Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Oppgave I
Tvisten Peder Ås – Utvik Båtservice AS
Krav fremsatt under saksforberedelsen:
Peder Ås krevde i stevningen båten utlevert. Utvik Båtservice krevde seg i tilsvaret frifunnet fra kravene i stevningen.
Peder Ås krevde seg i etterfølgende prosesskriv alternativt tilkjent kr. 225.000.- (båtens listepris), samt kr 40.000.- til dekning av utgifter (kostnaden med leie av båt i juli måned), noe Utvik Båtservice AS bestred i prosesskriv.
Utvik Båtservice AS krevde ”en betenkning fra professor dr. juris Fredriksen ved universitetet i Bergen fjernet fra sakens dokumenter”, noe Peder Ås bestred.
Peder Ås krevde utlevert fra Utvik Båtservice AS ”en vurdering av motorteknisk art som båtverkstedet hadde mottatt av importøren av angjeldende japanske båtmotor”, noe Utvik Båtservice motsatte seg.
Krav fremsatt under hovedforhandlingen:
Peder Ås krevde uteblivelsesdom avsagt. Advokat Holm ”blåste av kravet om uteblivelsesdom” dvs. Utvik Båtservice AS bestred at det kunne avsies uteblivelsesdom.
Peder Ås krevde at Utvik Båtservice AS måtte betale morarenter av hovedstolen fra tidspunktet for fremsettelse av den midlertidige forføyning. Utvik Båtservice AS bestred kravet om morarenter.
Peder Ås fastholdt kravet om ”betaling for utgifter til leie av båt”.
Advokat Holm hadde ”prosessuelle innsigelse mot fremme av kravene og nedla formell påstand om avvisning av saken, subsidiært at retten kun behandlet utleveringskravet”.
Oppgaveteksten inneholder en del materielle krav. Disse skal ikke behandles, kun de prosessuelle spørsmål som knytter seg til dem.
Det kan synes hensiktsmessig å starte med de prosessuelle kravene som har oppstått og som avgjøres under saksforberedelsen.
1. Skal betenkningen fra professor dr. juris Fredriksen ved universitetet i Bergen tas ut av sakens dokumenter?
Etter tvistemålsloven § 197 andre jf. første ledd, er det – uten motpartens samtykke – forbudt å sende inn til retten utenrettslige erklæringer eller forklaringer som er innhentet i anledning av saken. I dette tilfelle har motparten motsatt seg fremleggelse.
Det fremgår ikke på hvilket tidspunkt advokat Ås eller hans part har innhentet betenkningen fra dr. juris Fredriksen, eller når den er avgitt. Det fremkommer heller ikke noe eksplisitt om bestillers eller avgivers formål med å innhente/avgi erklæringen. Det er i oppgaveteksten heller ikke gitt opplysninger om de rettslige problemstillinger den behandler. Siden betenkningen er fremlagt i denne saken, synes det mest rimelig å anta at den er innhentet i anledning av saken i tvistemålsloven § 197´s forstand, dvs at den er innhentet eller avgitt med tanke på bruk som bevis under eller for å forberede den rettslige behandlingen av saken, jf. f. eks. Rt. 1971 side 767, Rt. 1972 side 831 og Rt. 1981 side 681, Rt. 1989 side 196, Rt. 1990 343, Rt. 1997 side 942, Rt. 1999 side 127 og side 1565, Rt. 2002 side 637, samt HR-2006-01238-U.
Etter avgjørelsen i Rt. 2003 side 1564 er det ikke tvilsomt at tvistemålsloven § 197 også omfatter juridiske betenkninger hva enten disse er knyttet til det konkrete saksforhold eller kun gjelder generelle rettssetninger. Høyesterett viste i sin avgjørelse til Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave 2001 side 641, hvor problemstillingen er grundig drøftet.
Etter dette synes det mest riktig å komme til at betenkningen skal tas ut av saken.
2. Kan Peder Ås kreve utlevert fra Utvik Båtservice AS ”en vurdering av motorteknisk art som båtverkstedet hadde mottatt av importøren av angjeldende japanske båtmotor”?
Spørsmålet blir om Peder Ås kan kreve rettens avgjørelse for utlevering av dokumentet i medhold av tvistemålsloven § 250 første ledd, jf. § 253 andre ledd (prosessuell edisjonsplikt). Peder Ås hører - som part - til den krets av personer som kan kreve fremleggelse, det foreligger en begjæring, motparten har dokumentet i sin besittelse og dokumentet er tilstrekkelig individualisert. Inngangsvilkårene i tvistemålsloven § 250, jf. § 253 første ledd er således oppfylte.
I tvistemålsloven § 251 nr 2 krever bestemmelsen selv - i motsetning til i § 250 - at det dokumentbevis som kreves fremlagt må ha betydning som bevis i saken, jf. drøftelsene i f. eks. Rt 1978 side 1551 og Rt 1970 side 1277. Idet tvistemålsloven § 189, jf. § 188 uansett kommer til anvendelse også ved bevis som kreves fremlagt etter § 250 blir det neppe noen nevneverdig forskjell. Avgjørende for fremleggelsesplikten blir derfor om dokumentbeviset inneholder faktiske opplysninger som kan tjene som bevis i saken, og at det er av betydning for motparten til den som har dokumentet, jf. tvistemålsloven § 250 første ledd, jf. § 249. Dette må derfor ses i forhold til hvilke krav som er framsatt i saken, og hvilke rettslige grunnlag (anførsler) som er påberopt. Det må foretas en vurdering etter tvistemålsloven § 189 og § 188 på bakgrunn av påstander og anførsler i stevning, tilsvar og prosesskriv, jf. f. eks. Rt 1962 side 188, Rt 1970 side 1277, Rt 1992 side 962 og side 1560, Rt 1997 side 736 og Rt. 1998 side 670. Det er opplyst i oppgaven at det i vurderingen fra importøren ”visstnok skulle være gitt en anvisning på hvordan reparasjonen kunne utføres på billigst mulige måte – og langt billigere enn det verkstedet hadde endt opp med”. Dokument fra importøren er således relevant som bevis i forhold til verkstedets opprinnelige krav/regning på kr. 120.000.- som Peder Ås motsatte seg å betale før stevning ble tatt ut (han uttalte at han ikke ville betale mer enn kr. 60.000.-.). Imidlertid gjelder kravene i stevning og tilsvar ikke vederlag for reparasjonen, men kun kravet om utlevering av båten, subsidiært erstatningskrav beregnet ut fra båtens listepris og utgifter til å leie av båt i juli måned. Det er således tvilsomt om fremleggelseskravet kan gis medhold på dette grunnlag. Det er positivt dersom kandidatene ser problemstillingen.
Det er som nevnt videre et vilkår at innholdet gjelder faktiske opplysninger og ikke vurderinger. Det heter i faktum at det var en ”vurdering”, men det fremgår at det også inneholder faktiske opplysninger. Om man legger til grunn at dokumentbeviset inneholder sakkyndige eller andre vurderinger, gjelder fremleggelsesplikten kun den delen som inneholder faktiske opplysninger, jf. Skoghøy, op. cit., side 624 med henvisning til bl.a. Rt. 1970 side 1543, Rt. 1977 side 1383. Det er meget positivt dersom kandidatene ser problemstillingen.
Fremleggelsesplikten også begrenset av reglene om vitners (og derved parters) plikt til å forklare seg, dvs regler som forklaringsforbud, jf. tvistemålsloven §§ 204 flg. Mest aktuell er her tvistemålsloven § 209, i det dokumentbeviset kan tenkes å inneholde forretnings- eller driftshemmeligheter. Her kan faktum forstås på ulik måte, men det er positivt hvis kandidaten ser problemstillingen.
Konklusjonen får være åpen alt etter hvordan man oppfatter faktum. Avgjørende for bedømmelsen er om kandidaten har sett problemstillingene.
Krav som senest må avgjøres under hovedforhandlingen.
Saksøker har krevd helt eller delvis avvisning. Avvisningsspørsmål bør oftest avgjøres under saksforberedelsen, men må i alle fall avklares i hovedforhandlingen. Det er derfor naturlig å starte med de mest grunnleggende avvisningsgrunnlagene. Ut fra faktum er det ikke foranledning til å diskutere om det foreligger partsevne eller aktuell rettslig interesse. Vernetingsspørsmål er det heller ikke grunn til å drøfte.
Det synes prosessuelt uhensiktsmessig å drøfte spørsmålet om uteblivelsesdom før avvisningskravet.
3. Avvisningsspørsmålene
3.1. Er mekling i forliksrådet nødvendig?
Det følger direkte av tvistemålsloven § 274 første ledd nr. 6 at forliksmekling er unødvendig hvor det foreligger midlertidig forføyning.
Når det gjelder kravene om erstatning for listeprisen, båtleieutgifter i juli eller morarentekravet følger det av tvistemålsloven § 274 nr. 4 og § 62 første ledd at forliksmekling er unødvendig.
3.2. Må de endrede påstander fra stevning til prosesskriv avvises fordi påstandsendringene kommer i strid med tvistemålsloven §§ 58-60.
Det legges til grunn at det her ikke foreligger samtykke til objektiv kumulasjon.
3.2.1. Tvistemålsloven § 58.
3.2.1.1.Kravet om å bli tilkjent listeprisen på kr. 225.000.-
Dette kravet oppstod først etter at stevning var tatt ut, og som følge av at bilen var stjålet. Det er ut fra faktum ikke klart hvorvidt kravet ble fremmet etter at tilsvar var forkynt, da prosesskrivet ble inngitt i august, og tilsvarsdato ikke er opplyst. (Dette har f. eks. betydning for anvendelsen av tvistemålsloven § 59). Ulike tolkninger av faktum må godtas, men etter en normalsituasjon ville stevningen ha vært forkynt. Det kan derfor synes naturlig å anvende tvistemålsloven § 58 nr. 2 på forholdet. I det kravet om å få erstattet listeprisen trer i stedet for utleveringskravet synes det å være tilstrekkelig sammenheng (konneksitet). Kravene knytter seg til samme rettsforhold og det faktiske grunnlaget er i det vesentlige det samme. Også prosessøkonomiske hensyn er relevante i denne totalvurderingen, jf. f. eks. Rt. 1990 side 466. Det må være forsvarlig å komme til at avvisning av påstanden ikke kan finne sted, fordi den ligger innenfor hva som kan foretas etter tvistemålsloven § 58 nr. 2.
Det vil kunne aksepteres å drøfte tvistemålsloven § 58 nr. 3 også, selv om dette alternativet isolert sett etter ordlyden kanskje ikke virker like treffende. Man har ingen opplysninger om at det ”skyldes” motpartens forhold at erstatningskravet må tre i stedet for utleveringskravet. På den annen side kan man ikke uten videre utlede av ordlyden at det forutsettes at motparten kan bebreides, jf. f. eks. Jo Hov, Rettergang III, Sivilprosess, side 214. Denne bestemmelsen tar jo nettopp sikte på situasjoner der den gjenstand som kreves utlevert blir totalskadet, jf. f. eks. Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utg., bind I, side 304.
3.2.1.2.Kravet på leieutgifter, stort kr. 40.000.-.
Leien gjaldt juli måned, og må derfor helt eller delvis ha vært påløpt da stevningen ble tatt ut.
Dette kravet står i en annen stilling enn erstatningen for båtens listepris. Sammenhengen er således neppe slik at konneksitetskravet kan anses oppfylt. Utvidelse av påstanden kan derfor neppe hjemles i reglene i tvistemålsloven § 58 nr. 2 eller nr. 3.
3.2.1.3.Kravet på morarenter.
Morarentekravet er fremsatt i hovedforhandlingen og gjelder tiden fra den midlertidige forføyning ble begjært.
At såkalte prosessrenter, dvs renter etter morarenteloven § 5 følger direkte av ordlyden i § 58 nr. 3, jf. ”utspringer av rettergangen”.
Det kan også argumenteres godt for å godta en utvidelse av påstanden for så vidt gjelder rentekrav også forut for rettergangen etter reglene i tvistemålsloven § 58 nr. 3. Skoghøy, op. cit., på side 223 og side 367 synes å åpne for det. I Jo Hov, op. cit., side 214 kan det også finnes støtte for et slikt standpunkt. Begge svar må kunne godtas.
Forholdet til § 60 drøftes nedenfor.
3.2.2. Tvistemålsloven § 59 første og andre ledd.
Kommer man til at kravet er trukket inn før stevningen er forkynt, er utvidelsesadgangen fri, jf. tvistemålsloven § 59 første ledd. Kravene behandles av samme rett og i samme prosessformer.
Dersom man legger til grunn at stevningen var forkynt da prosesskrivet kom, kan utvidelse likevel finne sted etter tvistemålsloven § 59 andre ledd, men det kreves da at retten finner at saksøkte ikke har rimelig grunn til å motsette seg utvidelsen. Det må være tilstrekkelig at kandidaten ser problemstillingen. Det er ikke hensiktsmessig med noen omfattende drøftelse.
Av de aktuelle kravene er det kanskje morarentekravet som det lettest kan sies at det ikke foreligger noen rimelig grunn til å motsette seg. Særlig fordi dette kravet ikke kan foranledige noe stort behov for forsvar.
3.2.3. Tvistemålsloven § 60
3.2.3.1.Kravet på morarenter.
Det må også kunne forsvares at man ikke ser dette som et nytt krav, men like gjerne som en utvidelse av påstanden innenfor samme krav. Her er det krevd erstatning for båtens listepris, og leieutgifter. Erstatningskravet kan sies å innbefatte det å dekke erstatningssøkerens fulle tap. Uten renter vil han ikke få dekket sitt fulle tap når han må gjenanskaffe en båt som følge av at båten er uerholdelig.
3.2.4. Tvistemålsloven § 91
En god kandidat vil kanskje nevne prinsippet i tvistemålsloven § 91, hvoretter innsigelser må fremsettes straks det er anledning. I motsatt fall kan de tapes. Innsigelser under hovedforhandlingen vil i alle fall kunne være tapt etter denne bestemmelsen, jf. bestemmelsens andre ledd. Det er nok å nevne problemstillingen.
Når det gjelder avvisningsspørsmålene knyttet til enkeltkravene og forholdet til kumulasjonsadgangen er kandidatens evner til å se grunnlag og problemstillinger viktigere enn konklusjonene. Dette stoffet er ikke pensum, og det skal ikke kreves nevneverdig mye for å bestå. Dersom man har sett problemstillingene og anvendt lovteksten på en forstandig måte, bør det gi meget god uttelling. Om man viser god sivilprosessuell forståelse er det et stort pluss.
4. Kan Peder Ås få medhold i sitt krav om uteblivelsesdom?
Det synes som om Peder Ås sitt grunnlag for å kreve uteblivelsesdom er at det ikke møter en partsrepresentant for saksøkte.
Partene har fri rådighet over sakens gjenstand.
Saksøktes prosessfullmektig har møtt i hovedforhandlingen. Prosessfullmektigen kan foreta alle nødvendige prosesshandlinger på partens vegne, jf. tvistemålsloven § 47, jf. § 43. Uteblivelse av part eller partsrepresentant gir i en slik situasjon ikke grunnlag for uteblivelsesdom. Tvistemålsloven § 115 kan ikke hjemle uteblivelsesdom.
Etter dette må kravet om uteblivelsesdom forkastes.
Subsidiært kan det drøftes om krav på renter kan medtas i en eventuell uteblivelsesdom. Det følger av tvistemålsloven § 344 at saksøkers fremstilling må være meddelt saksøkte. Da kan dette neppe medtas. At en ny påstand om rente kan fremsettes er at annet forhold.
Oppgave II
Det fremgår at påtalemyndigheten har utferdiget tiltale, og at det ble holdt hovedforhandling i alminnelig straffesak i tingretten. De tiltalte har krevd seg frifunnet, og man må derfor anta at påtalemyndigheten har krevd dem kjent skyldig.
Slik oppgaven er formulert, er det kun skyldspørsmålene som skal behandles. Det faller utenfor å behandle straffreaksjonen. For domfellelse kreves at tiltalen er tatt ut av kompetent påtalemyndighet, og at det foreligger nødvendig påtalebegjæring. Det kan derfor gjerne nevnes for hvilke straffebud påtalen er ubetinget offentlig og hvor påtalebegjæring kreves. Saken kan ikke fremmes uten at nødvendig påtalebegjæring foreligger.
For heleri gjelder straffeloven § 77, og påtalen er ubetinget offentlig.
For bilbrukstyveri er også påtalen ubetinget offentlig. Unntaket i straffeloven § 264 annet ledd – som etter ordlyden kun gjelder tyveri – kan gjerne anvendes analogisk på bilbrukstyveri, jf. Bratholm/Matningsdal, Straffeloven kommentarutgave, Anden Del, side 695 (”kan kanskje anvendes analogisk”) og Andenæs: Formuesforbrytelser, 6. utg., side 74. I dette tilfelle foreligger det påtalebegjæring fra bilens eier, men det er ikke gitt opplysninger om det foreligger påtalebegjæring fra båtens eier.
For de tilfeller hvor kandidaten konkluderer med frifinnelse er det et pluss om man da ser at forholdet rammes av et annet straffebud dersom det er tilfelle, og at man i så fall omtaler forholdet til straffeprosessloven § 38. Også da er det viktig å være oppmerksom på endringer mht påtalespørsmålet.
Når det gjelder konkurrens, kan kanskje forholdet mellom § 260 og § 317 drøftes – avhengig av hva man kommer til nedenfor. Det kan være grunn til å nevne at det straffebud skal anvendes som dekker handlingen best, og at konkurrens er aktuelt dersom man kun får dekket alle elementer i handlingen ved å anvende begge straffebud.
a) Tiltalen mot Didrik Dahle:
1) Straffeloven § 127
2) Straffeloven § 317
3) Straffeloven § 260 første og tredje ledd
b) Tiltalen mot Hans Tastad:
1) Straffeloven § 291, jf. § 292
2) Straffeloven § 127
c) Tiltalen mot Ludvig Holm:
1) Straffeloven § 291, jf. § 292
2) Straffeloven § 127
a) Tiltalen mot Didrik Dahle:
Straffeloven § 127
Det er i oppgaven ikke angitt noe om hvorledes tiltalen er utferdiget. Dahles handling må således vurderes både som hovedgjerningsmann, og som medvirker.
I objektiv forstand kreves etter straffeloven § 127 at det foreligger ”vold” med sikte på å hindre en tjenestehandling. Det er tilstrekkelig med svært liten kraftanstrengelse for at det skal foreligge vold i denne bestemmelsens forstand, jf. f. eks. Rt. 1922 side 73 (en hvilken som helst kraftanstrengelse stor eller liten). Enhver følbar innvirkning på person omfattes, og voldsbegrepet er således videre her enn f. eks. i straffeloven § 228.
Ordet ”søger at” innebærer at forsøkshandlinger anses som fullbyrdet forbrytelse, jf. som illustrasjon Rt. 1932 side 224 (å kaste stein i retning av politiet var fullbyrdet handling uansett hvor steinen traff).
Det synes mest riktig å anta at volden må rette seg mot person for å rammes av straffebudet, selv om det kan argumenteres i begge retninger, jf. Auglænd, Mæland, Røsandhaug, Politirett, side 880. Skal straffebudet ramme vold mot en gjenstand må det være en meget nær sammenheng mellom gjenstanden og en person, eventuelt at volden retter seg mot en gjenstand men i realiteten er ment å ramme en person, jf. f. eks. Rt. 1973 side 1314, Rt. 1983 side 1449 og Rt. 1987 side 1384 (f. eks. flaskekasting mot bemannet politibil). Det rammes således ikke av bestemmelsen at kraftanvendelsen kun retter seg mot en gjenstand.
Det Didrik Dahle har gjort er: ”plutselig begynte han å sprute lakk på skjoldene til flere av lensmannsbetjentene, slik at det ble umulig for disse å se igjennom skjoldene”.
Det synes tvilsomt om den i grunnlaget beskrevne handling etter sin art er å anse som vold i straffeloven § 127`s forstand. Da er det ikke nødvendig å drøfte det subjektive.
Neste spørsmål blir om Dahle kan anses å ha overtrådt bestemmelsen gjennom medvirkning ved at det i samme øyeblikk som han foretok sin handling ”startet enkelte av demonstrantene å kaste flasker, egg og tomater mot lensmannsbetjentene”. Det er ikke tvilsomt at demonstrantenes handling er vold i straffeloven § 127´s forstand og objektivt sett rammes.
Medvirkningsspørsmålet må løses etter de alminnelige prinsipper i læren om strafferettslig medvirkning, se særlig Matningsdal/Rieber-Mohn, Johs. Andenæs Alminnelig strafferett, 5. utgave side 326 flg. Om medvirkning i denne sammenheng særskilt, se Sverre Tønnesen, Politirett II, side 230. Det er ikke opplysninger om at Dahle har medvirket fysisk ved å bistå i demonstrantenes kasting med å skaffe utstyr eller lignende. Det er heller ingen forutgående stilltiende forståelse mellom ham og demonstrantene om at de skal samhandle på noen måte. Det er ikke opplyst om han f. eks. oppfattet at demonstrantene stod klare til å kaste gjenstander og han ved sin handling kunne utløse kastingen, eller om det oppstod spontant og simultant uten noen direkte sammenheng. Det kan kanskje argumenteres med at Dahle ved å starte sprayingen styrker demonstrantenes forsett, dvs. medvirker psykisk ved å bidra til å hisse opp stemningen og utløse demonstrantes handlinger. Ved spraymalingen på skjoldene gjør han polititjenestemennene enda mer sårbare overfor demonstrantenes kasting av gjenstander, bl.a. ved at de må se på siden av skjoldene og i mindre grad kan verne seg. Kastingen blir da lettere å gjennomføre uhindret, og mer effektiv i forhold til hindring av tjenestehandlingen.
Det er tvilsomt om faktum gir grunnlag for å konstatere at Dahles forsett omfatter det at hans handling innebar medvirkning til de handlinger demonstrantene foretok.
Faktum er snaut på dette punkt, og det må være rom for å oppfatte det på forskjellig måte. Begge konklusjoner må godtas, og drøftelsen er det sentrale.
For det tilfelle at man ikke finner at straffeloven § 127 rammer forholdet, vil Dahles handlemåte rammes av straffeloven § 326.
Det stilles meget små krav for å bestå på dette spørsmålet, i det straffeloven § 127 ikke hører til pensum. Dersom man kan anvende lovteksten på en fornuftig måte og vise generelle strafferettslige kunnskaper ved anvendelsen av bestemmelsen bør det gis meget god uttelling.
Straffeloven § 317
Spørsmålet blir om Dahle ved sin bruk av båten overtrådte heleribestemmelsen. I objektivt henseende blir spørsmålet om han skaffet seg del utbytte av en straffbar handling.
"en straffbar handling" kan enten være en forbrytelse eller en forseelse, jf. Ot.prp. nr. 53 (1992-93) s. 12-14 og s. 25. "Straffbar handling" forutsetter at alle straffbarhetsvilkår er oppfylt. Det er ikke noe vilkår at den straffbare handlingen lar seg konkretisere, jf. f. eks. Kjerschow 1930 side 762, Bratholm/Matningsdal Anden del side 848, Andenæs, Formuesforbrytelser side 204 og NOU 1982: 25 side 55-56.
I følge faktum var situasjonen den at noen av demonstrantene hadde ”tatt båten uten tillatelse”, og etterlatt den der Dahle fant den. Slik oppfattet også Dahle situasjonen. Båten var således ikke etterlatt av rette eier, eller av noen som hadde disponert over den med rette eiers samtykke, men av noen som rettsstridig hadde rådet over den. Det straffbare forhold kan i tilfelle f. eks. dreie seg om overtredelse av straffeloven § 260 siste, jf. første ledd, straffeloven § 392 eller § 393.
Spørsmålet blir så om det å bruken av båten omfattes av utbyttebegrepet. De aktuelle former for avkastning/tjenester/nytte/utbytte man kan ha av en båt er i tillegg til salgsverdien, belåningsverdien m.v. f. eks. å oppbevare mennesker eller gjenstander i og/eller å transportere mennesker eller gjenstander i den. Begrepet "Utbytte" er mer omfattende enn det tidligere kriteriet "gjenstand" i § 317. Begrepet omfatter bl.a. tjenester. Etter dommen i Rt. 1999 side 386, omfattes f. eks. det å være passasjer i en stjålet bil av utbyttebegrepet. Dette skaper en litt uavklart situasjon i forhold til dommen i Rt. 1988 side 65 og Rt. 1994 side 869.
Når en bilpassasjer kan skaffe seg del i utbytte, må det være klart at en som råder over gjenstanden alene skaffer seg del i utbyttet.
Da faktum ikke er helt klart, må man tolerere ulike oppfatninger av det.
Subjektivt ønsker Dahle å nyttiggjøre seg båten, og derved oppfyller han forsettskravet. Alt etter hva man kommer til mht det objektive, vil han kunne kjennes skyldig.
Straffeloven § 260 første og siste ledd
Det går ikke frem hvordan tiltalen konkret er utformet, men straffebudet kan i prinsippet ramme Dahles befatning med både båten og bilen (se tredje og femte ledd).
Tiltalen mot Dahle gjelder etter oppgaveteksten første og siste ledd. Det må antas å bero på en skrivefeil i oppgaven, og jeg antar at man har ment tredje ledd.
Båten
Det er straffeloven § 260 første, jf. femte ledd som gir bestemmelsen anvendelse på passbåten. Det legges til grunn at båten var etterlatt av noen som urettmessig hadde rådet over den. Dahles handling innebærer ingen egen besittelseskrenkelse. Etter dommen i Rt. 1988 side 65, er det heller ikke nødvendig. Straffverdigheten er ikke mindre ved å bruke en allerede ”låntatt” båt. Etter dommen i Rt. 1999 side 386, er det naturlig å si at Dahles beskjedne bruk er nok til at straffebudet kommer til anvendelse. Det skal ikke mye til før straffebudet kommer til anvendelse.
Forsettskravet må anses å være oppfylt.
Vilkårene for domfellelse er oppfylte.
Bilen
I følge faktum er Dahle og bilens eier ikke lenger samboere. Da er det på det rene at de ikke kan sies å høre til samme husstand. I utgangspunktet rammes derfor hans handling av straffeloven § 260 første ledd og tredje ledd.
Handlingen må være rettsstridig. Har man samtykke til bruken, mangler rettsstrid. Dahle opplyser at han ”regnet med” at hans tidligere samboer ” ikke ville ha noe å innvende i mot at han brukte hennes nye Opel”. Med den formuleringen i faktum kan man utelukke at det faktisk var gitt noe samtykke, eller at Dahle subjektivt sett mente å ha fått noe samtykke – og derved var i villfarelse om at det forelå samtykke.
Hvorvidt hans tidligere samboer pleide å gi eksplisitt samtykke ved tidligere anledninger etter bruddet, eller hvorvidt han pleide å ta bilen uten at hun sa noe på det, vet man ikke. Å gå nærmere inn i det vil være å spekulere i faktum. Man må legge det han forklarer direkte til grunn, og bare det.
Situasjonen synes å være den at han mente at han ville ha fått samtykke om han hadde spurt henne. Det foreligger i tilfelle en situasjon med hypotetisk samtykke. Den rådende lære er vel at når et samtykke faktisk ikke er gitt må omverdenen innrette seg etter det. Juridisk teori har vært ganske avvisende til å godta hypotetisk samtykke. Gode reelle grunner taler for ikke å godta hypotetisk samtykke. Den som eier en gjenstand bør – som den store hovedregel - ha rettsbeskyttelse for sin rett. Denne beskyttelsen bør ikke kunne opphøre bare ved at en annen person subjektivt forestiller seg eller opplyser at han trodde han ville få lov til å råde over gjenstanden. Også beviskravet i straffesaker trekker i denne retning.
En slik redusert rettsbeskyttelse kun beroende på subjektive forhold hos tredjemann er ut fra reelle hensyn lite ønskelig. Slik Andenæs i Alminnelig strafferett, 4. utgave, side 188 med henvisning til Rt. 1906 side 637, Rt. 1863 side 521 og juridisk litteratur. Høyesterett har ikke godtatt hypotetisk samtykke som objektiv straffrihetsgrunn, jf. f. eks. Andorsen i TfR 1992 side 305 (særlig 429 flg) med henvisning til Rt. 1880 side 645, Rt. 1884 side 513, og 1885 side 414. I juridisk teori er det sterkt omdiskutert om det skal oppstilles et krav om at denne hypotetiske samtykkesituasjonen skal ha kommet til uttrykk overfor omverdenen på noen måte. Unntak fra det strenge utgangspunktet kan muligens likevel tenkes dersom det er tale om et mer bagatellmessig forhold, og i mellom nærstående. Men her er de ikke så nærstående som de var mens de var samboere, og normalsituasjonen vil ikke være at tidligere samboere oppfattes som nærstående. Dessuten har ikke lovgiver oppfattet bilbrukstyveri som krenkelse av et bagatellmessig gode. Det er heller ikke lagt til grunn i rettspraksis. Slik både Andenæs side 188 og Andorsen side 437.
Det forventes ikke at kandidatene skal se dette med hypotetisk samtykke, men om de gjør det, må det belønnes betydelig karaktermessig.
Etter dette fyller Dahle de objektive og subjektive vilkår for domfellelse for bilbrukstyveri.
En god kandidat vil peke på
b) Tiltalen mot Hans Tastad:
Straffeloven § 291, jf. § 292
I objektiv henseende er det alternativet ”gjør ubrukelig” som kan komme til anvendelse på den handling som innebar at veien ble ”blokkert ved hjelp av flere tømmerstokker, slik at veien ble ufremkommelig”.
Det er heller ikke bestemte krav til måten et objekt gjøres ubrukelig på, så lenge resultatet er at det blir gjort ubrukelig. Bruken av vegen er ferdsel. Når den da er gjort ufremkommelig, er den også ubrukelig.
Det er etter rettspraksis og teori ikke noe vilkår for straffbarhet at objektet for skadeverket blir permanent ubrukelig. Det er nok at det er midlertidig ubrukelig.
En viss veiledning kan det være å finne i dommen i Rt. 1966 side 905 hvor førstvoterende uttaler:
”Jeg er enig med herredsretten i at det til domfellelse etter straffelovens § 292 jfr. § 291 ved sperring av en veibane ikke er nødvendig at det foreligger noen ødeleggelse eller skade på selve veibanen. I tråd med hva som ble lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt-1930-1005 antar jeg at veganlegget som sådant må anses som objekt for forbrytelsen i slike tilfelle, ikke veibanen isolert sett. I og med at veien ved de domfeltes handlinger ble sperret for trafikk, mener jeg således at den ble gjort ubrukelig på en måte som rammes av straffelovens § 291. Og jeg er enig med herredsretten i at dette må gjelde også om man ser isolert på første fase i flyttingen av telefonstolpen som domfelte A var med på. Det fremgår av domsgrunnene at bare ca. én meter av den asfalterte kjørebanen ble holdt åpen, og jeg må forstå det slik at ingen bil ville kunnet komme forbi uten å ta i bruk stripen utenfor selve veibanen.”
Det synes mest riktig å legge til grunn at dette objektiv sett blir å anse som skadeverk i straffeloven § 291´s forstand.
Spørsmålet blir så om skadeverket skal anses som grovt, slik at straffeloven § 292 kommer til anvendelse. Opplistingen av omstendigheter som kan gjøre skadeverket grovt etter straffeloven § 292 andre ledd er ikke uttømmende, jf. ordene ”særlig vekt på”. Det kan vel neppe antas at skaden er å betrakte som betydelig slik faktum ligger an. Noen omfattende kostnader eller arbeid for å fjerne sperringene kan det neppe være tale om. Sperringene synes heller ikke å kunne medføre at det er fare for liv eller helbred ved at noen kan kjøre inn i sperringene med personskade til resultat – enten på den som kjører på dem eller på personer som har lenket seg til dem. Etter en samlet vurdering er skadeverket neppe grovt.
Straffeloven § 127
Etter faktum har ikke Tastad selv kastet noe mot politiet.
Spørsmålet blir derfor om han oppfyller medvirkningskravet i straffeloven § 127. Tastad har, sammen med Holm, blokkert veien med tømmerstokker og skaffet kjettinger for å feste personer fast til tømmerstokkene. De har også skaffet ” til veie fra en lokal kolonialkjøpmann diverse tomflasker og råtne egg og tomater”. Dette siste kan vanskelig se å ha noen annen anvendelse enn å benyttes mot de som ville fjerne dikterstua eller som skulle avverge at noen forhindret fjerningen av dikterstua, nemlig politiet.
Ved dette har han vært med på å skaffe hjelpemidler som er egnet til å kastes mot polititjenestemennene. Selve fremskaffelsen innebærer opplagt en fysisk medvirkningshandling, og den samlede opptreden kan kanskje også oppfattes som psykisk medvirkning (”tilskyndelse”).
Medvirkningshandlingen må – sett under ett – oppfattes som forsettlig.
Tastad må etter dette domfelles for overtredelse av straffeloven § 127.
c) Tiltalen mot Ludvig Holm:
Straffeloven § 291, jf. § 292
Det er ikke gitt opplysninger i oppgaven som skulle tilsi at Holm – på punkter av strafferettslig betydning knyttet til denne tiltaleposten – skulle stå i noen annen stilling enn Tastad.
Holm må derfor blir å bedømme på samme måte.
Straffeloven § 127
Det er ikke gitt opplysninger i oppgaven som skulle tilsi at Holm – på punkter av strafferettslig betydning knyttet til denne tiltaleposten – skulle stå i noen annen stilling enn Tastad.
Holm må derfor bli å bedømme på samme måte.
Noen synspunkter på karakterfastsettelsen
Oppgaven er krevende, både juridisk og faktisk. Mange problemstillinger er ikke pensum så som f. eks. kumulasjonsspørsmålene i del 1 og spørsmålene knyttet til straffeloven § 127 i del II. Disse forhold må gjenspeile seg ved bedømmelsen.
Det bør ikke kreves mye for å bestå, og de som viser gode generelle sivilprosessuelle og strafferettslige kunnskaper og god evne til å anvende lovteksten samt rettskildemessig tenkemåte bør belønnes godt for det.
De to delene av oppgaven bør vektes noenlunde likt.
Når jeg – på tross av den svake pensumdekningen – likevel har valgt å angi en så riktig løsning som råd med henvisning også til rettskilder utenom pensum, er det for at det erfaringsmessig er en del kandidater som viser kunnskaper utover pensum. Det er meget viktig at slike kandidater honoreres skikkelig.
Denne veiledningen er skrevet uten at jeg har hatt anledning til å lese noen besvarelser, så jeg tar forbehold om senere endringer dersom prestasjonene skulle tilsi det.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |