UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Fjerde avdeling juss
Vårsemesteret 2001
Praktisk oppgave 

Praktikum – våren 2001

Del 1
Del 2

1)	Innledning

Oppgaven byr på problemstillinger fra strafferetten, straffeprosessen (del I), sivilprosessen og forvaltningsretten (del II). I del II er der også kontaktpunkter mot statsrett (tilbakevirkning). Når det gjelder læringskrav og litteraturdekning i sin alminnelighet, viser jeg til utsendelse fra fakultetet av den 5. dm.
     I hovedsak ligger oppgaven innenfor de ”sentrale temaer” eller det kandidatene skal ha ”grundig” kjennskap til. Det har vært avholdt forelesninger og manuduksjoner i samtlige fag. Jeg takker for meget verdifulle innspill fra medsensorer, fagansvarlige og eksamensformann.

2)	Første del (straffeprosess og strafferett)

Det kan være naturlig med en grovinndeling mellom materielle og prosessuelle spørsmål i denne delen. Jeg begynner med førstnevnte. Deretter tar jeg for meg de prosessuelle spørsmål Kandidatene bør stå svært fritt mht valg av struktur.

2.1	Materielle problemstillinger
a)	Legemsbeskadigelse/legemsfornærmelse (I)

Spørsmålet blir om vilkårene for straff iht strl §229 er oppfylt. Subjektivt kreves forsett, jfr strl §40. Objektivt blir det spørsmål om det er tale om en ”skade på Legeme eller Helbred”. Her gir faktum adskillig å ta fatt i. Kandidatene bør få frem at en ”blålig hevelse på størrelse med en fem-krone” ikke er skade iht § 229. Sykemeldingen er mer aktuell, jfr Straffelovkommentaren s 571 vedrørende alternativet ”skade på helbred”.
     Subjektivt kreves forsett, jfr. §40. Dette kan være mer problematisk. Det er opplyst at Per slo ”kraftig” og med knyttet hånd. Faktum inviterer ikke i utgangspunktet til en drøftelse av §228, 2. ledd. Men om kandidatene finner gjerningsbeskrivelsen – men ikke forsettet – oppfylt for §229, vil denne være aktuell.  Og dersom kandidatene kommer til at det ikke foreligger ”skade” iht § 229, vil det være aktuelt å drøfte alternativet ”betydelig smerte” i § 228, 2. ledd, jfr Rt 51/313.
     Vilkår for straff iht. §§228 og 229 er blant det kandidatene må forventes å ha en viss kontroll over. Svakere behandling på dette punktet må etter mitt syn gi et klart minus. Særlig gjelder dette dersom kandidatene viser svak forståelse for forsettsbegrepet.

b)	Ran/tyveri (II)

Også her kreves forsett, jfr §40. Det kan ikke være tvilsomt at gjerningsbeskrivelsen i strl §257 er oppfylt når det gjelder borttagelsen. Spørsmålet er om forbeholdet om ”uberettiget vinning” er aktuelt, all den stund Per mente å få tilbakebetalt et lån. Dersom Per var av den oppfatning at han hadde et krav, vil bestemmelsene om besittelseskrenkelse kunne være aktuelle.
     Spørsmålet er om dette også kan være et ran, jfr strl §267. Her kan det drøftes hvorvidt ransforsettet må foreligge under hele gjerningsbeskrivelsen, og hvilken betydning det eventuelt får at Per fikk innskytelsen etter at volden var gjennomført. Det må antas at det ikke kan foreligge et ran når tyveriforsettet oppstår etter voldsutøvelsen, se Andenæs, Formuesforbr. S. 87, se dog Rt. 76/245 og straffelovskommentaren s. 708 hvor vold og deretter bemektigelse kunne ses som en og samme handling.
     Det kan spørres om gjerningsbeskrivelsen etter strl §267 er oppfylt, all den stund faktum opplyser at Per slapp taket, og deretter nappet til seg lommeboken. Har han da tilegnet seg lommeboken ”ved” vold? Slik hendelsen er beskrevet, fremstår det likevel som om voldsutøvelsen beredte grunnen for at lommeboken kunne nappes. Her bør det også være aktuelt å ta opp ”sette ut av stand til forsvar”, ikke bare ”øve vold”.
     En del kandidater ser disse poengene og får fungerende drøftelser utav dem. Det bør honoreres. Men ran er ikke blant de emner kandidatene skal ha grundig kjennskap til. Sensorene bør derfor være temmelig liberale i bedømmelsen her.

c)	Bedrageri (III)

Skyldkravet er forsett og ”vinnings hensikt”, §270, 1. ledd, jfr §40. Objektivt blir spørsmålet om Per ”ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse” ”rettsstridig forledet” bankfunksjonæren til å utbetale pengene. At der forelå ”fare for tap” for banken bør også begrunnes.
     Mange kandidater tar opp om der forelå ”vinnings hensikt” i den grad Per mente å få tilbakebetalt et lån. Bildet kompliseres ved at Per uansett ikke har noe krav mot banken.  En del kandidater kortslutter på dette punktet, og erklærer med bred penn at spørsmålet om uberettiget vinning er løst ovenfor ifbm ran/tyveri. Dette reduserer verdien av behandlingen.

2.2	Prosessuelle problemstillinger
a)	Påtalen

Det er anført at der ikke foreligger gyldig påtalebegjæring for punkt I og III i tiltalen, jfr stprl §63. For pkt I blir det først spørsmål om der foreligger en legemsbeskadigelse eller en legemsfornærmelse. Dersom der kun foreligger legemsfornærmelse, kreves påtalebegjæring fra fornærmede eller allmenne hensyn jfr strl §228, 4. ledd.
     I tilfelle dette er en legemsfornærmelse, blir det spørsmål om hvorvidt forholdet likevel kan komme inn under unntaksbestemmelsen i §228, 4. ledd, bokstav b. Spørsmålet er hvorvidt Kari var Pers ”samboer”.  Her gir faktum en del relevante opplysninger om forholdets varighet og diskusjon om dekning av utgifter.
     Når det gjelder pkt II, er der ikke eksplisitt anført i faktum at påtalebegjæring mangler. Tyveri påtales - i utgangspunktet - av det offentlige, jfr strl §77. Men iht §264, 2. ledd  påtales ikke tyveri fra vedkommendes ”nærmeste” eller ”person av samme husstand” uten påtalebegjæring. Hvis forholdet kan bedømmes som ran, er påtalen uansett offentlig.
     I forhold til tiltalebeslutningens punkt III kreves der  også – som hovedregel - påtalebegjæring fra fornærmede, se strl §280. Spørsmålet blir dermed om den anmeldelse/erklæring som foreligger fra bankens side  - ut i fra en forsvarlig tolkning - skal regnes for å være tilstrekkelig i så måte, se Mæland, Innføring i Strafferett s 225. Her er det av interesse at banken har krevet borgerlige krav pådømt. Fullmakten kan også tale for å se dette som en påtalebegjæring. De fleste kandidater ser dette poenget.
     Så hevder aktor at der uansett foreligger ”almenne hensyn” i forhold til samtlige punkter i tiltalebeslutningen. Tyveri, bedrageri og legemsfornærmelse uten dødelig utgang påtales av det offentlige dersom almenne hensyn foreligger, se Andenæs s 480, Strafferett, og de ovennevnte §§.
     Få kandidater får frem at dette ikke er vurdering som domstolene etterprøver, ibidem s 479, men at det er interessant hvorvidt spørsmålet er vurdert og av hvem. Vurderingen av skal i utgangspunktet foretas før prosedyren, jfr stprl §252, 2. ledd. Så sant beslutningen må anses overveid og foretatt av påtalekompetent person, vil uttalelsen dog kunne reparere. Se nærmere om virkningene hos Andenæs, Straffeprosess I, på s 313, og nedenfor i pkt d).
     Kandidatene bør ta opp hvorvidt politifullmektig Olsen er kompetent påtalemyndighet i forhold til de forskjellige forholdene, og kan foreta denne vurderingen og ”rettelsen” under hovedforhandlingen. Et enkelt alternativ ville vært å ta en kort pause, som ble benyttet til å konferere med statsadvokaten.

b)	Bevisførselen

Utgangspunktet er at Kari skal forklare seg muntlig for retten, men med en snever adgang til opplesning hvis hun nekter eller unnlater å møte, stprl §§ 296, 297. Spørsmålet er om der foreligger et ”ekteskapsliknende forhold” som unntar henne fra vitneplikten, jfr stprl § 122, 2. ledd. Dette blir en individuell vurdering av forholdet, hvor relasjonens varighet og karakter står sentralt. Se nærmere om dette hos Andenæs, Straffeprosess I, s 222.
     Så blir det spørsmål om Karis politiforklaring kan leses opp i retten, når hun ikke møter. Problemstillingen diskuteres av Andenæs, Straffeprosess II, s 369-370, s 224 (petitavsnittet retter seg direkte til det aktuelle spørsmålet i relasjon til EMK art 6 nr 3d) og s 271. Det sentrale her blir om dette er det ”vesentlige bevis” mot Per, Rt 1997.1778. Slik faktum  beskriver situasjonen, må vel dette være tilfellet.
     Det samme må gjelde i forhold til eventuelle egenrapporter når det gjelder hennes uttalelser til Rusken. På dette tidspunktet var hun heller ikke kjent med sin rett til å nekte å avgi forklaring. Noe generelt forbud mot annenhåndsopplysninger er der ikke i norsk straffeprosess, se Andenæs, Straffeprosess I, s 186 og s 216. Men gjengivelse av Karis utsagn vil undergrave avskjæring av opplesning. Se herom Rt 1991.1096, mer på s 370-371, Andenæs, Straffeprosess I.
     En del kandidater har overhodet ikke fått med seg poenget i forhold til kontradiksjon og ”fair trial”. Dette må det trekkes for, selv om spørsmålet om fritak etter §122, og eventuell opplesningsadgang i forlengelsen av dette for så vidt kan være greit håndtert.

c)	Subsumsjonsendring og erstatningskrav

Spørsmålet er om det er anledning til endring av tiltalebelsutningen under hovedforhandlingen, slik politifullmektig Olsen her gjør mht pkt II, jfr stprl § 254. Det avgjørende er om det nå dreier seg om et annet ”forhold”. Dette tilsvarer relasjonen mellom tiltalebeslutning og dom, jfr stprl § 38,  se Andenæs, Straffeprosess I, s 317 og 343 ff.
     Her er det ikke tale om et annet faktum. Et sentralt spørsmål er om der foreligger identitet, jfr Andenæs s. 341-342. De fleste kandidater får et noenlunde greit grep om dette. Det må trekke ned om kandidater overhodet ikke oppfatter problemstillingen.
     Dersom der antas å foreligge samme forhold oppstår spørsmålet om §267 konsumerer §229. Det gjør den ikke. Men det kan være at §267 konsumerer §228, kanskje også 2. ledd. Se herom Rt 1986.171.Uansett har ikke pfm Olsen påtalekompetanse i forhold til ran.
     Dette blir aktuelt enten man ser det som en subsumsjonsendring eller utvidelse av tiltalen iht stprl §254. (Vilkårene for utvidelse foreligger for øvrig ikke.)  Der er meget få kandidater i min bunke som går lenger enn å drøfte ”samme forhold” her, og i den grad det gjøres blir det hele temmelig ullent.
     Så er de borgerlige kravene ikke inntatt i tiltalebeslutningen, se §252, siste ledd. Andenæs mener at dette også kan rettes iht bestemmelsene i §254, 3. ledd, men da slik at der eventuelt gis utsettelse, se Straffeprosess II s 241. De bedre kandidatene supplerer ordlyden med grunnleggende prinsipper om varsling og kontradiksjon, og får en grei drøftelse ut av det.

2.3	Sluttbemerkninger til del I

Forholdet mellom Kari og Per er relevant både i forhold til påtalen og vitneplikten. Det er ikke selvsagt at vilkåret har samme avgrensning i alle sammenhenger. Forsvarer Bang har rent generelt påstått avvisning på grunn av de prosessuelle anførsler som er tatt opp i pkt. a) og c).
     Det bør gis et pluss til de kandidater som poengterer at det for så vidt dreier seg om prosessforutsetninger, men at spørsmålet uansett blir om disse har kommet på plass i tide, jfr §285, 2. ledd, nærmere Andenæs, Straffeprosess I s 135.
     Faktum inviterer ikke til å diskutere hvorvidt der burde gis utsettelser for å avklare situasjonen og gi tid til avklaringer, og om å unnlate dette kan være saksbehandlingsfeil. Kandidater som trekker dette inn i fremstillingen på en relevant måte bør likevel kunne honoreres for det.
     Etter mitt syn skal kandidater krediteres for fremme relevante spørsmålsstillinger på en god måte, selv om ikke disse er tatt opp i form av anførsler i faktum. Dette gjelder desto mer ettersom partene ikke har fri rådighet i del I, og kandidatene oppfordres generelt til å avgjøre sakens spørsmål.
     Del I byr på mange og forskjelligartede problemstillinger. Enkeltstående utelatelser bør ikke trekke ned, det viktigste er at det som er tatt opp holder mål. Men kandidater som hopper over flere av de sentrale spørsmål, eller behandler disse uforsvarlig, vil klart måtte få et tydelig minus for det.

3)	Annen del (sivilprosess og forvaltningsrett)

Også her kan være naturlig med en grovinndeling mellom prosessuelle og materielle spørsmål.

3.1	Søksmålskompetanse og verneting

For det første påstår Lillevik kommune og Haug saken avvist, og mener der er ”flere grunnlag” for dette. Kandidatene bør ta fatt i tvml §54 og spørsmål om aktiv søksmålskompetanse; spørsmålet er om Peders tilknytning til saken gjør at han har rettslig interesse i å få den prøvet.
     Kandidatene bør få frem at vedtaket må ha viss praktiske eller økonomiske konsekvenser for saksøker, og deretter gå videre på å diskutere det konkrete tilfellet opp mot den terskelen som er fastlagt gjennom rettspraksis. Noe forvirrende kan det være at forvaltningen ikke avviste klagen i utgangspunktet, fvl §28 skal i prinsippet samkjøres med tvml på dette punktet, se bl a Rt 1980.1070.
     Kandidatene bør ikke ”kortslutte” her; spørsmålet må drøftes. Det kan jo tenkes at forvaltningsorganet har vært for liberalt mht tolkningen av fvl §28.  Men det at Peder i først fikk realitetsbehandlet klagen bør uansett være et argument for søksmålsadgang. Den som gis anledning til å fremsette administrativ klage, bor også ha adgang til å få klageinstansens vedtak prøvd ved domstolene. For de fleste volder ikke dette særlig tvil, og det må være greit å være forholdsvis knapp her.
     En del kandidater diskuterer hvorvidt det er mulig å kumulere sak mot Haug og mot Lillevik, jfr diskusjonen om tvml kap 30 er en særskilt prosessform som ikke kan kumuleres med sak etter alminnelige regler. I teorien hevdes det at slik kumulasjon bør være mulig, sml også Høyesteretts kjennelse i Rt 2000.1195.
     Gledelig mange diskuterer også spørsmålet om hvorvidt Lillevik kommune er rett saksøkt. Den alminnelige lære er at Staten skal saksøkes når det dreier seg om en sak med full overprøvingskompetanse, og der foreligger vedtak fra en statlig klageinstans. Se nærmere om dette: Schei LoR s 339-353 og Sandvik LoR 1983 s 493 ff.
     Iht tvml § 493 kan søksmålet mot Staten reises ved Lillevik herredsrett. Det kan reises spørsmål om dette også er korrekt verneting i forhold til Haug. Flere av kandidatene tar opp tråden, det blir stort sett heller enkelt. Men allerede det å se poenget bør gi pluss. Både denne problemstillingen og den forrige er til dels ”spesialprosess”. Det bør på ingen måte utelukke en god karakter om disse er utelatt.
     Noen kandidater tar opp om forliksmegling skal kreves, hvilket også er relevant. Ved søksmål mot det offentlige er der ikke et slikt krav, tvml §273 nr 3. Dette vil også omfatte søksmålet mot Haug i tilfelle kumulasjon, se tvml §274 nr 5.

3.2	Fritt skjønn?

I forhold til realiteten, blir det først spørsmål om hvorvidt bestemmelsen om ”særlige grunner” i plb §7 gir anvisning på et fritt skjønn. Kandidatene skal ikke ha spesifikk kjennskap til bestemmelsen eller systemet i plb, og det må gis fullgod uttelling for en drøftelse på grunnlag av ordlyd, sammenheng og reelle hensyn alene.
     De som trekker inn relevant rettspraksis, f eks ”naturfredningsdommen” bør honoreres. Alminnelig lære er at ”særlige grunner” kan etterprøves. Det må likevel være akseptabelt å konkludere med at her foreligger et fritt skjønn.

3.3	Hjemmel?/usaklige hensyn?

Spørsmålet blir så om det foreligger slike ”særlige grunner” som pbl § 7 krever, hvis dette kan prøves av domstolene. Et viktig spørsmål blir hvorvidt det er akseptabelt å gi dispensasjon på grunnlag av kommunens opptreden i et tomtesalg, og faren for et erstatningskrav i forlengelsen av dette.
     I utgangspunktet kan dette synes å være i ytterkanten av formålet med den kommunale reguleringsmyndighet etter loven, se Ot prp nr 56 for 1984-85 s 101. Men det er også sentrale poeng i begrunnelsen at Christian Haug generelt har en berettiget forventning og vil påføres et økonomisk tap. Påbygget er forholdsvis beskjedent og i denne situasjon må det være akseptabelt å legge avgjørende vekt på den forventning som kommunen selv har gitt grunnlag for.
     Kandidater som konkluderer med at der foreligger fritt skjønn, kobler drøftelsen opp mot ulovlige/usaklige hensyn. Det må være greit, og de relevante momentene er stort sett identiske.

3.4	Tilbakevirkning?

Plan- og bygningslovens system er at nye reguleringsbestemmelser virker i forhold til nye tiltak på eller i grunnen, se pbl. § 31 nr. 1 som viser blant annet til § 93. Det forhold at det foreligger utbyggingsplaner og forventning, begrenser ikke planens bindende virkning. Akkurat dette kan ikke kandidatene forutsettes å ha kunnskap om, men de bør i alle fall se at problemstillingen i den aktuelle saken ikke er den bindende kraft av vedtak eller tilsagn for kommunens side, men om det forhold at reguleringsmyndigheten - kommunen - selv har solgt en eiendom under uttrykkelig forutsetning om at den kunne utnyttes på en bestemt måte, hindrer senere reguleringsbestemmelse i strid med denne forutsetningen.
     Spørsmålet om det overhodet er adgang til å gi bindende tilsagn med hensyn til fremtidig utøving av reguleringsmyndighet, er usikkert. I den aktuelle saken kommer imidlertid ikke denne problemstillingen på spissen, i og med at det ikke er gitt noe uttrykkelig løfte om selve reguleringen. Haugs forventninger bygger ikke på et tilsagn, men på de faktiske opplysninger som kommunen som selger har gitt om utbyggingsmulighetene, og det kan i alle fall ikke være aktuelt å anse kommunen som rettslig bundet på dette grunnlag når det gjelder fremtidige reguleringsvedtak. Den mulighet Haug ville ha om han nå ble nektet utbygging, er i praksis å heve kjøpet og/eller kreve erstatning, jf. Norheimskog-dommen (Rt. 1975 s. 246).
     Grunnlovens § 97 vil ikke kunne gi Haug noe hjelp her. Det foreligger verken avtale eller forvaltningsvedtak som regulerer forholdet. Det er ikke etablert noen vernet rettsposisjon, og vi er klart under terskelen for det som kan oppfattes som "urimelig tilbakevirkning" selv ut fra den mest fleksible forståelse av denne bestemmelsen. Her bør kandidatene skjære raskt igjennom.

4)	Nærmere om bedømmelsen

”Inngangstersklene” i del I er forholdsvis lave. De fleste passable kandidater bør kunne si noe fornuftig om objektive og subjektive straffbarhetsvilkår i forhold til legemsbeskadigelse, legemsfornærmelse, tyveri og bedrageri. Det samme gjelder for hovedpoengene når det gjelder vitneplikt og opplesning av forklaringer.
     Ditto for del II. Spørsmålet om aktiv søksmålskompetanse bør de fleste kunne få noe fornuftig utav. Likeledes bør problemstillingen knyttet til fritt skjønn og tolkning av §7 kunne observeres og håndteres noenlunde akseptabelt av de fleste.
     Kandidater som i utpreget grad ikke får grep om disse problemstillingene, kommer mitt syn i lett i faresonen for stryk. Men dersom besvarelsen som helhet gir et tålelig bra inntrykk, bør det ikke føre til stryk om kandidaten skjærer feil på noen av de mer sentrale poengene.
     Kandidater som gir inntrykk av å mangle kunnskaper/forståelse for alle spørsmålsstillinger innen et emne (fx svakheter/mangler i forhold til samtlige straffeprosessuelle problemstillinger), bør trekkes kraftig for dette. Det bør likevel bero på en totalbedømmelse om helheten skal passere i slike tilfeller.
     For de sterkere kandidatene er der nok å ta fatt i. Drøftelsen av legemsbeskadigelse, vil kunne gi en klar indikasjon på kandidatens kunnskapsnivå og forståelse. Spørsmålet om ransforsett håndteres presist og klart av en del kandidater, og bidrar i så fall greit til å plassere kandidaten på den laudable siden. .
     Spørsmålene om endring av tiltalen og påtalebegjæring kan synes relativt greie, men her er mange stener å snu. Erfaringen viser at få kandidater går lenger enn å drøfte krav om påtalebegjæring iht §228, spørsmål om ”samme forhold” iht post II og erstatningskravet. Dette må være mer enn tilstrekkelig i forhold til grensen laud/haud.
     Spørsmål om passiv søksmålskompetanse, kumulasjon og verneting kaller på mer spesifikke kunnskaper om forvaltningsrett og spesiell sivilprosess. Her bør det lite til for å gi uttelling, og behandling av disse punktene bør ikke være noen forutsetning for en god karakter.
     Hjemmelsspørsmålet kan med fordel utvikles til en grundig drøftelse på grunnlag av lovtekst, reelle hensyn og sammenhengen. Når det gjelder avtalemessig binding og tilbakevirkning bør det gis et klart pluss for god håndtering, dette er heller ikke noe man bør forvente av de ”jevnt” gode.
     Gode kandidater særmerker seg jevnt over med en presis og treffende fremstilling, som savnes hos de mer ordinære. De bedre kandidatene får gjerne noe ytterligere ut av de spørsmålene enn det som i første omgang ”springer en i øyet”, fx kompetansen til å vurdere almenne hensyn.
     Karakteren må som vanlig bero på en helhetsbedømmelse av prestasjonen. Det ovenstående blir først og fremst retningslinjer i så måte, og den endelige karakter må bero på et samlet inntrykk. Her kommer også språk/metode inn.
     De viktigste plussmomentene i det store bildet er etter mitt syn: (1) Presisjon og klarhet – særlig i forhold til rettsgrunnlag og problemstillinger; (2) Grundige, poengterte drøftelser av de uklare og avgjørende spørsmålsstillingene og (3) Prioritering og strukturering av stoffet.

Sist oppdatert 08. april 2002 av TEG Kommentarer til denne siden.