Sist oppdatert 22.juni 2004 av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Veiledningen tar sikte på å skissere de problemstillinger som jeg mener oppgaven reiser.
Det reises så vel prosessuelle som materielle spørsmål.
Det synes hensiktsmessig å følge den rekkefølge som spørsmålene ville blitt løst i ved en ordinær hovedforhandling i første instans.
A. De prosessuelle spørsmål
1.
Hans Tastad hevder at politiet hadde fremskaffet bevis mot ham på ulovlig
måte ved å beslaglegge mobiltelefonen, idet politiet ikke hadde
hjemmel til dette, eller til å opprettholde beslaget etter at det var
konstatert at mobiltelefonen ikke var stjålet.
Under enhver omstendighet var det ulovlig å lese tekstmeldingene på telefonen
uten å innhente samtykke fra retten på forhånd.
Ting som antas å ha betydning som bevis kan beslaglegges inntil det
foreligger rettskraftig dom i saken, jfr. strpl. § 203. Normalt skal beslutning
treffes av påtalemyndigheten, jfr.
§
205, og fortsatt beslag skal bringes inn for retten, jfr. annet ledd. Etter
strpl. § 206 kan imidlertid en polititjenestemann ta beslag uten beslutning
av påtalemyndigheten når han setter i verk pågripelse, og
dette kan han gjøre når det er fare for opphold, jfr. strpl. § 176,
eller mistenkte treffes på fersk gjerning. Beslag kan skje under de samme
vilkår.
I foreliggende sak mente politiet at mobiltelefonen var stjålet, og
således kunne den tas i beslag.
Spørsmålet er imidlertid om politiet kunne opprettholde beslaget
etter at det ble klarlagt at telefonen ikke var stjålet, og det er nettopp
i ettertid at politiet leser meldingen fra Tastad og setter seg i kontakt med
han.
Det er vanskelig å se at politiet har hjemmel for å opprettholde beslaget etter at eierforholdet er klarlagt. Dette medfører nødvendigvis ikke at de opplysninger som ble fremskaffet ved lesningen av tekstmeldingene ikke kan opplyses gjennom bevisførselen under hovedforhandlingen. Et synspunkt kan imidlertid være at etter at meldingene er lest, kan beslaget opprettholdes – og da p.g.a. at telefonen da vil være bevis i narkotikasaken.
Saksforholdet i oppgaven ligger nær opp til avgjørelse i Rt. 2000 s. 1345, hvor politiet pågrep en araber i forbindelse med narkotikaomsetning. I tilknytning til pågripelsen tok en av tjenestemennene vedkommendes mobiltelefon og noterte de telefonhenvendelser som ble gjort. Videre gikk polititjenestemannen inn på telefonen og besvarte telefonhenvendelser under foregivende at han var mobiltelefonens innehaver.
Reglene i strpl. kap. 16 a regulerer avlytting og annen kontroll av kommunikasjonsanlegg
(kommunikasjonskontroll). Dette regelverket tar sikte på tradisjonell
telefonkontroll.
Strpl. § 216 d hjemler adgang til kontroll ved ordre fra påtalemyndigheten
ved ”stor fare for at etterforskningen vil lide”.
Ovennevnte regelverk passer dårlig på den foreliggende situasjon, hvor politiet går inn og noterer de henvendelser som skjer (in casu tekstmelding), jfr. også uttalelse i Rt. 2000 s. 1345, særlig s. 1350..
Strpl. kap. 16 b regulerer ”Annen avlytting av samtaler ved tekniske midler”, jfr. strpl. § 216 i, hvoretter politiet kan – ved teknisk innretning – avlytte eller gjøre bruk av opptak av telefonsamtale eller annen samtale med den mistenkte dersom politiet bl.a. selv deltar i samtalen. Dette er betinget av at noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff.
Utgangspunktet i norsk straffeprosess er fri bevisførsel. Det er viktig at kandidatene får med seg dette grunnprinsippet, slik at det er avskjæring av bevis som må begrunnes. Et av de moment som er foreslått i nyere rettspraksis er om bevisførselen innebærer en ny krenkelse overfor vedkommende.
Høyesterett fastslo i ovennevnte avgjørelse at man her ikke sto overfor noe lovlig ervervet bevis.
I nevnte sak ble det prosedert på at politiet hadde benyttet ulovlige etterforskningsmetoder ved at hovedetterforsker – uten å gi seg til kjenne – hadde tatt to samtaler med to innringere til domfeltes beslaglagte mobiltelefon som befant seg på hovedetterforskerens kontor. Førstvoterende uttalte at politiet ikke hadde plikt til å slå av mobiltelefonen. ”Politiet måtte også ha adgang til å lese tekstmeldinger eller høre mobilmeldinger som kom inn til mobiltelefonen.” At politimannen ”seilte under falskt flagg” ble bemerket av førstvoterende med følgende: ”Det er i rettspraksis og teori akseptert at politiet innenfor visse grenser kan opptre fordekt og med skjult identitet under etterforskning av alvorlig narkotikakriminalitet”.
Tastad kan derfor ikke høres med sin innsigelse på dette punkt.
2.
Spørsmålet om politibetjent Eli Holm kan forklare seg som vitne.
Det ble her hevdet av forsvareren at Tastad ikke var gjort kjent med sin rett
til å nekte å forklare seg for politiet da han tok kontakt med
politibetjent Holm om den aktuelle hendelsen.
Problemstillingen gjelder selvinkriminering. Strpl. § 230 fastslår
at politiet kan oppta forklaring av bl.a. mistenkte og vitner, men kan ikke
pålegge noen å gi forklaring. Før det foretas avhør
av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder og at han
ikke har plikt til å forklare seg, jfr. strpl. § 232.
Spørsmålet har vært oppe i Rt. 2003 s. 549, hvor situasjonen var at man i en etterforskningsfase som ledet frem til pågripelse umiddelbart før avhøret – et avhør som også omfattet en konfrontasjon hvor siktede ble foreholdt opplysninger som avvek fra siktedes forklaring. Her ble beviset nektet ført.
Ved Høyesteretts kjennelse av 19. des. 2003 – i sak nr. 2003-01137 – gjaldt saken også spørsmålet om avskjæring av bevis. Spørsmålet var om to tjenestemenn skulle gis anledning til å forklare seg om innholdet i en samtale som de hadde på stedet med den person som senere ble tiltalt for promillekjøring.
Det første spørsmålet var om man hadde å gjøre med et avhør i lovens forstand. Høyesterett så det slik at det var naturlig ”å se på dette dels som en innledende fase, som har til formål å avklare om det er grunnlag for etterforsking av mulig straffbart forhold, og dels som en oppfølgende fase, som glir over i avhør.”
Det ble videre uttalt:
”Mitt standpunkt er – slik jeg ser det – i samsvar med rettspraksis, som bygger på at det må skilles mellom innledende samtale og avhør, jf. Rt 2003-549. Om betydningen av dette skillet, uttaler førstvoterende:
”(15) Jeg bemerker at straffeprosessloven og påtaleinstruksens bestemmelser om siktedes rettigheter ved avhør ikke er til hinder for at politibetjentene under og etter pågripelsen har samtaler med siktede. Slike samtaler må imidlertid ikke på noe tidspunkt gå over i et avhør uten at den siktede uoppfordret og tydelig gjøres oppmerksom på rettighetene etter straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen § 8-1, og eventuelt § 8-4. Avhøret skal tas inn i en politiforklaring som siktede får opplest og undertegner, jf. påtaleinstruksen § 8-11 første ledd. Det skal uttrykkelig framgå av rapporten at siktede før avhøret er gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter, jf. § 8-11 sjuende ledd.”
De faktiske forhold lå likevel vesentlig annerledes an enn i vår sak. I Rt. 2003-549 var situasjonen at man var langt inne i en etterforskningsfase som ledet frem til pågripelse umiddelbart før avhøret – et avhør som også omfatter en konfrontasjon hvor siktede ble foreholdt opplysninger som avvek fra siktedes forklaring. I mellomtiden hadde politiet over tid spanet på siktede, og det var gjennomført ransakning og foretatt beslag. Dette får betydning for det neste spørsmålet vår sak reiser, og som jeg nå går over til.
Hvorvidt bevis som er kommet til på lovstridig og/eller kritikkverdig måte skal tillates ført er gjenstand for en selvstendig vurdering. Og utgangspunktet etter norsk rett er at partene kan føre alle bevis som vedrører saken, slik også Rt.2003-549, avsnitt 17. Som fremhevet av Asbjørn Strandbakken, Uskyldspresumsjonen, 2002, side 200, tilsier hensynet til den materielle sannhet at alle bevis tillates ført, mens andre interesser kan tilsi at dette utgangspunktet må modifiseres.
Ved den konkrete vurderingen i vår sak tar jeg utgangspunkt i at tingretten har avskåret enhver forklaring fra politivitnene om hva A ifølge disse hadde sagt til dem på stedet. Det følger av det jeg tidligere har fremholdt at dette under enhver omstendighet var å gå for langt, og allerede dette tilsier etter min mening at anken over lagmannsrettens kjennelse må forkastes. Men spørsmålet er om ikke tingretten, slik forholdene her lå an, skulle ha tillatt bevisføring om A’s forklaring fullt ut.
Som fremhevet av førstvoterende i Rt.1999-1269, er det et grunnleggende rettsstatsprinsipp at den som er mistenkt for en straffbar handling, har rett til å forholde seg taus, og ikke har plikt til å bidra til egen domfellelse. Han viser videre til at prinsippet også er kommet til uttrykk i FN-konvensjonen av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav g, samt kan sies å ligge innebygget i kravet om rettferdig rettergang i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1, jf. også menneskerettsloven § 2 og straffeprosessloven § 4.
Jeg ser det likevel slik at rekkevidden av prinsippet om selvinkriminering ikke går lenger etter disse bestemmelsene enn etter annen norsk rett. Når det særlig gjelder EMK artikkel 6 nr. 1, har EMD i nyere avgjørelser fremhevet at det skal foretas en vurdering av om rettergangen sett under ett fremstår som rettferdig, jf. dom 12. mai 2000 i saken Khan mot Storbritannia (sak nr. 35394/97) (EMD-REF00001823) avsnitt 38:
”38. The central question in the present case is whether the proceedings as a whole were fair. With specific reference to the admission of the contested tape recording, the Court notes that, as in the Schenk case, the applicant had ample opportunity to challenge both the authenticity and the use of the recording. He did not challenge its authenticity, but challenged its use at the voir dire and again before the Court of Appeal and the House of Lords. The Court notes that at each level of jurisdiction the domestic courts assessed the effect of admission of the evidence on the fairness of the trial by reference to sectin 78 of PACE, ant the courts discussed, amongst other matters, the non-statutory basis for the surveillance. The fact that the applicant was at each step unsuccsessful makes no difference (ibid.,p.29,§47).”
Denne avgjørelsen viser videre at i forhold til prinsippet om selvinkriminering – i motsetning til ved opplesning av politiforklaring hvor begrensningene i opplesningsadgangen begrunnes i hensynet til det kontradiktoriske prinsipp – er det ut fra en vurdering av bevisets kvalitet ikke i seg selv avgjørende hvor sentralt det aktuelle beviset er ved avgjørelsen av skyldspørsmålet.
Ved den interesseavveiningen som må foretas i vår sak, legger jeg særlig vekt på den situasjonen som forelå da avhøret fant sted, og jeg minner om hva jeg tidligere har fremholdt: Det var tale om en umiddelbar kontroll uten forankring i forutgående etterforsking, og de to polititjenestemennene opptrådte åpent i uniform fra uniformert politibil. Her skiller vår sak seg klart fra saken fra 1999 hvor det var gjennomført ransaking og beslag, og hvor det dreide seg om utradisjonelle etterforskningsskritt ved bruk av skjult mikrofon og båndopptaker.
Når man ikke står overfor en situasjon som i saken fra 1999, men hvor feilen utelukkende består i at politiet ikke har gjort den mistenkte oppmerksom på at vedkommende ikke har forklaringsplikt, må det etter min mening – på samme måten som i Khan-saken, legges avgjørende vekt på om den siktede, i dette tilfellet A, på ethvert trinn av saken har fått anledning til å bestride og føre motbevis vedrørende riktigheten av det aktuelle beviset.
Min konklusjon blir etter dette at hensynet til den materielle sannhet tilsier at beviset tillates ført fullt ut, og blir underlagt prinsippet om fri bevisbedømmelse, og at A’s interesse i at beviset ikke tillates, ikke er så tungtveiende at dette bør fravikes. Jeg er med andre ord kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse.
Enkelte kandidater tar opp spørsmålet om saksbehandlingsfeil ved at en politijurist møtte som aktor i en sak med grov narkotikakriminalitet, hvor statsadvokaten som i utgangpunktet skal aktorere. Dette spørsmålet er ikke reist i oppgaven, men de kandidater som reiser dette bør ikke trekkes. Strpl. § 76 tredje ledd hjemler adgang til å overdra aktoratet til en annen innen påtalemyndigheten. Under ingen omstendighet vil man si at dette er en feil som har innvirket på dommen.
For øvrig tar mange kandidater opp spørsmålet om påtalekompetanse og påtalebegjæring, men oppgaveteksten gir ingen foranledning til dette.
De prosessuelle avgjørelser nevnt ovenfor er av nyere dato og således ikke omtalt i den tilgjengelige litteratur.
B. De materielle spørsmål
1. Tiltalen mot Peder Ås for overtredelse av strl. § 229 første straffalternativ, jfr. § 232
Det første spørsmål som oppstår er om man objektivt sett står overfor noen skade på legeme eller helbred. I litteraturen (og rettspraksis) er det gitt anvisning på en totalvurdering. Kulen i hodet er isolert sett overtredelse av strl. § 228 første ledd, men hjernerystelsen kombinert med sykemelding i en uke bør bevirke at forholdet ”bikker over i” strl. § 229 første straffalternativ. Det kan nevnes at i dansk rett anfører Knud Waaben i ”Speciel strafferett” I (1978) s. 48 at hjernerystelse er skade på helbred, ”dog ikke de lætteste”, se Røstad ”Utvalgte emner” s. 157.
Videre medtar tiltalebeslutningen en henvisning til strl. § 232, nemlig at handlingen er forårsaket ved bruk av særlig farlig redskap. Løsningen på dette er helt åpenbar. Kandidatene må se at det er bruken som materialiserer faren.
Rent subjektivt sett hadde Ås det forsett å skade fornærmede Sund, da det må fremstå for enhver at et svingslag rettet mot hodet med et balltre overveiende sannsynlig vil føre til skade. Den subjektive siden dekker derfor bestemmelsene i tiltalebeslutningen, men i relasjon til Sund.
Nå ble ikke resultatet som tenkt i utgangspunktet, og en står da overfor et aberatio ictus-tilfelle.
I avgjørelsen i Rt. 2000 s. 970 ble det anført av forsvareren at gjerningsmannen ikke kunne dømmes for overlagt drap på en person når overlegget rettet seg mot en annen enn den som ble drept, men denne betraktningsmåte førte ikke frem. Det ble uttalt av flertallet at ut fra de reelle forhold kan meget tale for å behandle feiltrefftilfellene likt med personforveksling, der en annen blir rammet enn den gjerningspersonen har tenkt. Her synes det å være bred enighet om at personvekslingen ikke innvirker på den strafferettslige bedømmelse av drapet, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett 4. utgave 1997 på s. 205 og 207. Som Andenæs peker på, er handlingen og resultatet det samme som om feilen ikke hadde inntruffet.
Forsettkravet er således oppfylt ved aberatio ictus-tilfeller selv om det primært retter seg mot en annen.
Det må videre påpekes at det ikke er avgjørende at balltreet treffer Storefjell i skulderen, og at han deretter faller og pådrar seg en skade gjennom fallet. Hvis det først foreligger forsett, er det ikke noe vilkår for straffellelse at forsettet dekker ethvert ledd i hendelsesrekken som leder frem til skaden. At hodeskaden ikke inntreffer som en direkte følge av slaget er ikke avgjørende hvis en slik følge fremsto som overveiende sannsynlig ved slaget.
I rettspraksis har feiltreff blitt bedømt forskjellig. Rt. 1950 side
2 gjelder en sak hvor gjerningspersonen forsøkte å drepe elskerinnens
ektemann med en sprengladning, men hvor hennes datter ble drept i stedet. Lagmannsretten
dømte vedkommende for forsøk på overlagt drap på ektemannen,
og forsettlig drap på datteren. Forholdet ble også pådømt
som forbrytelse mot straffeloven § 148. Utenom anken uttalte førstvoterende
at han ikke fant at ”subsumsjonen er uriktig eller at det ved spørsmålsstillingen
er gjort noen feil som kan medføre at avgjørelsens riktighet
fremstiller seg som tvilsom”.
Rt. 1951 side 498 gjelder et tilfelle hvor en lærerskolestudent først
forsøkte å drepe sin rival ved å sende ham en flaske med
forgiftet likør. Da forsøket mislyktes, sendte han en ny sending
med fire forgiftede konfekter. Rivalen spanderte tre av konfektene på tre
forskjellige personer. En av dem døde, men rivalen overlevde. Studenten
ble dømt for forsøk på drap med overlegg, straffeloven § 233
første og annet ledd, jf. § 49, det siste med døden til
følge for en tredjeperson, § 51 annet ledd. Høyesterett
prøvde ikke lovanvendelsen.
Andenæs gir i Alminnelig strafferett l.c. på side 205, uttrykk
for at det mest naturlige i en feiltreff-situasjon hvor den inntrådte
følge, som i tilfellet med konfekten, er av samme art som den tilsiktede,
er å bedømme forholdet som fullbyrdet forbrytelse. Bedømmelsen
blir da den samme som om det hadde vært en personforveksling som førte
til at det var en annen som ble rammet enn gjerningspersonen hadde tenkt. Andenæs
føyer imidlertid til at subsumsjonsspørsmålet ikke har
noen stor praktisk betydning. Blir tiltalte dømt for forsøk,
kan man ved fastsettelsen av straffen bruke særregelen i § 51 annet
ledd.
Bratholm i Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer. Første
del, gir i kommentaren til § 51 på side 201 uttrykk for det syn
at i tilfellet hvor A skyter forsettlig på B for å drepe ham, men
bommer og treffer C, kan A dømmes for forsøk på forsettlig
drap, og ved fastsettelsen av straffen kan man bruke § 51 annet ledd.
Hvis A kan sies å ha drept C ved uaktsomhet, har A begått to forbrytelser.
I dette tilfellet straffes A for uaktsomt drap i forhold til C og for forsøket
på å drepe B etter § 5| første ledd.
Spørsmålet kom opp på ny i Rt. 2000 s. 970 (Snorre Kompagniet A/S – eller dørvaktdommen), nevnt ovenfor i tilknytning til drøftelsen av forsettskravet. I denne avgjørelsen la flertallet på tre Andenæs’ standpunkt til grunn, mens mindretallet på to – anført av dommer Matningsdal – pekte på at ved integritetskrenkelser foreligger det omtrent alltid like mange overtredelser som krenkede personer. På bakgrunn av en totalvurdering, hvor også prosessuelle bestemmelser vedrørende bl.a. spørsmålsstillingen til lagretten ble trukket inn, konkluderte mindretallet med at de beste grunner taler for at man ved feiltreff behandler handlingen i angjeldende sak som to forbrytelser - dels et forsøk, og dels en fullbyrdet forbrytelse hvor skyldformen normalt ville være uaktsomhet. Ved straffutmålingen vil retten kunne trekke inn strl. § 51 annet ledd. Mitt personlige syn faller sammen med mindretallets.
En eventuell subsumsjonsendring i vårt tilfelle i samsvar med mindretallets lovanvendelsesstrandpunkt i dørvaktsaken, vil støte an mot strpl. § 38, idet tiltalebeslutingens gjerningsbeskrivelse kun omtaler Storefjell. Krenkelsen i relasjon til Sund vil således representere et annet straffbart forhold.
Det synes som om studentene er kjent med ”dørvaktdommen” i tilknytning til feiltreff.
2. Medvirkningsspørsmålet for Tastad.
Oppgaven reiser sentrale spørsmål vedrørende medvirkningsansvar – m.a.o. om hvor mye som skal til av aktivitet for å rammes av straffansvar. De fleste kandidater er her vel fortrolig med professor Husabøes synspunkter i boken ”Straffansvarets periferi”.
Her må det sies noe generelt om medvirkning, bl.a. at Tastad kjører
Peder til puben, vel vitende om at han visste at Ås ville gi Sund en ”skikkelig
omgang juling”. I utgangspunktet er ”juling” noe som faller
inn under strl. § 228 om legemsfornærmelse.
Men Tastad visste at Ås var utstyrt med balltre, og at Tastad fra tidligere
visste at Ås hadde brukt dette. Selv om Tastad kom med noen ”formanende
ord” før kjøreturen, er dette neppe tilstrekkelig for å forhindre
fellelse for medvirkning til § 229, jfr. § 232 i relasjon til Sund
dersom denne hadde blitt rammet, jfr. det som er sagt vedrørende det
subjektive på dette punkt ovenfor i tilknytning til Ås
I subjektiv henseende må feiltreff-situasjonen bedømmes på samme
måte for medvirkeren som for hovedmannen, nemlig at forsett i relasjon
til en person er tilstrekkelig for fellelse.
Denne problemstillingen går nesten samtlige kandidater hus forbi.
Når det gjelder eventuell subsumsjonsendring for Tastad, vises til drøftelsen ovenfor i forhold til Ås. Også for Tastad vil strpl. § 38 være et prosessuelt stengsel.
3. Overtredelsen av strl. § 162 første og annet ledd, jfr. § 49.
Det må presiseres at strl. § 162 ikke er pensum. Men det materielle spørsmål skal ikke behandles.
Spørsmålet er her om handlingen kan sies å være fremprovosert av politiet. Det er i rettspraksis fastslått at ulovlig provokasjon fra politiet er en ulovfestet straffrihetsgrunn, slik at dette spørsmål prosessuelt sett hører inn under skyldspørsmålet og skal lede til frifinnelse, se den grunnleggende avgjørelse i Rt. 1992 s. 1088.
I nærværende sak må det på bakgrunn av rettspraksis være klart at politiets handlemåte ikke kan kritiseres.
Jeg viser til de avgjørelser som finnes om politiprovokasjoner, se
Rt. 1984 s. 1076, Rt. 1992
s. 1088, Rt. 1993 s. 473, Rt. 1994 s. 319, Rt. 1997 s. 1659, Rt. 1998 s. 407,
Rt. 2000 s. 1223,
s. 1345 og s. 1482.
Tastad blir her å felle i samsvar med tiltalebeslutningen.
Denne del gjelder forvaltningsrett og sivilprosess.
Jeg skal kort peke på følgende:
”Basis” for saken er Rt. 2002 s. 1566, som gjaldt en begjæring om midlertidig forføyning. Spørsmålet i saken var om det var tilstrekkelig for å oppfylle kravet til fristfastsettelse i kommunehelsetjenesteloven § 4a – 8 annet ledd første pkt. a at et tiltak var planlagt etablert ”straks”. Kjæremålsutvalget fant at fristen skulle angi når rettingen skulle vært utført. At det ikke var fastsatt gyldig frist, førte imidlertid ikke til at pålegget ble ugyldig.
A. Prosess
Saken er påstått avvist.
Grunnlaget for anførselen er manglende aktuell rettslig interesse, idet fristen for retten først utløper 31. desember 2004. Det anføres således at man står overfor et fremtidig rettsforhold.
Anførselen om fremtidig rettsforhold kan ikke føre frem, da
saken er høyst aktuell gjennom det vedtak som er truffet. Det foreligger
således en reell rettsuvisshet av aktuell betydning. Skytterlaget kan
ikke være henvist til først å reise søksmål
etter at rettingsfristen er utløpt !
Av rettspraksis kan nevnes Christiania Spigerverk-saken og ”Bryggeri-dommen”.
B. Materielle spørsmål
1.
Dernest reiser saken spørsmål om forvaltningen har materiell kompetanse
for sitt vedtak, spørsmålet er da om bestemmelsen hjemler flytting,
m.a.o. et spørsmål om legalitetsprinsippet i forvaltningsretten.
Hva som ligger i ”retting” etter kommunehelsetjenestelovens § 4a-8
?
Her står man overfor en flytting av skytterbanen.
Etter loven kan helse- og sosialstyret til like stanse virksomheten – helt eller delvis inntil forholdene som medfører en overhengende fare for helseskade er rettet.
Det må fremheves at legalitetsprinsippets gjennomslagskraft varierer fra rettsområde til rettsområde, jfr. Fjordlakssaken. I foreliggende sak gjelder ikke vedtaket inngripen i den personlige integritet. Dertil kommer sterke samfunnsbehov. Således befinner man seg ikke i legalitetsprinsippets kjerneområde, slik at adgangen til utvidende tolkning blir større.
Min personlige mening er at flytting er mer vidtrekkende enn retting.
2.
Det oppstår videre spørsmål om forholdsmessighetsprinsippet
i forvaltningsretten.
Forrige semester hadde sorenskriver Dalseide en meget utførlig behandling av dette i en sensorveiledning, hvilken er kjent for sensorene.
I pensumlitteraturen er det gitt en omtale av prinsippet i Bernt/Rasmussen, Frihagens forvaltningsrett, Bind I s. 89/90 og s. 275.
De første avgjørelser er Mortvedt-dommen i Rt. 1951 s. 19 og
Seljelid-dommen i Rt. 1957
s. 1190. Senere sentrale avgjørelser er Fjærkrefarmdommen i Rt.
1973 s. 460 og Isene-dommen i Rt. 1981 s. 745.
I foreliggende sak må det i denne vurdering trekkes inn at myndighetene har muligheter for andre tiltak, blant annet støyskjermer og annen lyddemping, herunder regulering av støyende ammunisjon.
Hvilken løsning kandidatene kommer til er ikke avgjørende. Poenget er at man ser problemstillingen og foretar en fornuftig drøftelse.
--------
Del I må sies å representere hovedtyngden i oppgaven (ca. 3/4).
Den er også den mest krevende del rent faglig. Deler av II fremtrer nærmest
som ”kontrollspørsmål”.
Dette inntrykket bekreftes også etter gjennomgående sensur.
Karakterfordelingen synes å være tilnærmet som sedvanlig
ved 4. avdeling; kanskje er det noe flere svakere besvarelser denne gang.
|
Sist oppdatert 22.juni 2004 av UK Kommentarer til denne siden. |