriale i førelesing, seminar og i litteraturen i alminneleg forvaltningsrett.
Etter mi oppfatning er det naturleg å ta det prosessuelle spørsmålet om rettsleg interesse først, for så å gå over til å drøfte dei ulike argumenta som er gjort gjeldande for å kjenne vedtaket ugyldig.
A. Avvisningsspørsmålet
Har Lars Holm ”rettslig interesse”?
Kommuneadvokaten krev saka avvist fordi prosesslovgivinga ikkje gav nokon rett for Lars Holm til å gå til sak for rettar som ikkje direkte tilkom han sjølv.
Spørsmålet er om Lars Holm har ”rettslig interesse” i å krevje at ekteparet Ole og Gurine Vold ikkje skal få bygge hytte i LNF- området ved Trangvikfjorden, såkalla aktiv søksmålsinteresse, jf. tvml. § 54. Dersom det ikkje føreligg rettsleg interesse skal saka avvisast.
Ved vurderinga om det ligg føre rettsleg interesse, må det gjerast ei heilskapsvurdering der det sentrale spørsmålet er om saksøkjaren har rimleg grunn til å krevje at søksmålet vert avgjort av domstolen. Det må krevast ei viss faktisk og sakleg tilknyting til saka for å ha rettsleg interesse.
Spørsmålet om rettsleg interesse må her vurderast i høve til at Lars Holm har hytte på ei tomt som grensar opp til LNF- området der Gurine og Ole Vold har fått dispensasjon og løyve til å byggje. Det er naturleg å oppfatte oppgåveteksten slik at Lars Holm si tomt grensar direkte opp til ekteparet Vold si tomt, slik at Lars Holm skal reknast som granne etter plan- og bygningslova § 94 nr. 3.
Kandidatane bør vise at dei ser samanhengen mellom søksmålskompetanse og klagerett. Det må utan vidare kunne leggjast til grunn at dersom Lars Holm skal reknast for å vere ”part” etter forvaltningslova, vil han også ha kompetanse til å gå til sak utan omsyn til om partsstillinga skuldast at vedtaket er retta direkte mot han, eller elles direkte gjeld han, jf. fvl. § 2 e). Sjølv om Lars Holm ikkje er part, kan han likevel klage på eit vedtak dersom han kan reknast for å ha ”rettslig klageinteresse”, jf. § 28. Dersom Lars Holm fell inn under den kretsen som har ”rettsleg klageinteresse” etter forvaltningslova vil han også ha ”rettslig interesse” etter tvistemålslova. (Dette er lagt til grunn i m.a. Rt. 1982 s. 908, Bruksendringssaka.) I begge tilfella er spørsmålet om han har så nær tilknyting til vedtaket at det er rimeleg at han kan setje fram krav om at vedtaket skal endrast eller setjast til side.
Etter plan- og bygningslova § 15 første ledd gjeld forvaltningslova
sine reglar med mindre anna er bestemt. Plan- og bygningslova kan såleis
utvide eller presisere rettane som part etter forvaltningslova. Når kommunen
treff vedtak om dispensasjon etter § 7 første ledd, skal ”naboer
og gjenboere varsles på den måten som er nevnt i § 94 nr.
3.” Dette er ei presisering eller utviding av den kretsen av personar
som skal varslast etter fvl. § 16. Ein ”nabo” er innehavar
av eigedom som grensar opp til tiltakshavar sin eigedom, medan ein ”gjenboar” er
innehavar av eigedomen på den andre sida av vegen. I medhald av pbl. § 95
nr. 4 skal kommunen også sende skriftleg melding om vedtaket til ”naboer,
gjenboere og andre som har protestert” mot tiltaket.
Det er naturleg at ein person som har så sterk tilknyting til ei sak
at pbl. gir vedkomande rett til å verte høyrt før det
vert treft vedtak, også har sterk nok tilknyting til saka til å klage
dersom det vert treft vedtak i vedkomande sin disfavør. At det er
slik samanheng mellom retten til grannevarsel og retten til å klage
er lagt til grunn som gjeldande rett i m.a Frihagen, Plan- og bygningslova
I, Oslo 1988, s. 108, RG 1997 S. 1147 og av Sivilombudsmannen 1989 sak nr.
27. Om kandiadaten kjem til at retten til å verte høyrt gir
Lars Holm ”partsstatus” eller ”rettslig klageinteresse” er
utan betydning for den vidare drøftinga. Sidan Lars Holm er granne,
er det etter mi oppfatning mest korrekt å rekne Lars Holm som part
i saka. Poenget er at Lars Holm uansett må reknast å falle inn
under den kretsen av personar som normalt har ei sterk interesse i kva for
byggeaktivitet som kan skje på granneeigedomen.
Uansett om kandidaten ser samenhengen mellom ein granne sine prosessuelle rettar etter plan- og bygningslova, forvaltningslova og tvistemålslova, bør alle kandidatane kunne seie noko om Lars Holm si tilknyting til saka ved at han eig ei hytte i området som grensar til LNF-området. Kandidaten kan her m.a. nemne omsynet til Holm sine forventningar om å ha ei hytte i eit fredfullt og ubygd område, eventuell reduksjon i marknadspris for eiga hytte, fare for fleire dispensasjonar som kan øydeleggje heile området m.m. På bakgrunn av ei slik vurdering er det også naturleg å kome til at det er rimeleg at Lars Holm har ”rettslig interesse” i å gå til søksmål.
Rettsleg interesse er ein sentral del av sivil prosessen. Det må ventast at kandidatane finn heimelen for drøftinga, finn det rettslege utgangspunktet og dei mest sentrale argumenta i ei slik drøfting.
Røynsler frå sensuren viser at dei fleste kjem seg greitt igjennom denne delen av oppgåva, sjølv om nivået ikkje er imponerande høgt. Noko som går igjen, er at mange brukar svært mykje tid på om det ligg føre andre avvisningsgrunnar enn (eventuell) manglande rettsleg interesse. Til dømes om saka er reist for rett verneting, om Holm har partsevne, om saka skulle vore handsama i forliksrådet og om ein kan saksøkje det offentlege og private partar i same sak. Fleire brukar så mykje tid på dette at dei får stor tidsnaud når dei skal drøfte dei tema oppgåva faktisk spør etter. Dette må naturlegvis føre til trekk.
Fleire av dei gode kandidatane ser at det kan vere eit vilkår for rettsleg
interesse at Holm er verna av reglane som regulerer det materielle rettstilhøvet.
Dette er handsama i Skoghøy s. 345 og m.a i Rt. 1982 s. 908, Brukssendringssaka.
Kandidatane stiller spørsmål ved om Holm er den rette til reise
sak, eller om brukarar, naturvernarar eller andre kan ha større interesse
av å få vurdert om kommunen sin dispensasjon frå byggjeforbodet
i 100-meters beltet er ugyldig. Dei kjem likevel til at Holm må kunne
reise sak i kraft av å vere nabo, og har interesser i tilknyting til
saka i dette høvet. Dette er ei fruktbar problemsstilling, som må givast
uttelling for.
B. Spørsmål om vedtaket er ugyldig
1. Er vedtaket ugyldig fordi vedtaket er treft av feil kommunalt organ?
Lars Holm gjer gjeldande at vedtaket er ugyldig fordi det var det faste utvalet for plansaker og ikkje kommunestyret som skulle treft dispensasjonsvedtaket.
Kandidatane bør raskt slå fast at det føreligg ein kompetansemangel, ettersom lovteksten i pbl. § 7 første ledd legg kompetansen direkte til det faste utval for plansaker, og ikkje til kommunestyret. Eit pluss til dei kandidatar som ser at dette er eit unntak frå kommunelova sitt alminnelege system, der det er kommunen sjølv som bestemmer om den vil opprette eigne folkevalde organ for å ta seg av særskilte oppgåver.
Eg kan nemne at det i utkastet til ny planlov er gjort framlegg om gå vekk frå at ”det faste utval for plansaker” skal vere eit lovpålagt forvaltningsorgan for kommunen. I utkastet til § 19-1 er kompetansen til å dispensere etter plan- og bygningslova lagt til kommunen, som i tråd med kommunelova sitt alminnelege system kan velje kva for organ i kommunen som skal stå for dette arbeidet. Sjå NOU 2003: 14 s. 342. Det kan sjølvsagt ikkje ventast at studentane kjenner til dette, eller kjenner trong om å seie noko om dette i ei slik drøfting.
Spørsmålet om eit vedtak er ugyldig pga personell kompetansemangel skal løysast etter dei same prinsipp som gjeld for prosessuelle kompetanse manglar. Det skal leggjast vekt på om feilen kan ha verka inn på innhaldet i vedtaket (sml. fvl. § 41), og eventuell verknad av at vedtaket er ugyldig.
Eit vedtak er ofte gyldig sjølv om det ved ein feil er treft av eit overordna organ. Kommunestyret er overordna det faste utvalg for plansaker. Det er kommunestyret som har ansvaret for planarbeidet i kommunen, jf. pbl. § 9-1. Det er kommunestyret som skal treffe endeleg vedtak om kommuneplan. Det er såleis kommunestyret som gjennom vedtakinga av kommuneplanen set dei sentrale premissane for handsaming av einskildsaker. Kommunestyret har likevel ikke instruksjonskompetanse overfor det faste utval for plansaker i einskildsaker, og det kan såleis i utgangspunktet ikkje utelukkast at det faste utval for plansaker kan ha ei anna oppfatning om korleis ei sak skal løysast enn kommunestyret.
Det avgjerande i denne saka er at kommunestyret har treft eit ”samrøystes vedtak.” Det er ikkje nemnt i litteraturen for 4. avd, men kandidatane bør etter mi oppfatning kjenne til at det faste utval for plansaker er eit politisk samansett organ, der alle medlemane også er medlemar av kommunestyret.
Når det i denne saka er på det reine at det faste utval for plansaker ikkje ville ha kome til eit anna resultat enn kommunestyret, er det naturleg å falle ned på at vedtaket heller ikkje er ugyldig. Dette vart resultatet også i Rt. 1940 s. 122 og Rt. 1950 s. 278. I desse sakene hadde eit samstemt kommunestyre treft vedtak i saker som etter kompetansegrunnlaget (høvevis lov og kongeleg resolusjon) var lagt til formannskapet. Dommane er nemnt i Eckhoff, Smith, Forvaltningsrett, Oslo 2003, s. 428. Det kan ikkje ventast at kandidatane kjenner desse dommane.
Dei fleste kandidatar ser ikkje at det faste utval for plansaker har ein autonom
kompetanse som kommunestyret ikkje kan gripe inn i, men legg til grunn at kommunestyret
har full instruksjonsrett i høve til dette utvalet. Kandidatane kjem
då fram til at det ikkje føreligg kompetansemangel, eller at kompetansemangelen
i alle høve ikkje har verka inn på resultatet. Ettersom denne
løysinga er i tråd med det som elles er hovudregelen for organisering
av det kommunale forvaltningsapparatet, kan det ikkje trekkjast så mykje
for dette. Det må likevel givast eit stort pluss til dei kandidatar som
ser at det faste utval for plansaker er ei levning frå ei periode der
mange kommunale organ- særlovsorgan- hadde ei meir sjølvstendig
stilling i høve til kommunestyret. Det burde etter mi oppfatning ringe
ei bjelle når kandidatane ser at kompetansen i lova er lagt til eit særleg
organ i kommunen, og ikkje kommunen eller kommunestyret.
2. Kan domstolen prøve om omsynet til Tastad sine utbyggingsprosjekt
er ein ”særlige grunn” etter pbl. § 7?
Kommuneadvokaten gjer gjeldande at tingretten ikkje kan prøve om kommunestyret sitt vedtak om å dispensere frå § 17-2 var gyldig, fordi det er kommunen åleine som har kompetanse til å avgjere om det ligg føre slike ”særlige grunner” som pbl. § 7 syner til. Lars Holm på si side hevdar at kommunen har teke utanforliggande omsyn ved vurderinga av kva som er ”særlige grunner” etter pbl. § 7. Han hevdar at det ikkje var relevant å leggje vekt på Hans Tastad sine utbyggingsprosjekt i ei sak som gjeld dispensasjon frå byggje – og deleforbodet i 100-meters beltet.
Kandidatane må her først gjere ei vurdering av omgrepet ”særlige grunner” syner til eit ”forvaltningsskjønn” eller eit ”rettsspørsmål”.
Eg kan ikkje sjå at omgrepet ”særlige grunner” er særskilt omtalta i hovudlitteraturen til 4. avd. Omgrepet ”særlige grunner” i pbl. § 7 er likevel drøfta på seminar og i manuduksjonar. I Inge Lorange Backer, Innføring i naturressurs og miljørett 4. utg 2002, er omgrepet omtala på s. 176-178. Kandidatar med god hukommelsen hugsar kanskje noko av det som er sagt her. Elles skulle det vere fullt mogleg å gjere denne drøftinga på bakgrunn av det kandidatane elles har tileigna seg av kunnskapar om grensa mellom fritt og lovbunde skjønn.
Eg kan ikkje finne noko rettspraksis som eintydig fastset at omgrepet ”særlige grunnar” skal forståast som anten ei retningslinje for det frie skjønnet eller som eit rettsspørsmål, der subsumsjonen heilt ut er underlagt domstolen sin prøvingsrett. Kandidatane står såleis fritt i høve til kva dei fell ned på, og det er kvaliteten på drøftinga som er avgjerande. Kandidatane bør sjå at kommunen i alle høve har fritt skjøn i høve til om dispensasjon skal givast, ettersom det i pbl § 7 heiter at dispensasjon ”kan” givast dersom vilkåret om særlege grunnar er oppfylt.
I juridisk teori kan det synest som det er delte oppfatningar av forståinga av dette omgrepet. I Odd Pedersen m.fl, Plan- og bygningsrett, Universitetsforlaget 2000 s. 216, er det sagt at vurderinga om det foreligger ”særlige grunner” tradisjonelt er oppfatta som ein del av rettsbruken, og at domstolen fullt ut kan overprøve om dei nemnde grunnane er tilstrekkelege. Han seier at domstolen kan oppheve eit avslag som ugyldig ”hvis domstolen skulle finne at det påberopte er tilstrekkelig.” I Frihagen, Plan- og bygningsloven, kommentarutgave, Bind I, Oslo 1988 er omgrepet ”særlige grunner” omtala på s. 112. Eg kan ikkje sjå at han tek prinsipielt stilling til om ”særlige grunner” heilt ut er eit rettspørsmål, eller også inneheld element av fritt skjønn, men han seier at dersom det først er ” tilstrekklig grunn til at dispensasjon skal gis, må det i og for seg være forutsetningen at det også gis dispensasjon.” Han har såleis ei praktisk tilnærming til dette, og føreset at forvaltninga i vurderinga av kva som er særlige grunnar også vurderer om omsyna som talar for dispensasjon er så sterke at dispensasjon faktisk vil verte gitt.
Etter mi oppfatning er det naturleg å sjå heile § 7 første setning og vilkåra ”kan” ”når særlige grunner foreligger” i samanheng. Når kommunen kan seie at den ikkje vil dispensere sjølv om vilkåret ”særlige grunner” er oppfylt, bør kommunen også kunne gjere ei sjølvstendig vurdering av kor tungtvegande grunnar tiltakshavar må dokumentere før vilkåra for ”særlige grunner” er oppfylt. Etter mi oppfatning seier såleis omgrepet ”særlige grunner” både noko om kva for styrke det skal vere på desse grunnane før vilkåret om ”særlige grunner” er oppfylt, og kva for typar argument som er relevante i ei slik vurdering. Det første bør langt på veg vere ei oppgåve for forvaltninga, medan det andre heilt ut er underlagt domstolkontroll. Omgrepet har såleis etter mi oppfatning både eit element av fritt skjønn og eit element av rettsbruksskjønn.
At domstolen kan prøve kva som er relevante og saklege moment for å få dispensasjon, har samanheng med at domstolen alltid kan prøve lovtolkinga. Gjennom ei føremålsretta tolking av omgrepet vil domstolen også kartleggje kva som kan vere ein ”særlig grunn” i plan- og bygningslova sin forstand.
Ei sak som kan nemnast for å vise at domstolen kan gå langt i å etterprøve både lovtolking og subsumsjon er Rt. 1995 s. 1427 (Naturfredingsdommen). Det seiast her at ”Det er i dag et alminnelig prinsipp i forvaltningsretten at domstolen kan prøve ikke bare lovtolkingen, men også subsumsjonen ved anvendelse av lover som gjør inngrep overfor den enkelte. Dette anses som en viktig del av rettsikkerheten. Selv om det er unntak fra denne hovudregel, måtte de særskilt begrunnes. (s. 1433)”
Kandidatar som kjem til at det er eit rettsbruksskjønn må så vidare
vurdere om hotellbygging er ein slik ”særlig grunn”, medan
kandidatar som kjem til at det er eit forvaltningsskjønn må vurdere
om hotellbygging er eit utanforliggande omsyn.
Røysler frå sensuren syner at svært få kandidatar ser at læra om utanforliggande omsyn berre er aktuelt å nytte som ei skranke for det frie skjønnet. Så godt som alle kandidatar, både dei som kjem til at vilkåret ”særlige grunner” er eit forvaltningsskjønn og dei som kjem til at det er eit rettsbruksskjønn, drøftar om vektlegging av hotellprosjektet er eit utanforliggande omsyn. Dette må føre til trekk. I sjølve drøftinga kan kandidatane likevel kome brukbart ut av det. Kva som er ein ”særleg grunn” og kva som er eit ”usakleg omsyn” vil ofte vere to sider av same sak. I begge tilfelle er det føremålet med lova og føremålet med byggjeforbodet som er utgangspunktet for å vurderinga.
Når det skal takast stilling til om det kan givast dispensasjon frå forbodet mot bygging i 100- meters beltet, må det først og fremst vurderast om utbygging kan skje utan at dette kjem i konflikt med natur- og friluftsinteressene på staden m.m. Det vil såleis vere området sin verdi for natur- og friluftsliv, det omsøkte plassering i terreng, estetikk ol, som er dei viktigaste momenta i ei slik vurdering.
Det motiverande omsynet i denne saka var at Trangvik kommune fekk ei motyting i form av hotellbygging i kommunen. Spørsmålet er om ei motyting i form av tilskot til nærings- og reiselivet kan vere ein ”særlig grunn” til å dispensere etter pbl. § 7.
Plan- og bygningslova er ei lov som skal ivareta både omsynet til utbygging, vern, næringsliv m.m. Det er lite tvilsom at omsynet til nærings- og reiseliv er eit av omsyna som kommunen kan prioritere gjennom dei kommunale planprosessane. Ved tolkinga av kva som skal til for å gi dispensasjon etter § 7, er det likevel slik eg oppfattar lovførearbeida liten plass for å leggje vekt på andre omsyn enn dei den konkrete regel, her regelen om forbod mot bygging i 100- meters beltet, tek sikte på å ivareta. Om kommunen kunne trekkje inn omsynet til at tiltakshavar kan vere med å leggje til rette for næringsliv i kommunen i ei sak som gjeld dispensasjon frå byggjeforbodet i 100- meters beltet, vil etter mi oppfatning stille i same kategori som om det er relevant å gi dispensasjon til personar som kan gi eller anna form for direkte økonomisk kompensasjon til kommunen. Slike motytingar er ikkje ein ”særlig grunn” for å kunne gi dispensasjon etter pbl. § 7.
For at ei motyting skal vere ein ”særleg grunn” må det vere sakleg samanheng mellom motytinga og dispensasjonen. Dersom ei motyting frå borgaren skal vere relevant i ei sak som gjeld dispensasjon frå byggje- og deleforbodet, må motytinga gjelde at borgaren tek på seg plikter for å ivareta frilufts- og naturverninteresser. Ei slik motyting kan hindre ulempene ved dispensasjonen, og såleis utgjere ein særleg grunn.
I denne samanhengen er det eit pluss om kandidatane kjenner, RG 1969 s. 323, Tjøme- dommen. Dommen er omtala fleire stadar i bøkene til Frihagen. Tilsvarande som i denne saka var spørsmålet om kommunen kunne gi dispensasjon frå byggjeforbodet i strandlinja mot at kommunen fekk ei motyting frå tiltakshavar. Tiltakshavar skulle få dispensasjon til å bygge eit motell i strandlinja på vilkår av at tiltakshavar selde restarealet til kommunen til ein rimeleg pris. Eit moment i denne dommen som kunne tale for at dispensasjonen var gyldig, var at kommunen skulle nytte det innkjøpte arealet for å leggje til rette for friluftsliv. Dette kunne til ei viss grad oppvege dei ulempene friluftslivsinteressene i området ville bli påført som følgje av oppføring av det omsøkte motell. Det var såleis ikkje bytehandelen i seg sjølv som gjorde dispensasjonsvedtaket ugyldig, men at kommunen hadde nytta forbodet mot bygging i 100- meters beltet for å påverke prisen på tomtekjøpet.
Konklusjonen bør etter dette vere at omsynet til hotellbygging i kommunen ikkje er ein ”særlig grunn” etter pbl. § 7.
Dei fleste kandidatane kjem likevel til motsett resultat. I drøftinga av kva som er eit lovleg omsyn kjem føremålet med § 17-2 heilt i bakgrunnen i drøftingane. Kandidatane tek utgangspunkt i § 2 og kjem med bakgrunn i Rt. 1993 s. 528, Lunner Pukkverk dommen og Rt. 1996 s. 78, Bjørlo Hotell dommen, til at det er relevant å leggje vekt på omsynet til næringslivet i ei sak som gjeld dispensasjon frå 100- meters beltet.
Kandidatane viser her at dei har fanga opp at rettspraksis stadig går
lengre i retning av å akseptere at det leggjast vekt på sideomsyn.
Dette må seiast å vere bra. Det beste hadde likevel klart nok vore
om kandidatane samstundes greidde å halde fokus kva for føresegn
det her er tale om å dispensere i frå, og vurdere om denne utviklinga
passar i høve til praktiseringa av denne føresegna. Dette fell
kanskje vanskeleg, ettersom kandidatane ikkje kjenner plan- og bygningslova
så veldig godt. Det blir likevel noko ulogisk at kandidatane synest at
meir eller mindre alle omsyn er relevante ved dispensasjon frå 100- meters
regelen. Kva vert då igjen av byggjeforbodet? Kanskje kan det ha noko
for seg at Planlovutvalet no går inn for å ha ei meir utfyllande
lovføresegn om kva som er ”særlige grunner” ved dispensasjon
frå planar og frå regelen om byggjeforbod i 100- meters beltet.
3. Spørsmålet er så om vektlegginga av hotellprosjektet fører til at vedtaket er ugyldig.
Slik som saka står synest det ikkje som om ekteparet Vold ville få dispensasjon og byggjeløyve på bakgrunn av lovlege motiv. Kommunen har lagt seg på ein streng praksis i høve til dispensasjon frå 100- meters beltet, og det er ingenting i denne saka som tilsier at denne eigedomen står noko tilbake når det gjeld område sin karakter og verdien for natur- og friluftsformål. Det bør difor leggjast til grunn at vektlegginga av hotellprosjektet kan ha verka inn på innhaldet i vedtaket.
Det er truleg to måtar å sjå spørsmålet om vedtaket er ugyldig på. Dersom kandidatane vurderer det slik at forvaltninga har treft eit vedtak med eit innhald den ikkje hadde kompetanse til å treffe, skal vedtaket kjennast ugyldig. Vi taler i så fall om ein materiell kompetansemangel. Sml. Rt. 1965 s. 181, Kant i kant - dommen. Ettersom det i denne saka er vanskeleg å påvise lovlege omsyn bak dispensasjonsvedtaket, må det aksepterast at kandidatane kjem til at kommunen har treft eit vedtak det ikkje hadde kompetanse til fordi kommunen feiltolka omgrepet ”særlige grunner”.
Det må også kunne vurderast slik at det isolert ikkje er noko feil med innhaldet i kommunen sitt vedtak. Om kommunen vil gi dispensasjon til å treffe vedtak om dispensasjon frå byggjeforbodet i 100- meters beltet, er avhengig av ei konkret og skjønsmessig vurdering i den einskilde sak. Sjølv om vi ikkje kan sjå nokon omsyn som taler for dispensasjon i denne saka, kan vi heller ikkje utelukke at eit vedtak om dispensensasjon kunne bygge på lovlege omsyn, t.d. at tomta låg i grensa for LNF- området, at kommunen ønskte å endre den strenge praksisen for dispensasjon el.l. I slike tilfelle kan vi nok tale om at det har skjedd ein såkalla ”tilblivelsesmangel”, og det må i så fall gjerast ei skjønnsmessig vurdering av om feilen skal leie til at vedtaket er ugyldig. Både Frihagen (s. 243) og Eckhoff/Smith (s. 435 flg.) legg til grunn at det i eit slikt tilfelle er relevant å leggje vekt på om vedtaket er til skade for ein part og om parten har innretta seg i tillitt til vedtaket.
Vedtaket er her til gunst for Gurine og Ole Vold og til skade for granne, Lars Holm. Dersom domstolen kjenner vedtaket ugyldig, vil det vere til gunst for Lars Holm og til skade for ekteparet Vold. I ein slik situasjon må det leggjast vekt på partane sine interesser i utfallet av saka, og om nokon av partane kan klandrast at feilen har oppstått.
Eckhoff/Smith hevdar på (s. 437) at avveginga i ein slik situasjon ofte vil falle ut til fordel for den som har fått rett, sjølv om saka ville fått eit anna utfall dersom alt hadde gått rett føre seg. Slik eg ser det kan det neppe leggjast Gurine og Ole Vold til last at kommunen har lagt vekt på utanforliggande omsyn. Det er mogleg at Tastad ikkje er heilt uskuldig i dette, eller kan seiast å vere deltakande i kommunen sin tvilsame handlemåte, men det vil truleg trekkjast for langt å føresette at Gurine og Ole Vold også har skuld i den feilen som har oppstått. Eit spørsmål som kandidatane bør drøfte er om det bør vere kommunen eller Gurine og Ole Vold sin risiko at kommunen har lagt avgjerande vekt på utanforliggande omsyn.
I vurderinga av om vedtaket er ugyldig må det også takast stilling til kva for vekt det har at Gurine og Ole Vold har innretta seg etter vedtaket.
Det er her hyra inn både arkitektar, bygningsfolk og bygningsmateriale, men sjølve byggearbeidet har ikkje teke til enno. Tiltakshavar har såleis ikkje hatt dei heilt store utgiftene med tiltaket. Det er ikkje tale om å rive noko som alt er oppført. Etter mi oppfatning kan dette isolert sett tale for at vedtaket er ugyldig. Partane må likevel seiast å ha innretta seg så mykje som det kunne ventast i høve til tida som har gått. Det er klart at dei no har store forventningar om at hytta skal verte bygd.
Eg må seie eg er usikker på kva som ville verte utfallet av ei slik sak. Det er her ikkje kandidatane sine konklusjonar som tel, men heilt ut om kandidatane ser dei ulike momenta som må drøftast, og kvaliteten på drøftinga. Dei fleste kandidatane kjem seg brukbart igjennom dette.
4. Kan ei samankopling av ein avtale mellom kommunen og Tastad og vedtaket
om dispensasjon frå byggjeforbodet til Ole og Gurine Vold, hindre at
forvaltningsrettslege reglar om ugyldigheit kan nyttast i høve til
dispensasjonsvedtaket?
Kommuneadvokaten hevdar at det er usikkert at forvaltningsrettslege ugyldigheitsreglar kan kome til bruk på dispensasjonsvedtaket, sidan vedtaket gjekk inn som ein del av ein større avtale med Trangvik kommune.
Kor langt det offentlege etter gjeldande rett kan nytte avtaleforma i staden for vedtak, og såleis setje til side ålmenta, tredjemann og den private part sine prosessuelle rettar, er eit vanskeleg spørsmål.
Dette er m.a. drøfta i høve til utbyggingsavtalar. Sjå NOU 2003: 14, Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven II, kap. 9.7 og NOU 2003: 24, Mer effektiv bygningslovgiving kap. 9. Planlovutvalet går svært langt i leggje til grunn offentlegrettslege prinsipp for regulering av utbyggingsavtalar, medan Bygningslovsutvalet i større grad legg til grunn både forvaltningsrettslege og privatrettslege prinsipp for regulering av denne avtaleforma. Begge utvala er likevel samde om at tredjemann med ”rettsleg klageinteresse” må ha høve til å klage på ein ferdig framforhandla utbyggingsavtale.
I denne saka burde ikkje spørsmålet by på så stor tvil. Det er her treft eit vedtak om dispensasjon til fordel for Gurine og Ole Vold. Spørsmålet er difor om avtalen mellom kommunen og Hans Tastad kan setje til side dei almenne reglane om klagerett og rettsleg interesse i tilknyting til dispensasjonsvedtaket. Det kan ikkje vere grunnlag for at ein avtale mellom to partar kan få så vidtrekkande konsekvensar. Som granne til Gurine og Ole Vold har Lars Holm rett til å reise søksmål for å få kjent vedtaket ugyldig. Om vedtaket tilfeldigvis skulle inngå som ein del av ein større avtale Tastad har gjort med kommunen, må vere Lars Holm uvedkomande, og kan ikkje påverke Holm si materielle eller prosessuelle rettsstilling.
Få kandidatar synest å få noko særleg fornuftig ut av denne siste delen av oppgåva.
Karaktersetjing:
Oppgåva reiser sentrale problemstillingar innanfor forvaltningsretten,
og skulle vere godt dekt både i hovudlitteratur og tilleggslitteratur.
Oppgåva har eit enkelt faktum og problemstillingane som skal drøftast
er uttrykkeleg nemnt i oppgåveteksten. Etter mi oppfatning skulle oppgåva
danne eit godt utgangspunkt for både dyktige og mindre dyktige kandidatar
for å få vist kva dei kan.
For å få B må det ventast at oppgåvesvaret er ryddig
og greit strukturert, og at kandidaten lagar forsvarlege og gode drøftingar
i tilknyting til alle dei aktuelle krava. For å få A må det
i tillegg ventast at kandidaten viser ei særleg god innsikt og forståing
for faget, og maktar å bruke kunnskapen på ein god måte.
For å få C må kandiaten lage brukbare problemstillingar, og vise ei viss forståing for forvaltningsretten.
Er presentasjonen under gjennomsnittet, med ein del vesentlege manglar, skal kandidaten ha karakteren D. For å få E må presentasjonen tilfredstille minimumskrava, men heller ikkje meir.
Eg vil nok tru dei fleste kandidatane kjem seg greit igjennom oppgåva. Men, dersom kandidaten ikkje har taket på sentrale felt som skiljet mellom fritt og lovbunde skjønn, grenser for forvaltningsskjønnet osb. må det verte stryk (F).
Røynsler frå sensuren viser at det er få gode karakterar, men at dei fleste samlar seg kring karakteren D. Det er likevel generelt eit litt betre nivå på del II enn på del I.
|
Sist oppdatert 16.februar 2004 av UK Kommentarer til denne siden. |