UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling juss
Vårsemesteret 1999
Praktisk oppgave

Del 1
Del 2

GENERELT

I det følgende gjør jeg et forsøk på å gi en oversikt over de problemstillinger oppgaven reiser. 

Dette er den endelige versjon av sensorveiledningen – og jeg tar følgelig hensyn til det inntrykk førstehåndssensur som gjennomgående sensor har gitt.  Endringer og tillegg i forhold til den foreløpige utgaven er markert med understrekninger.  Kanskje noe atypisk har jeg i utstrakt grad gjort bruk av noter.  Jeg finner det hensiktsmessig å forbeholde den løpende tekst de vesentlige poenger og kommentarer, mens detaljer, utdypinger og spissfindigheter skyves ned i noteapparatet.

Oppgaven består av to deler.  Første del omfatter forvaltningsrett og annen del omhandler strafferett.  I omfang antas del I å utgjøre 2/3-deler av arbeidet, men i vanskelighetsgrad er delene mer likestilt.  Tilrådd litteratur er hhv. Arvid Frihagen ”Forvaltningsrett” bind I og III og Henry John Mæland ”Straff og mortifikasjon ved ærekrenkelse”.  Eksamenskravet er for begge fag ”grundig kjennskap”, dog moderert til ”kjennskap” for innholdet av de spesielle straffebud, herunder ærekrenkelsesbestemmelsene som del II omhandler.

Lars Holm har reist søksmål mot Staten v/Landbruksdepartementet, hvor han nedlegger påstand om ugyldighet.  Oppgaven reiser to hovedproblemstillinger;

1. Spørsmål om domstolens prøvingskompetanse

2. Spørsmål om ugyldighet (med i alt fem rettslige grunnlag)

Oppgaveteksten inviterer ikke til å drøfte sivilprosessuelle spørsmål.  Dersom noen kandidater likevel skulle gjøre dette, er jeg i tvil om det bør trekke eller ei.  Fullføres de øvrige og sentrale drøftelser, bør det vel neppe trekke.  Er situasjonen motsatt – at drøftelser av spørsmål som ikke er reist går ut over drøftelser av spørsmål som er reist, vil dette måtte trekke ned.  Men selv om alt er bra – de påberopte spørsmål er drøftet forsvarlig og de prosessuelle drøftelser også er fornuftige, kan kandidaten likevel neppe få uttelling for dette.  Kandidater som holder seg til oppgaveteksten bør ikke tape i forhold til de som går utenfor.

Nærmere om (1) domstolens prøvingskompetanse

Dette er et spørsmål om departementet har adgang til å utøve såkalt ”fritt skjønn”.[2]  Mao. hvor trekkes grensen mellom forvaltningens ”hensiktsmessighetsskjønn” og domstolens adgang til å overprøve vedtaket.  Utgangspunktet er lovhjemmelen – har lovgiver gitt departementet adgang til å skjønne fritt, dvs. enekompetanse til å vurdere spørsmålet om konsesjon skal gis?
    Det omstridte spørsmål er om Staten har forkjøpsrett etter konsesjonsloven[3] § 2, 3.ledd.  Iht. bestemmelsen følger forkjøpsretten aksessorisk av konsesjonsplikten.  Eiendommen er konsesjonspliktig etter § 2, 1.ledd, idet unntakene ikke kommer til anvendelse.  Således har staten forkjøpsrett, hvis ikke ”annet er bestemt”, jfr. § 2, 3. ledd.  Dette er klarligvis et rettsanvendelsesspørmål[4] – og således underkastet alminnelig domstolskontroll. 
    Imidlertid beror forkjøpsretten også på om ”særlige hensyn” foreligger, jfr. § 2 siste ledd.  Dette viser til en rettslig standard som domstolene fullt ut er kompetent til å definere innholdet av.  Gitt at slike særlige hensyn foreligger, ”kan” departementet gjøre unntak fra forkjøpsretten.  Oppgaveteksten inviterer ikke til en nærmere drøftelse av om ”særlige hensyn” foreligger.  Det kan med fordel kort slås fast, evnt. forutsettes, at vilkåret er oppfylt.  Det er ”kan” som er det problematiske; gir ordlyden departementet kompetanse til å skjønne fritt?
    En alminnelig forståelse trekker i retning av at det foreligger et hensiktsmessighetsskjønn; departementet ”kan” hvis det vil.  Vi kan neppe kreve at kandidatene har særkunnskap om tolkning av den aktuelle bestemmelsen – og således evner å nytte rettskildefaktorer som teori og praksis knyttet til denne.  Derimot må det kunne kreves kunnskap om de generelle prinsipper for tolkning av denne type bestemmelser.  Disse prinsipper kan med fordel nyttes som reelle hensyn ved tolkning av ordlyden - evnt. med en forankring i teori og/eller rettspraksis hvor prinsippene er blitt formulert/kommet til uttrykk.  Det bør mao. kvalifisere til trekk om kandidaten stopper ved en ren ordlydsfortolkning. 
    I det følgende begrenser jeg meg til kun å liste opp noen av de hensyn som kandidatene med fordel kan nytte i sin argumentasjon.  Opplistingen er ikke uttømmende, kun illustrerende.  Poenget er kandidatens metode; hva som trekkes inn som relevant og hvordan argumentene vektes.  Den skjønnsomme kandidat vil kunne utmerke seg her.

(1)       Jordbrukssaker av denne art har en karakter av å være en politisk og kanskje også landbruksteknisk avgjørelse, jfr. lovens formål.  Dette trekker i retning av at avgjørelsen bør treffes av politisk og teknisk kyndige.  Presumptivt bør Landbruksdepartementet ha større både politisk, faglig og teknisk kyndighet på disse områder enn en domstol. En fornuftig arbeidsfordeling tilsier da at avgjørelseskompetansen i sin endelige form bør tilligge forvaltningen.  Dog vil det neppe være særlig innhugg i demokratihensynet om forvaltningens skjønnsutøvelse på dette området overprøves. 

(2)       Avgjørelsen indikerer neppe pønal hensikt eller moralsk klander – verken hos den begunstigede eller de øvrige.  Dette trekker i retning av et hensiksmessighetsskjønn. 

(3)       Videre bærer avgjørelsen preg av å hvile på en utpreget konkret vurdering – og dermed reduseres dens prejudikatbetydning.  Også dette trekker i retning av hensiktsmessighetsskjønn.

(4)       Avgjørelsen betyr meget for de det angår; både for Lars Holm og Tobias Ås er det reelt snakk om fremtidige yrkesvalg.  Således inviterer avgjørelsen til rettssikkerhetsspørsmål som domstolen står nærmest til å ta stilling til.  For denne type spørsmål har Høyesterett falt ned på en heller offensiv og intens prøvingskompetanse.[5]  Å nekte partene adgang til domstolen i denne type spørsmål, vil kunne få preg av rettsfornektelse – noe Norge selvfølgelig er folkerettslig forpliktet til å unngå, jfr. bl.a. EMK art. 6.

Jeg finner at den såkalte myndighetsmisbrukslæren –som åpner for begrenset domstolskontroll– ivaretar nevnte rettssikkerhetsspørsmål.  I utgangspunktet tilligger det derfor forvaltningen som fritt skjønn å vurdere om forkjøp skal skje.  Dersom det er mistanke om feil eller mangler ved utøvd skjønn som omfattes av myndighetsmisbrukslæren, vil domstolen altså kunne prøve disse sider av skjønnet.  Jeg ser det ikke som uskjønnsomt om kandidaten kommer til motsatt resultat.  Det er veien til konklusjonen som er avgjørende for å vurdere kandidatens dyktighet – ikke selve konklusjonen.
    Kandidatene har ikke gjort noe stort poeng av denne problemstillingen.  De fleste har berørt den i forbindelse med vurdering av vilkårlighet, jfr. nedenfor.  Imidlertid bør spørsmålet drøftes forut for forhåndstilsagnet, da det er innenfor det frie skjønn forhåndstilsagn kan gis.

Nærmere om (2) ugyldighet

Ugyldighetskravet påberopes å ha i alt fem ulike rettslige grunnlag; (a) personell kompetansesvikt, (b) bindende forhåndstilsagn, (c) uforsvarlig skjønn/vilkårlighet, (d) utenforliggende hensyn og (e) kvalifisert urimelighet.  Kandidatene bør evne å identifisere og drøfte de fleste - om ikke alle - av disse.  Det bør - helst i tilknytning til den aktuelle problemstillingen - fremkomme at grunnlagene hviler på ulovfestede prinsipper utviklet gjennom lang og sikker rettspraksis.[6]  Den skjønnsomme kandidat evner å illustrere prinsippene ved bruk av dommer – uten at fremstillingen dermed blir for teoretisk.[7]  Kommer kandidaten frem til at en av innsigelse er holdbar – og gir saksøker medhold, bør de øvrige anførsler drøftes subsidiært. 

(a) Personell kompetansesvikt.  Problemstillingen kan utløse drøftelse av to rettslige grunnlag; 
(1) omgjøring etter klage og 
(2) omgjøring utenfor klage.

(1) Lars Holm anfører at Tobias Ås ikke har klagerett – og at departementet følgelig ikke har personell kompetanse til å treffe vedtak i saken.  Det følger av forskrift datert 6.6.95 nr. 546 § 3-4 2.ledd og § 2-1 nr. 8 at departementet er riktig klageinstans.  Konsesjonsloven inneholder ingen særskilte klageregler, jfr. lovens kapittel 6.  Følgelig er det rettslige grunnlag forvaltningsloven (fvl) § 34 – omgjøring i klagesak.  Den aktuelle bestemmelse er 1. ledd, jfr. § 28, 1. ledd.  Spørsmålet er om Tobias Ås er ”part” eller har ”rettslig klageinteresse” i saken.
    Partsbegrepet er legaldefinert i fvl § 2, 1. ledd bokstav (e) til å være den ”som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder”.  Den ”avgjørelse” regelen sikter til er vedtaket i fylkeslandbruksstyret (ikke departementets vedtak) – som retter seg mot og direkte gjelder Marte Kirkerud.  Tobias Ås kan således ikke være part i saken – tross hans åpenbare parts-status i ”førsteinnstans”/landbruksnemda.  Det avgjørende for klageretten er om Tobias Ås kan sies å ha ”rettslig interesse” i saken. 
    Det bør være kjent for kandidatene at forvaltningslovens forarbeider viser til tvistemålsloven (tvml) § 54 med tilhørende rettspraksis og teori.  Et tips i denne retning får kandidaten hvis han leser lovsamlingens note 3 til fvl § 28 som henviser til tvml § 54.
    Kandidatene bør nokså klart identifisere vurderingstemaet; om Tobias Ås har tilstrekkelig tilknytning til saksforholdet.  Den dyktige kandidat evner å presisere at det er snakk om en helhetsvurdering, hvor ulike relevante argumenter tillegges vekt i den ene eller annen retning.[8]  Den virkelig innsiktsfulle kandidat evner også å indikere på hvilket nivå kravet ligger – og nytter rettspraksis for å illustrere dette.[9]  Den konkrete problemstilling er om Tobias Ås som  potensiell jordsøker har tilstrekkelig tilknytning på dette stadiet av saken (ved beslutning om bruk av forkjøpsrett) – eller om han er henvist til å avvente den senere fordelingssaken.
    Argumenter som kandidatene kan trekke frem er vedtakets faktiske og rettslige konsekvenser, interessemotsetninger mellom naboene og det faktum at førsteinstans-vedtaket (vedtaket i landbruksnemnda) var til fordel for klager.
    Det synes skjønnsomt å komme frem til at Tobias Ås har tilstrekkelig tilknytning til saken – og derigjennom har rettslig klageinteresse.[10]  Departementet har da rettslig kompetanse til å treffe vedtak i saken, jfr. fvl §§ 34.  Ugyldighet kan ikke statueres på dette grunnlag.[11]

(2) Tross manglende incitament i oppgaveteksten, vil noen kandidater - evnt. subsidiært - også drøfte omgjøring utenfor klage?[12]  Rettslig grunnlag er fvl. § 35.  Aktuelle regler er gitt i 3.ledd eller siste ledd som viser til ulovfestet forvaltningsrett.  Kandidaten bør raskt slå fast den personelle kompetanse – og dernest presisere vurderingstemaet; interesseavveining mellom på den ene siden hensynet til saksøker og på den andre siden hensynet til det offentlige og andre privatpersoner.[13]  Kandidatene bør illustrere hvor terskelen for interesseovervekt ligger med henvisning til ulovfestet forvaltningsrett, juridisk teori eller relevant rettspraksis.[14]
    Trolig tilsier avveiningen at omgjøring kan skje, idet tidsmomentet og innretningshensynene bør slå gjennom (sml. læren om condictio indebiti i pengekravsretten).  Ugyldighet kan således ikke staturenes på dette grunnlag.

(b) Bindende forhåndstilsagn.  To spørsmål melder seg under denne problemstillingen; (1) har forvaltningen adgang til å forhåndsbinde seg – og i så fall (2) foreligger en forhåndsbinding.  I hvilken rekkefølge spørsmålene drøftes er i utgangspunktet av underordnet betydning.  Imidlertid synes det oppgaveteknisk hensiktsmessig å drøfte problemene i nevnte rekkefølge, idet kandidaten da trolig unngår å drøfte siste spørsmål subsidiært (metodisk mer ryddig).  Kandidatene har i stor grad sett todelingen av problemstillingen.  Problemet synes først og fremst å være å bruke kjent rettspraksis på en aktiv måte i drøftelsene.  Ofte blir avgjørelsene kun referert – og dermed noe ”hengende i luften”.

(1) Problemet er således først om forvaltningen har rettslig adgang til å forhåndsbinde seg.  Spørsmålet er ikke generelt lovregulert.  Imidlertid er problemstillingen drøftet i rettspraksis – og kandidatene bør forventes å være kjent med de mest sentrale dommene.[15]  Utgangspunktet bør kreves presisert; forvaltningen har ingen anledning til å forhåndsbinde sitt rettsanvendelsesskjønn – som et minimum må bindingen relatere seg til forvaltningens frie skjønn.[16]  Men selv innenfor det frie skjønn er gjeldende rett tvilsom.  Hovedsynspunktet synes å være at jo mer vidtgående bindingen er og jo vanskeligere det er å forutsi hvilke konsekvenser den vil få, desto mindre grunn er det til å anta at forhåndsbinding har funnet sted.[17]  Også for det frie skjønn synes utgangspunktet å være at forvaltningen neppe har adgang til å binde seg.  Det er således spørsmål om det kan oppstilles unntak i denne konkrete saken.  Argumenter til drøftelsen vil kandidaten kunne hente fra lovens formål og reelle hensyn.  De reelle hensyn kan med fordel hentes fra oppgaveteksten; samfunnshensyn, landbrukshensyn, kommunalt selvstyre (demokratihensyn), rasjonalitet og kommuneøkonomi. Mer generelt vil forsvarlighet, rimelighet og forutberegnelighet kunne trekkes inn som relevante hensyn.[18]
    Hva kandidaten kommer frem til er ikke avgjørende.  Begge standpunkt – adgang eller ikke adgang til forhåndsbinding – synes forsvarlige.  Dersom kandidaten kommer til at forvaltningen ikke har adgang til å forhåndsbinde sin kompetanse, må han subsidiært fortsette med neste problemstilling.  Det bør lede til trekk om en slik sentral problemstilling utelates. 

(2)  Hvorvidt det foreligger en forhåndsbinding eller ei, beror på en tolkning av det utsagn jordbrukssjefen gav Peder Ås, jfr. oppgaveteksten.  Det avgjørende er hva som kan legges i uttrykket ”påregne”.[19]  Det bør kunne kreves at kandidatene  evner å oppstille en slik problemstilling og drøfter noen av de argumenter oppgaveteksten nevner.[20]  Utgangspunktet bør være at begrepet (”påregne”) i seg selv uttrykker en viss tvil – konsesjon er noe Lars Holm kan regne med, men heller ikke mer.  Relevante argumenter som kan vektes i den ene eller annen retning er for eksempel at det var Peder Ås (selger) som henvendte seg til landbrukskontoret og ikke Lars Holm (kjøper), at Peders forespørsel var uformell (muntlig), at Peder ikke ønsket noen skriftlig saksbehandling, at det var jordbrukssjefen som uttalte seg (personell kompetanse), at det var foretatt visse undersøkelser (herunder kontakt med både landbruksnemdas formann og fylkesmannens landbruksavdeling) og at jordbrukssjefen tok initiativ til skriftlighet.  Mer generelle argumenter er om det foreligger gjensidighet i ytelser og om forvaltningen har behov for eller grunn til å binde seg.
    I sum bør den skjønnsomme kandidat falle ned på at utsagnet tilsier at forhåndsbinding ikke har funnet sted.  Følgelig kan ugyldighet ikke statueres på dette grunnlag.

(c) Uforsvarlig skjønn – vilkårlighet.  To faktiske grunnlag er påberopt i denne relasjon; (1) saksøkers tilknytning til eiendommen og (2) selgers ønske om hvem som skal overta bruket.
    Vilkårlighet som rettsgrunnlag for ugyldighet er en krevende problemstilling.  Frihagen har - etter mitt syn - en noe uklar fremstilling av emnet, idet vilkårlighet er drøftet sammen med og som en del av urimelighet som ugyldighetsgrunn, jfr. bind III s. 263-266.  Eckhoff er noe bedre i sin fremstilling, idet han på en mer pedagogisk måte evner å poengtere forskjellen mellom vilkårlighet og urimelighet, jfr. 5. utgave s. 258-259. 
    Utgangspunktet bør kandidatene ha fått med seg – rene tilfeldighetsavgjørelser kan ikke aksepteres (hvis ikke loven fastslår at de nettopp skal være sådanne, for eksempel et resultat av loddtrekning – noe som åpenbart ikke er tilfelle i vår sak).  Det er neppe noe i oppgaveteksten som indikerer at vedtaket er utslag av slik tilfeldighet.  Spørsmålet er om manglende vurdering av påberopte fakta likevel gjør vedtaket vilkårlig.
    Hva som skal til for å statuere ugyldighet ut fra dette rettsgrunnlaget, vil trolig stå frem som et problem for kandidatene.  Litteraturen gir ingen klar veiledning – og rettspraksis er vanskelig å tolke.  Det har til nå - så vidt meg bekjent- ikke vært avgjort en sak utelukkende på dette grunnlag, men vanligvis i kombinasjon med en resultatvurdering hvor ugyldighet er statuert på bakgrunn av et kvalifisert urimelig resultat.[21]  I stor grad vil problemstillingen invitere kandidatene til selvstendig tenkning og kreativitet.  Trolig vil den dyktige kandidat kunne la seg identifisere her.  Mistanken viste seg å være berettiget.
    Kandidatene bør først vurdere om påberopte argumenter er relevante i en vurdering av om staten skal gjøre bruk av sin forkjøpsrett.  Departementets vedtak går utelukkende ut på at forkjøpsrett skal nyttes – og uttrykkelig utsetter avgjørelsen av hvem av de aktuelle jordsøkerene som skal begunstiges.  Dette trekker isolert i retning av at de påberopte argumenter ikke er relevante i denne omgang.  Trolig vil de fleste kandidater falle ned på dette standpunkt – og stoppe drøftelsen her.  Dog går den innsiktsfulle/grundige kandidat videre.
    Når staten - som her - bestemmer seg for å nytte sin forkjøpsrett, ligger det ”i luften” at utfallet i neste omgang neppe vil gå i favør av saksøker.  Dette fordi det vil være vel byråkratisk først å intervenere – og frata saksøker hans posisjon som kjøper – for i neste omgang overføre eiendommen til nettopp saksøker og dermed gjeninnsette han i suksesjonsrekken.  Om det på forkjøpstidspunktet fremstår som at departementet ikke har bestemt hvem av jordsøkerene som skal få tilgang til eiendommen, trekker fakta likevel i retning av at i alle fall saksøker ikke lengre er aktuell som suksessor.  Det er neppe uforsvarlig om kandidatene på denne bakgrunn kommer frem til at selgers ønsker og kjøpers tilknytning til eiendommen er relevante hensyn også på dette stadiet av saken.  Imidlertid er disse hensyn utelukkende av privat karakter – og både konsesjonsloven og jordlovens formålsbestemmelser relaterer seg til offentlige hensyn, jfr. lovenes § 1.  Alt i alt synes det derfor ikke å være feilaktig av forvaltningen å se bort fra de påberopte hensyn.
    Kandidatene bør falle ned på at departementets vedtak neppe kan karakteriseres som vilkårlig.  Følgelig kan ugyldighet ikke statueres på dette grunnlag.

(d) Utenforliggende hensyn.  Det er kun et forhold som er påberopt å kvalifisere som utenforliggende, nemlig å spare utgifter for det offentlige.  Oppgaven inviterer ikke til å drøfte andre hensyn som utenforliggende – og om kandidatene ikke ser dette, bør det vel trekke ned.  En del kandidater har drøftet også andre hensyn, til dels i omfattende grad.  På den måten har kandidaten fått problemer med tiden – og andre drøftelser har dessverre måttet vike plass.
    Kandidaten bør først presisere rettsregelen med relevant rettspraksis.[22]  Dernest bør det konkret drøftes om det offentliges økonomi (dvs. kostnader knyttet til en evnt. ekspropriasjonssak) ligger innenfor eller utenfor de forhold det etter loven er tillatt å ta hensyn til.  Ettersom det neppe er noen ulovfestet generell saklighetsnorm som er overtrådt, bør kandidatene søke veiledning i lovenes formålsbestemmelser.[23]
    Jordlovens ordlyd synes rimelig klart ikke å kunne omfatte hensynet til det offentliges økonomi. Ei heller konsesjonsloven kan etter sin ordlyd sies å omfatte hensynet til det offentliges økonomi.  Riktignok skal loven tilgodese ”en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling” – hvor ekspropriasjonsutgiftene utgjør en naturlig del av den endelige prisen.  Men bestemmelsen tar primært sikte på å være en skranke for markedskreftene og den frie konkurranse med påfølgende fri prisfastsetting.  Følgelig er det tvilsomt om det offentliges økonomi vil kunne falle inn under lovteksten.
    Alt etter hvor kandidaten trekker grensen for hvilke hensyn som er saklige, vil kandidaten - som meg - komme til at departementet har tatt utenforliggende hensyn.  Vedtaket lider således av en prosessuell feil.
    Den kunnskapsrike kandidat får frem at ugyldighet ikke kan statueres før det er påvist at feilen kan[24] ha innvirket på vedtakets innhold – feilen må være såkalt vesentlig.[25]  For den gode laud er det neppe tilstrekkelig at kandidaten konkluderer med vesentlig – evnt. ikke vesentlig – uten først å ha drøftet spørsmålet.  Momenter som kandidaten kan nytte i sin drøftelse er for eksempel feilens grovhet, vedtakets/inngrepets art og omfang, øvrige vektlagte hensyn, tidsfaktoren fra vedtaket ble gjort til søksmål ble tatt ut etc.
    Kommer kandidaten til at feilen kan ha virket inn – den er vesentlig, bør han foreta en såkalt skade/gunst-vurdering.  Dette kan dog gjøres helt summarisk, da ugyldighet her vil være til gunst for saksøker. 
    Det er ikke avgjørende om kandidaten kommer frem til at vedtaket kjennes ugyldig eller ei.  Det som må vurderes og evnt. honoreres er kandidatens drøftelser, herunder oppstilling av vurderingstema og bruken av momentene.  Utviser kandidaten en forsvarlig metode, skal det gis uttelling uavhengig av konklusjonen.

(e) Kvalifisert urimelighet.  Ikke sjeldent relaterer kandidatene anførselen til manglende begrunnelse for vedtaket – og nytter Rt. 1981 s. 745 Isene-dommen som rettskildeforankring.  Oppgaveteksten legger imidlertid ikke opp til slik vinkling – og de færreste kandidater får noe ut av drøftelsen.  Kandidaten bør heller få frem at innsigelsen relaterer seg til en vurdering av vedtakets innhold – ikke til dets prosess/tilblivelse.  Videre bør det relativt raskt konstateres at listen for ugyldighet etter rettspraksis ligger høyt, til dels meget høyt.[26]  Den rene urimelighet vil neppe lede til ugyldighet i en domstolsprøvelse.  Det må vesentlig mer til – urimeligheten må være såkalt kvalifisert og/eller åpenbar.
    Kandidaten må foreta en forholdsmessighetsvurdering mellom det mål vedtaket har, sml nevnte lovers formålsbestemmelser og vedtakets begrunnelse, og det middel departementet tar i bruk (forkjøpsretten).  Kandidaten må vurdere om de forhold som er lagt til grunn i vedtakets begrunnelse også vil kunne oppnås ved å la kjøpsavtalen mellom Peder og saksøker stå ved lag.  Momenter som bør inngå i vurderingen vil være av både generell og konkret art.  Det bør kort konstateres at bruken av forkjøpsretten isolert sett ikke er tilstrekkelig for urimelighet i rettslig forstand, idet lovgiver har vurdert og funnet at dette er noe private borgere må tåle.  Kandidaten må således trekke på de momenter som er knyttet til den aktuelle saken, for eksempel om saksøkers har mulighet til å skaffe seg alternativ levevei (herunder hensyntaken til hans utdanning og alder), om jordsøkerene reelt har behov for tilleggsjord, om de hensyn som er ment ivaretatt med vedtaket kan ivaretas ved å gi pålegg til saksøker etc.
    Det er trolig skjønnsomt å komme frem til at vedtaket, tross dets byrder for saksøker, neppe kan karakteriseres som kvalifisert/åpenbart urimelig.

Aksessoriske vurderinger.   Med hensyn til de akksesoriske vurderinger nevnt under ”personell kompetansesvikt” og særlig ”utenforliggende hensyn”, presiseres at kravet til innvirkning/vesentlighet og skade/gunst-vurdering ikke melder seg under problemstillingene (”forhåndsbinding”),[27] ”vilkårlighet” og ”kvalifisert urimelighet”.  Det presumeres at mangler her alltid kan ha virket inn på vedtaket og alltid vil være til skade for klager.  Konstateres slike mangler, vil de således alltid måtte lede til ugyldighet. 
    Kandidater som gjennomfører de aksessoriske vurderinger også i tilknytning til vilkårlighet og/eller kvalifisert urimelighet – og som kommer til at manglene enten ikke kan ha virket inn og/eller ikke virket til skade for saksøker, bør trekkes for dette.  Kommer kandidaten frem til motsatt resultat, vil det neppe være korrekt å trekke noe, men noen ekstra uttelling (for drøftelsen) bør heller ikke være aktuelt.

Harry Sørgård (”Hurry”) har reist privat straffesak mot journalist Mikkel Snusen, hvor han nedlegger påstand om straff og mortifikasjon.  Påstanden forankres i hhv. strl. §§ 246 og 247, jfr. § 249 nr. 2 for straffen og strl. § 253 for mortifikasjonen.  Det er metodisk hensiktsmessig å drøfte straff og mortifikasjon samlet knyttet til de aktuelle utsagn – og ikke hver for seg.  Om kandidaten velger siste alternativ, vil det bero på struktur og gjentakelser om slik disponering vil trekke ned eller ei.  Tre utsagn er aktuelle å vurdere;

1. artikkelens beskyldning om skatteunndragelse av en million kroner

2. overskriftens beskylding om underslag av en million kroner

3. omtale av Hurrys alkoholinntak

Rekkefølgen i drøftelsen av utsagnene er uten betydning.  Heller ikke i denne del inviterer oppgaveteksten til å drøfte prosessuelle spørsmål.[28]  Dersom kandidaten likevel skulle begi seg inn på slike drøftelser, er min vurdering som for del I.  Dessverre disponerer det store flertall av kandidater etter straffebudet – og ikke etter beskyldning.  Dette leder til en uryddig fremstilling og gjentakelser. 

(i) Nærmere om beskyldningen om skatteunndragelse av en million kroner.

Det er vel neppe tvilsomt at utsagnet krenker Hurrys æresfølelse og er egnet til å skade hans omdømme – og at Snusen har utvist nødvendig skyld.  Vilkårene for straff etter strl. §§ 246 og 247 er følgelig oppfylt.  Hovedinntrykket er at kandidatene har lagt alt for meget arbeid i å konstatere det mer eller mindre åpenbare – at strl. §§ 246 og 247 objektivt er overtrådt.
    Spørsmålet er om straff kan avverges ved å føre sannhetsbevis, jfr. strl. § 249 nr. 1.  Dette reiser to problemstillinger; (a) om det er tilstrekkelig å bevise at referatet er korrekt og (b) betydningen av forskjell i beskyldning og skatteunndragelsens reelle størrelse.

(a)    Det er ikke tilstrekkelig for Snusen å bevise at referatet som sådant er korrekt.  Sannhet etter strl. § 249 relaterer seg til substansen i et utsagn – ikke til at det er korrekt referert.  Med andre ord fritar det ikke for straff at det er andre som har uttalt det ærekrenkende utsagn – også den som gjengir/viderebringer utsagnet omfattes av straffeansvaret, jfr. sikker rettspraksis.[29]  I kandidatens drøftelse bør hensynet til ytringsfriheten, medias rolle som samfunnets ”vakthund”, journalistens ”nøytralitet” og hensynet til personvernet være berørt. 

(b)   Hvilken betydning har det at skatteunndragelsen utgjør 100.000 kroner og utsagnet lyder på en million kroner?  Er det tilstrekkelig for straffrihet etter § 249 nr. 1 å føre bevis for 100.000 kroner?  Lovteksten gir liten veiledning – og om kandidaten ikke kjenner til relevant rettspraksis, må argumentasjonen forankres i reelle hensyn.  Det avgjørende etter rettspraksis for om sannhetsbevis er ført, er om kjernen i beskyldningen ansees bevist.[30]  Spørsmålet er således om det vesentlige -kjernen- er bevist ved å dokumentere skatteunndragelse på 100.000 kroner.  Kandidatens drøftelse bør omfatte argumenter som at skatteunndragelse rent faktisk har funnet sted, den begåtte handling er kriminalisert og at utsagnet er betydelig overdrevet (900% høyere beløp enn den reelle unndragelsen).

Avveiningen av om sannhetsbevis anses ført er utvilsomt vanskelig.  Hva kandidaten konkluderer med, bør ikke være avgjørende for karaktervurderingen.  Det avgjørende er kandidatens evne og vilje til å problematisere og drøfte, hans skjønnsomme utvalg av argumenter og deres overbevisningskraft.  Er drøftelsene metodiske og modne, bør dette gi god uttelling. En del kandidater har berørt problemstillingen, men tilsynelatende uten å være kjent med at det er kjernen i en beskylding som kreves bevist.
    Kommer kandidaten frem til at sannhetsbevist ikke ansees ført, blir spørsmålet om straff kan unngås ved at Snusen har opptrådt aktsomt, jfr. strl. § 249 nr. 3.[31]  Både ordlyd og rettspraksis legger til grunn at media er i den ”nødvendighetsposisjon” bestemmelsen forutsetter.[32]
    Hurry er en kjent profesjonell fotballspiller som spiller i Premier League.  Dette gjør han til en offentlig person – og Snusen bør kunne høres med at fornærmedes gjøren og laten i utgangspunktet har allmenn interesse.  Snusen bygger videre på fornærmedes eget utsagn; Hurry oppgir selv beløpet til en million kroner.  Slik erkjennelse må en journalist normalt kunne basere seg på uten videre undersøkelser.  Men utsagnet er avgitt (forutsetningsvis av en ungdom) etter stort alkoholinntak i en privat samtale mellom kamerater under et fritidspreget opphold på en pub.  Konteksten krever trolig at journalisten må forholde fornærmede påstanden før publisering – slik at han får anledning til å oppklare eventuelle misforståelser – som f eks bygger på ”fylleprat”.  Det er videre i rettspraksis lagt til grunn at aktsomhetsnormen for straffrihet etter nr. 3 er streng for media.[33]  Når Snusen verken foretar undersøkelser eller retter henvendelser til fornærmede, opptrer han ikke med tilstrekkelig aktsomhet. 
    Det er igjen ikke avgjørende om kandidaten kommer frem til at strl. § 249 nr. 3 ikke er anvendbar.  Det spørsmål oppgaven reiser er tvilsomt – og begge resultat bør kunne aksepteres.  Det avgjørende for om besvarelsen skal gis uttelling er kandidatens resonnement.  Er dette strukturert, skjønnsomt og overbevisende, må det lede til uttelling uavhengig av konklusjonen.
    Dersom kandidaten kommer frem til at utsagnet kan straffesanksjoneres, må han drøfte om det kan mortifiseres etter strl. § 253 nr. 1.  Likeså ved straffrihet etter strl. § 249 nr. 3.  Ved straffrihet etter nr. 1, bør kandidaten drøfte mortifikasjonskravet subsidiært.[34]
    Utgangspunktet etter strl. § 253 nr. 1, jfr. nr. 4 er mortifikasjon.  Lovens unntaksbestemmelser kommer ikke til anvendelse – og følgelig må utsagnet mortifiseres.  Det bør lede til trekk om kandidaten ikke ser bestemmelsen og kommer til samme resultat.

(ii) Nærmere om overskriftens beskylding om underslag av en million kroner.

Som for foregående utsagn, er spørsmålet om de objektive vilkår for straff etter strl. §§ 246 og 247 er oppfylt.  Det første kandidaten må problematisere, er om overskriften skal vurderes isolert som en beskyldning om underslag – noe den er etter sin ordlyd – eller om overskriften skal tolkes i lys av artikkelteksten og således tolkes som en beskyldning om skatteunndragelse. 
    Reelle hensyn og fast rettspraksis legger til grunn at en fremsatt beskyldning i utgangspunktet skal tolkes i lys av sin kontekst.  Skal overskrifter tolkes i lys av artikkelteksten, bør det imidlertid kreves at de virker dekkende for hva teksten faktisk bebreider fornærmede for, jfr. ulovfestet lære om ærekrenkende karakteristikker hvor de riktige premisser følger med.[35]  Det vil derfor kunne gjøres unntak ved en avisoverskrift – denne vil kunne bli vurdert isolert.  Særlig gjelder dette overskrifter på avisens første side, idet svært mange lesere nøyer seg med å lese overskrifter og førstesidene nettopp er ment å virke som blikkfang for hastige lesere.[36]
    Kommer kandidaten frem til at overskriften skal ses i lys av artikkelteksten – og den ikke beskylder for noe mer enn skatteunndragelsen, er det mht. de objektive straffbarhetsvilkår tilstrekkelig for kandidaten å vise til den foregående drøftelse.[37]  Kommer kandidaten derimot frem til at overskriften må vurderes isolert og tolkes som en beskyldning om underslag, må det drøftes om Snusen kan føre sannhetsbevis etter strl. § 249 nr. 1.[38] 
    Drøftelsen av om det er ført sannhetsbevis er igjen knyttet til om kjernen i beskyldningen anses bevist.  Kandidaten bør få frem at underslag ikke er nøyaktig det samme som skatteunndragelse.[39]  Videre er det en større kvantitativ forskjell mellom beskyldning og realitet her enn ved beskyldningen om skatteunndragelse.  Underslaget relaterer seg til et betydelig lavere beløp enn 100.000 kroner, idet disse utgjør beregningsgrunnlaget for skatten – og ikke det beløp som skal betales i skatt og som vil være det som er underslått.  Avhengig av skattesats, er det (i ”verste” fall) kun halvparten som kan relateres til et underslag. 
    I sum er det vel skjønnsomt å komme frem til at sannhetsbevis ikke er ført.  Det er videre neppe tvilsomt at en beskyldning om underslag både krenker Hurrys æresfølelse og er egnet til å skade hans omdømme.  De objektive vilkår for straff etter strl. §§ 246 og 247 er følgelig tilstede.[40]
    Spørsmålet er dernest om kravet til skyld er oppfylt, jfr. strl. § 40 som krever forsett.  Snusen anfører at han ikke kan være strafferettslig ansvarlig for beskyldningen i overskriften, idet overskriften blir bestemt av vaktsjefen i avisredaksjonen uten hans medvirken og kunnskap.  Snusen har således ikke den nødvendige innsikt i utsagnet – han var ikke kjent med dets eksistens og kan da naturlig nok ikke ha utvist den nødvendige skyld, jfr. også strl. § 42 om faktisk villfarelse.[41]  Overraskende få kandidater ser dette resonnement.  Av samme grunn er det neppe aktuelt å drøfte medvirkning – til tross for at mange kandidater har gjort nettopp det.
    Etter dette må konklusjonen bli at Snusen ikke kan dømmes til straff for beskyldningen om underslag.  Kommer kandidaten frem til motsatt konklusjon, bør det trekke ned.
    Neste problemstilling er kravet til mortifikasjon, jfr. strl. § 253.  Lovens system er at saksøker kan gis medhold i mortifikasjon, selv om ytreren frifinnes for straff.  Mortifikasjon er en domstols formelle konstatering av at det ikke er ført bevis for sannheten av en ærekrenkende beskyldning i de tilfeller hvor injurianten har vært gitt anledning til å føre bevis for sin påstand, jfr. ordlyden i strl. § 253 nr. 1.  Meningen med mortifikasjonen er mao. å gi et nøytralt middel til å gjenopprette æren til den fornærmede.[42]  Likevel er det ikke mulig å gi dom for mortifikasjon her, idet Hurry er feil saksøkt.  Skal mortifikasjon kunne pådømmes, må fornærmede saksøke utsagnets opphavsmann (i oppgaven avisens vaktsjef) og/eller avisens redaktør, jfr. strl. § 431 om redaktøransvaret og rettspraksis.[43]  Ser kandidaten resonnementet, bør det honoreres.

(iii) Nærmere om omtale av Hurrys alkoholinntak.

Noen kandidater vil kunne ha problemer med å identifisere at også dette utsagn omfattes av Hurrys påstand, jfr. ordlyden i oppgaveteksten.[44]  De som ikke ser problemstillingen bør trekkes for dette.  Etter førstehåndssensuren som gjennomgående sensor viser det seg at min mistanke ikke var berettiget.  De fleste kandidater har sett problemstillingen.
    Det er vel neppe tvilsomt at utsagnet krenker Hurrys æresfølelse og er egnet til å skade hans omdømme – og at Snusen har utvist nødvendig skyld.  Vilkårene for straff etter strl. §§ 246 og 247 er følgelig oppfylt.
    Spørsmålet er da om Snusen kan fritas for straff pga. først sannhetsbevis, jfr. strl. § 249.  Det er forutsetningsvis ført sannhetsbevist for utsagnet, jfr. nr. 1 – og problemet er om unntaket i nr. 2 kommer til anvendelse.  Det er her krav om aktverdig grunn for å avgi utsagnet.  Dette tilsvarer i hovedtrekk vurderingstemaet etter strl. § 390 som Hurry nedlegger som subsidiært grunnlag for sitt straffekrav, jfr. vilkåret ”krenker privatlivets fred”. 
    Det er med andre ord etter begge bestemmelser et spørsmål om hva som skal anses som vernet privatliv for en kjent idrettsmann.  Vurderingstemaet bør ligge vel til rette for mange og gode refleksjoner.  Hensynet til ytringsfrihet, betydningen av offentlig person, forbilde for ungdom, relasjonen mellom idrett og alkohol og betydningen av at Hurry var på ferie bør alle være berørt.  Hva kandidaten konkluderer med er ikke avgjørende – det er derimot hans evne til å finne relevante argumenter og vekte disse.  Jeg var nok vel optimistisk når det gjelder hva kandidatene kunne evne av argumentrike drøftelser -  de fleste drøftelser har tvert om vært argumentfattige og til dels også overflatiske.  Mulig kan dette skyldes tidspress – uten at det bør aksepteres som ”unnskyldning”, jfr. hva jeg ovenfor har sagt om disponering av tid. 
    Hurry har ikke påstått mortifikasjon av dette utsagn, jfr. oppgaveteksten.  Dersom kandidaten likevel oppstiller problemstillingen, bør han relativt raskt komme frem til at utsagnet ikke kan mortifiseres, idet det er ført sannhetsbevist for utsagnet, jfr. strl. § 253 nr. 1.  Kommer kandidaten frem til motsatt konklusjon, bør det lede til trekk.

KARAKTERFASTSETTINGEN

Som antydet innledningsvis antas oppgavens del I å utgjøre 2/3-deler av arbeidet.  Således er jeg kommet til at del I bør utgjøre en forholdsmessig større del av den endelige karakterfastsettelsen.  Dog ikke 2/3-deler, idet del II byr på en del krevende vurderinger.  Er del I satt til ”ikke bestått”, kan besvarelsen neppe heller passere som helhet.  Er det derimot del II som ikke er bestått, beror det på en helhetsvurdering om besvarelsen bør passere som helhet.  I vurderingen bør trekkes inn de feil og mangler som del II lider av og nivået på del I.
    Åpenbart bør alle ”funn” hos kandidaten gi uttelling, herunder partsforhold, de ulike påstander med tilhørende rettslige grunnlag, drøftelser og konklusjoner.  For å gjenta meg selv til det kjedsommelige, så er det ikke konklusjonen som gjør besvarelsen god.  Dog oppstilles selvfølgelig et krav om skjønnsomhet – konklusjonen bør ligge innenfor det som etter en liberal vurdering kan sies å være forsvarlig.  Det som skal vektlegges er kandidatens drøftelser, herunder kandidatens identifisering og bruk av partenes argumenter.
    Disponering av tiden er også en del av testen til eksamen.  Kravet er å levere et ferdig og rimelig balansert resultat.  Leveres en uferdig besvarelse, vil det bero på et skjønn om - og hvor mye - kandidaten bør trekkes.  Det bør i denne vurderingen tas hensyn til at oppgaven denne gang ikke skulle by på tidspress – det bør derfor være rimelig å stille krav til både metode og kunnskap hos kandidaten.  Er detaljspørsmål drøftet på bekostning av mer vesentlige/generelle problemstillinger, bør det trekkes.  Er detaljspørsmål utelatt, er det neppe grunn til å la dette virke inn på karaktervurderingen i det hele – om hovedproblemstillingene er identifisert og drøftet forsvarlig. 
    De problemstillinger oppgaven reiser må sies å høre til de sentrale deler av fagene – og er godt dekket av tilrådd litteratur.  Det som vil skille de kunnskapsrike kandidater fra de øvrige, er bruken av andre rettskildefaktorer enn lovtekst, herunder særlig rettspraksis.  Imidlertid er en praktikumsoppgave en test av kandidatens evne til å bruke sin kunnskap til å løse konkrete rettsspørsmål – ikke en mer eller mindre uttømmende redegjørelse for hans (ofte imponerende) kunnskapsmengde.  Det bør således ikke være tilstrekkelig for den gode laud at kandidaten refererer til de sentrale avgjørelsene uten å bruke disse på en relevant måte på oppgitt faktum.
    Grensen for ”ikke bestått” bør være forholdsvis enkel å identifisere.  De fleste kandidater bør kunne skrive noe fornuftig om hovedproblemstillingene.  Mangler besvarelsen både tolkningsmomenter, juridisk struktur og kreativitet er spørsmålet om kandidaten bør nektes å passere.  Det bør neppe være tilstrekkelig for å bestå at kandidaten evner å identifisere partsforholdet, noen påstander og et rettsgrunnlag. 
    Det sentrale for om besvarelsen er laudabel er om kandidaten evner å bruke den juridiske metode, bygger sine drøftelser på rettskildefaktorene og evner å bygge opp selvstendige resonnement.  Fremstillingen må være strukturert og oversiktlig.  Men selv ikke for den gode laud bør det oppstilles strenge krav til detaljkunnskap eller fullstendighet.  Foretar kandidaten en begrunnet og rasjonell prioritering av hva som drøftes inngående, er dette fullt ut holdbart – også for den gode laud. 

Før jeg har sett noen besvarelser, antar jeg få kandidater vil stryke.  Like fullt tilsier erfaring at ved så sentrale problemstillinger som i denne oppgaven, er det vanskelig å utmerke seg.

Sist oppdatert 29. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.