Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 4. avdeling
Oppgave 1
Oppgave 1 reiser sentrale spørsmål innen strafferett og straffeprosess. De problemstillinger oppgaven reiser skal studentene iht læringskravene gjennomgående ha grundig kunnskap om.
Når der gjelder ran, er dette ikke et læringskrav i spesiell strafferett. Det må imidlertid forventes at kandidatene får til noe på om dette. Lovbestemmelsen er nevnt i oppgaven. Av de tre problemstillinger oppgaven reiser om ran, gjelder to av dem sentrale temaer i alminnelig strafferett (medvirkning) og straffeprosess (endring av tiltalen) mens den tredje gjelder tyverielementet i ransbestemmelsen.
1) Har Lars Holm forklaringsplikt?
Lars Holm er tiltalt i saken. Det er et grunnleggende prinsipp at personer som er siktet eller tiltalt ikke har plikt til å forklare seg, jf straffeprosessloven § 90. Ingen skal ha plikt til å bidra til domfellelse av seg selv, dvs at en ikke har plikt til selvinkriminering.
De spørsmål aktor mener Lars Holm skal pålegges å svare på gjelder ikke omstendigheter av betydning for hans egen skyld eller straff. Holm har på dette punkt karakter av vitne mot Hans Tastad. Kandidatene bør se dette, og at det rettslige spørsmål er om bestemmelsen i straffeprosessloven § 90 rekker så langt at den tiltalte også kan nekte å forklare seg om omstendigheter som kun angår skyld eller straff for medtiltalte i saken.
Straffeprosessloven § 90 og kap 10 om vitner gir generelt sett liten veiledning om grensedragningen på dette punkt. Kandidatene kan imidlertid se hen til situasjonen dersom tiltalene mot Holm og Tastad ikke var forent i en sak, jf loven § 13. Dersom Holm hadde vært vitne i en egen sak mot Tastad, ville Holm hatt vitneplikt med den begrensning som følger av loven § 123 om fritak fra å svare på spørsmål som kan utsette vitnet for straff. Det er ingen grunn til å trekke grensen annerledes fordi tiltalene er forent i en sak.
Vernet mot selvinkriminering er også en menneskerettighet. Det vises til SP art 14 nr 3 bokstav g. Videre tolkes kravet til rettferdig rettergang i EMK art 6 nr 1 slik at det omfatter et forbud mot selvinkriminering. Konvensjonene er norsk lov, jf menneskerettsloven § 2 nr 1 og § 3. Enkelte kandidater vil nok trekke inn vernet mot selvinkriminering etter menneskerettighetene. Noen ytterligere momenter til drøftelsen kan neppe hentes der.
Etter min mening er det ikke tvilsomt at Lars Holm i utgangspunkt har plikt til å svare på spørsmålene. Slik oppgaven er formulert inviteres kandidatene ikke til å drøfte andre fritaksgrunner for Holm. Det har ikke betydning om Holm har mottatt en formell vitnestevning, jf straffeprosessloven § 111 første ledd første punktum.
2) Subsidiært; Kan politiforklaringen til Lars Holm leses opp?
Lars Holm vil her opptre som et vitne mot Hans Tastad. Adgangen til å lese opp forklaringen reguleres av straffeprosessloven § 296 annet ledd og menneskerettsloven § 2 nr 1 og 3 og § 3, jf EMK art 6 nr 1 og nr 3 bokstav d og SP art 14 nr 3 bokstav e.
Det må forventes at kandidatene kan en del om dette temaet. Detaljkunnskap om alle de avgjørelser som foreligger kan ikke kreves, men kandidatene bør kjenne de mer grunnleggende prinsipper som Høyesterett har fastlagt.
Utgangspunktet er hvorvidt en fellende dom ”bare eller i avgjørende grad” må baseres på den politiforklaring Lars Holm har avgitt. Det vises til Høyesteretts kjennelse av 19. november 2004, særlig punkt 16 til 20. Ved vurderingen av dette spørsmålet har det betydning om lydbåndopptaket av telefonsamtalen mellom politiet og Ole Vold kan avspilles. Dersom lydbåndopptaket ikke kan avspilles, vil politiforklaringen til Holm ut fra oppgaven fremstå som det eneste bevis mot Tastad. Selv om lydbåndopptaket tillates avspilt, vil nok forklaringen til Holm lett fremstå som vesentlig. Ut fra oppgaven har påtalemyndigheten to bevis mot Tastad, som gjensidig utfyller hverandre i en avgjørende grad.
De kandidater som kommer til at politiforklaringen til Holm er et vesentlig bevis må gå videre med spørsmålet om Tastad, slik saken ligger an, må sies å ha fått avhøre Holm. Det følger av Rt 2003 s 1808 at en politiforklaring i utgangspunktet kan leses opp der vitnet har vært til stede i retten, men har benyttet seg av sin rett til å nekte å svare på spørsmål i medhold av straffeprosessloven § 123. Se også Rt 2004 s 1719, som gjelder forholdet til personer som etter loven § 122 ikke har forklaringsplikt. En forutsetning for opplesning i slike tilfeller er at saksbehandlingen samlet sett fremstår som forsvarlig og rettferdig.
Kandidatenes drøftelse på dette punkt avhenger av hva de har konkludert med ovenfor mht om Lars Holm har forklaringsplikt. Personlig mener jeg det ikke kan tillegges avgjørende betydning om Holm rettmessig eller urettmessig nekter å forklare seg.
Kandidatene bør foreta en samlet drøftelse, under forutsetning av at lydbåndopptaket kan avpilles, av om Tanstad vil få en forsvarlig og rettferdig rettergang dersom politiforklaringen til Holm leses opp. Et viktig moment i denne forbindelse vil være at Tastad rent faktisk ikke får eksaminere noen av vitnene som føres mot ham.
3) Kan telefonopptaket avspilles?
Kandidatene vil nok studere bestemmelsen i straffeprosessloven § 216L grundig siden oppgaveteksten viser til den. Det fremkommer der intet forbud mot å benytte de opptak som gjøres som bevis i straffesaker. Hovedregelen om fri bevisføring gjelder derfor i utgangs-punktet. Det vises til Ot prp nr 64 (1998-1999) s 86 og 162.
Kandidatene bør se at det dreier seg om et lovhjemlet lydbåndopptak. Rettspraksis rundt bruk av ulovlige lydbåndopptak, TV-opptak mv er derfor ikke relevant.
Det antas at kandidatene særlig vil ta opp to mulige grunnlag for å avskjære bruken av lydbåndet som bevis:
3.1) Den omstendighet at kryssavhør av Ole Vold er avskåret
Kandidatene bør gripe fatt i bevisets karakter. Det er ikke tvilsomt at påtalemyndigheten i realiteten fører Ole Vold som vitne mot Hans Tastad, og at krysseksaminasjon vil være umulig. Praksis rundt opplesning av politiforklaringer mv bør derfor trekkes inn. Det vises til straffeprosessloven § 297 og menneskerettsloven § 2 nr 1 og 3, jf EMK art 6 nr 1 og nr 3 bokstav d og SP art 14 nr 3 bokstav e.
EMD anser det reelle som avgjørende ved tolkningen av uttrykket ”vitne” i EMK art 6 nr 3 bokstav d. At reglene om kryssavhør også gjelder i for den type vitner det her er tale om, må være på det rene.
Kandidatene må også her foreta en drøftelse av om en fellende dom ”bare eller i avgjørende grad” må baseres på lydbåndopptaket. Det vises til merknadene ovenfor.
Et særskilt spørsmål er om tiltaltes rett til kryssavhør er gått tapt eller om rettigheten er vesentlig svekket ved at Tastad ikke protesterte mot påtalemyndighetens bevisoppgave. Det fremgår av oppgaven at bevistilbudet fremgikk av bevisoppgaven. Så vidt meg bekjent har Høyesterett ikke direkte tatt stilling til dette spørsmålet.
Utgangspunktet er at retten har et selvstendig ansvar for å sørge for sakens opplysning, jf § 294. Videre skal retten av eget tiltak sørge for at kravet til rettferdig rettergang i EMK art 6 nr 1 oppfylles, jf Rt 1996 s 666 og Rt 2001 s 747. Et uttrykklig samtykke fra tiltalte og/eller forsvareren er ikke uten videre avgjørende, selv om dette er et moment i vurderingen. Jeg antar at tiltaltes passivitet iallfall ikke kan tillegges mer enn en høyst begrenset betydning.
3.2) Provokasjon som etterforskningsmetode
I rettspraksis er det utviklet visse prinsipper for når bevis ervervet ved politiprovokasjon kan benyttes. Grunnvilkåret er at politiet ikke må ha fremprovosert en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått. Beviset kan i utgangspunktet ikke benyttes som bevis for en overtredelse utløst av provokasjonen. Videre må det må dreie seg om ”alvorlige lovovertredelser” og ”vanlige etterforskningsmetoder må anses utilstrekkelige”. Det vises bl.a til Rt 1984 s 1076 og NOU 2004:6 s 83 flg.
Kandidatene bør se at straffeprosessloven § 216L ikke løser spørsmålet om provokasjon. Bestemmelsen omhandler bruken av en metode for bevissikring, ikke hva politiet kan foreta seg i selve samtalen.
Oppgaveteksten er noe knapp mht en vurdering av politietterforskerens samtale med Ole Vold og formålet med den. Slik oppgaven er formulert er det nærliggende å bedømme situasjonen slik at samtalens formål var å skaffe bevis for at Ole Vold drev spritsalg generelt sett, samt skaffe etterretningsinformasjon som kunne danne grunnlag for en aksjon mot ham. I så fall er det neppe grunnlag for å nekte opptaket ført som bevis i en sak mot Ole Vold, typisk som ett av flere bevis for at han drev vedvarende salg av sprit.
For de kandidater som kommer til at beviset i utgangspunktet kan benyttes, er det naturlig å ta opp om det har betydning at opptaket benyttes som overskuddsinformasjon i en annen sak.
Utgangspunktet er prinsippet om fri bevisføring. Det er neppe grunnlag for å gjøre noen unntak i den situasjonen som her foreligger. Spørsmålet er nærmere drøftet i NOU 2004:6 s 132-133, med henvisning til praksis og teori.
4) Kan tiltalen endres fra grovt tyveri til ran og innbrudd?
Kandidatene bør her få med seg at aktor varsler en endring av tiltalen. Kravet må derfor vurderes i forhold til skrankene i straffeprosessloven § 254 annet til fjerde ledd, og ikke § 38.
Oppgaven reiser to problemstillinger i forhold til § 254 annet til fjerde ledd:
4.1) Dreier det seg om samme straffbare forhold?
En endring av tiltalen til et annet straffbart forhold reguleres av straffeprosessloven § 254 annet ledd, mens tredje ledd kommer til anvendelse så lenge påtalemyndigheten holder seg innenfor samme straffbare forhold.
Normalt vil spørsmålet om ”samme straffbare forhold” falle sammen med spørsmålet om to bestemmelser kan anvendes ved siden av hverandre i ulikartet idealkonkurrens. I dette tilfeller er det ikke så enkelt.
Kandidatene bør se at ran er et sammensatt straffebud, av hhv tyveri og legemskrenkelse, tvang eller frihetsberøvelse. Bestemmelsen om ran i straffeloven § 267 konsumerer tyveribestemmelsen i § 257, slik at de ikke kan benyttes ved siden av hverandre. På den annen side bringes et nytt element inn i saken, her frihetsberøvelse, som ikke var en del av den opprinnelige tiltalen. Kandidatene kan her trekke slutninger fra straffeprosessloven § 38 første ledd mht at en viss endring av faktum ikke bringer en over i et annet straffbart forhold.
Tilfellet ligger nok på grensen for hva som kan sies å ligge innenfor samme straffbare forhold. I Rt 1986 s 362 ble det lagt til grunn at retten kunne endre subsumsjon fra straffeloven § 222 til § 267. I den saken var imidlertid det å bortta gjenstander nevnt i tiltalen, slik at spørsmålet kun var om uberettiget vinnings hensikt kunne trekkes inn. Personlig er jeg usikker på løsningen. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven, 3. utg s 925 legger til grunn at en endring fra tyveri til ran ikke medfører at tiltalen endres til et annet forhold i forhold til straffeprosessloven § 254 annet og tredje ledd.
Endringen av tiltalen er uproblematisk i forhold til innbrudd etter straffeloven § 147.
4.2) Aktors kompetanse
Oppgaven opplyser at en politiadvokat møter som aktor under hovedforhandlingen. Kandidatene bør se at politiadvokater, selv med utvidet påtalekompetanse, ikke har ordinær kompetanse til å ta ut tiltale for ran, jf straffeprosessloven § 67 annet ledd, jf tredje ledd første og annet punktum.
Kandidatene bør videre se at straffeprosessloven § 254 annet ledd ikke gir møtende aktor noen utvidet påtalekompetanse. De kandidater som kommer til at tilleggstiltalen må bedømmes etter § 254 annet ledd må såldes legge til grunn at aktor ikke har kompetanse til å foreta endringen i tiltalen. Retten skal av eget tiltak påse at aktors kompetanse er i orden, jf loven § 81.
Så lenge møtende aktor holder seg innenfor ”samme straffbare forhold”, reguleres adgangen til å endre eller utvide tiltalen av § 254 tredje ledd. Møtende aktorer har i slike tilfeller en særskilt påtalekompetanse iht denne bestemmelsen. De kandidater som kommer til at aktor i dette tilfellet holder seg innenfor det ”samme straffbare forhold”, må derfor legge til grunn at aktor er kompetent til å foreta endringen.
5) Har Peder Ås gjort seg skyldig i ran eller bare forsøk på ran?
Oppgaven legger ikke opp til noen bred drøftelse av bestemmelsen om ran i straffeloven § 267. Forsvareren gjør kun gjeldende at Peder Ås må dømmes for forsøk på ran, ikke for fullbyrdet ran.
Det avgjørende er om Peder Ås har kommet så langt at han har ”bemektiget” seg eskene med sprit. Kandidatene bør se problemstillingen og lovens vurderingstema. Problemstillingen er parallell med hva en møter i bestemmelsen om tyveri i straffeloven § 257, der ordet ”borttar” benyttes. I en situasjon som denne må grensedragningen anses parallell eller § 257 og § 267.
Det kan ikke forventes at kandidatene har kjennskap til rettspraksis omkring ransbestemmelsen. En del kandidater vil nok kjenne til ”Kjøttlår-dommen” (Rt 1894 s 484), som gjaldt tyveri. Fornuftig anvendelse av denne dommen må honoreres. Ut fra Kjøttlår-dommen må ranet sies å være fullbyrdet.
6) Er Lars Holm skyldig i tyveri eller bare forsøk på tyveri?
Det vises her til hva som er uttalt ovenfor under punkt 5 om Peder Ås.
7) Har Lars Holm medvirket til innbrudd, slik at tyveriet er grovt?
De fremsatte anførsler forutsetter at Peder Ås skar opp kapellet på semitrallen. Siden kapellet var låst fast bør kandidatene bare kort fastslå at Ås her overtrådte straffeloven § 147.
I forhold til Lars Holm er det spørsmål om han medvirket til innbruddet, både objektivt og subjektivt sett. Kandidatene må få frem at utgangspunktet er at hver deltaker må vurderes for seg.
Ut fra faktum må det legges til grunn at Holm var uvitende om at Ås skar opp kapellet, og at muligheten for en slik handling ikke ble diskutert på bilturen til stedet. Holm har derfor ikke utøvet noen direkte eller uttrykkelig fysisk eller psykisk medvirkning til innbruddet.
En god kandidat vil her trekke inn at Ås og Holm på turen åpenbart inngikk avtale om tyveri fra semitraileren, og at spørsmålet om medvirkning ved slike avtalte forbrytelser reiser særlige spørsmål, nærmere bestemt at en her må trekke inn betraktninger om hva som er en normal og påregnelig utvikling mht gjennomføringen avplanen. Sentrale momenter i denne sammenheng er den saklige sammenheng mellom primærlovbruddet og tilleggslovbruddet, hvor påregnelig behovet for tilleggslovbruddet fremsto (risikoen), om tilleggslovbruddet innebar en vesentlig ekstra moralsk barriere mv.
Problemstillingen er grundig drøftet av Husabø; Straffansvarets periferi s 167-171. Andenæs; Alminnelig strafferett, 5. utg s 399 er inne på problemstillingen.
Jeg mener Holm her må svare for innbruddet ut fra det syn at den forbryterske avtalen mellom han og Ås naturlig må forstås slik at de underforstått var enige om at eventuelle barrierer for å komme inn i semitrallen skulle fjernes, om nødvendig med makt.
Så lenge Holm medvirket til innbrudd må tyveriet for hans det helt klar anses som grovt, jf straffeloven § 258.
8) Er tyveriet grovt dersom Lars Holm ikke er skyldig i innbrudd?
Drøftelsen her bli subsidiær for de kandidater som kommer til at Lars Holm er skyldig i innbrudd.
Kandidatene bør her få frem at straffeloven § 258 annet ledd legger opp til en helhetsvurdering, der enkelte særlig sentrale momenter er nevnt i loven, men at loven ikke inneholder noen uttømmende oppregning av relevant omstendigheter.
Det opplyses i oppgaven at verdien av de esker med sprit som var tatt ut var på kr 70.000. Verdien ligger nok litt under hva som utgjør en betydelig verdi etter § 258 annet ledd, se Rt 1994 s 22. Enkelte kandidater vil nok trekke frem at illegal omsetning av sprit er samfunnsskadelig, og at det samme gjelder tyveri at sprit med sikte på slik omsetning. Etter min mening er dette et fornuftig resonnement, som tilsier at tyveriet anses som grovt.
9) Har Lars Holm medvirket til et eventuelt ran?
Det vises hovedsakelig til det som er sagt ovenfor under punkt 7.
To omstendigheter tilsier en særskilt omtale på dette punkt.
Det første er at Lars Holm på turen ble gjort kjent med at sjåføren sov inne i trekkvogna, og at han utgjorde en viss risiko. Holm var således kjent med at sjåføren kunne innebære et problem, og at situasjonen kunne bli uforutsigbar dersom risikoen ble utløst. At Holm skulle vente i bilen til Ås gav klarsignal, innebar også at Holm overlot saken til Ås i en periode. Det andre momentet er at den psykiske barriere mht frihetsberøvelse, vold eller trusler mot sjåføren må sies å være høyere enn for ødeleggelse av kapellet, slik faktum ligger an.
Personlig mener jeg det vil rekke for langt å tolke den forbryterske avtalen mellom Ås og Holm så vidt at Holm anses som medvirker i forhold til ran. Rt 2003 s 350 støtter et slikt syn.
10) Har Marte Kirkerud medvirket til tyveri?
Oppgaven reiser her spørsmål om grensedragningen mellom tyveri etter straffeloven § 257 og heleri etter § 317. Kandidatene bør kjenne det grunnleggende utgangspunkt: Bistand som først ytes etter at tyveriet er fullbyrdet anses som heleri, med mindre bistanden er lovet på forhånd. I sistnevnte tilfelle foreligger psykisk medvirkning til tyveriet.
Den situasjonen som er beskrevet i faktum ligger i grenseland for når bistanden senest må være lovet. Rettspraksis viser at medvirkning til tyveri kan foreligge også der bistanden ytes umiddelbart etter at tyveriet er fullbyrdet, se Rt 2003 s 350 (punkt 15) og Rt 1973 s 180.
Det kan ikke forventes at kandidatene kjenner til den nevnte rettspraksis.
I den situasjon oppgaven beskriver er det etter min mening noe usikkert om Marte Kirkerud har gjort seg skyldig i medvirkning til tyveri eller i forsøk på heleri.
11) Har Marte Kirkerud medvirket til innbrudd eller ran?
Om de rettslige utgangspunkter vises det til punkt 7.
Det er ikke tvilsomt at Marte Kirkerud, om hun har medvirket til tyveri, ikke har medvirket til innbrudd eller ran. De relevante omstendigheter var alt foretatt da hun kom inn i saken.
12) Kan retten mot protest fra Marte Kirkerud dømme henne for tyveri?
Kandidatene bør her se at aktor påstår domfellelse etter lovbud som ikke er nevnt i tiltalen, dvs at han ikke endrer tiltalen. Det rettslige grunnlaget for vurderingen er derfor straffeprosessloven § 38, ikke § 254.
Det spørsmål oppgaven reiser er om tyveri etter straffeloven § 257 er det ”samme forhold” som heleri etter § 317. Kandidatene bør her se at det generelt sett er en avgjørende forskjell mellom medvirkning til primærforgåelsen og etterfølgende bistand i form av heleri. At grensedragningen kan volde tvil er ikke en tungtveiende innvendig i denne sammenheng. Rettstekniske hensyn er viktig i prosessretten.
Det er ikke tvilsomt at retten ikke kan dømme Kirkerud for medvirkning til tyveri, jf Rt 1994 s 869. Er retten av den oppfatning at Kirkerud er skyldig i medvirkning til tyveri, må retten derfor frifinne for heleri og overlate til påtalemyndigheten å reise nye sak om medvirkning til tyveri.
Oppgave 2
Oppgaven reiser dels spørsmål innen planprosess/byggessaksbehandling og dels spørsmål innen alminnelig forvaltningsrett.
Det kreves etter læringskravene ikke at kandidatene har grundig kunnskap og innsikt i planprosessen og byggesaksbehandling. Kandidatene skal kun ha grundig kunnskap om struktur og hovedtrekk. De spørsmålene oppgaven reiser på dette punkt er på et relativt enkelt nivå, der løsningene fremgår langt på vei kan søkes gjennom en tolkning av plan- og bygningsloven. Slik oppgaven er formulert skal kandidatene ikke drøfte den konkrete hensiktsmessighet av å dispensere i medhold av plan- og bygningsloven § 7.
Det må kreves større innsikt og forståelses fra kandidatene i oppgavens øvrige del. Dels er det her sentrale problemstillinger innen materiell forvaltningsrett. Dels er det sentrale problemstillinger i forhold til klagerett, som har sine paralleller i sivilprosessen.
1) Dispensasjon fra kommuneplanens arealdel
Bygningsrådet har gitt dispensasjon fra kommuneplanens arealdel i medhold av plan- og bygningsloven § 7. Det fremkommer av § 7 første ledd annet punktum at bygningsrådet (det faste utvalg for plansaker) i utgangspunktet er kompetent i saken.
En del kandidater vil nok stanse her. De kandidater som går videre vil nok særlig ta opp to spørsmål:
1.1) Fraviker planen hovedregelen om kompetanse i § 7?
Det følger av § 7 første ledd annet punktum at selve planen kan fastsette at myndigheten til å gi dispensasjon ligger til et annet organ. Faktum i oppgaven opplyser at det ikke er fastsatt noe uttrykkelig unntak i planen. Et eventuelt avvik må derfor i så fall bero på en tolkning av planen, herunder det særskilte vilkåret som er satt i medhold av § 20-4 annet ledd bokstav c. Slik faktum ligger an er det ikke grunnlag for å tolke planen slik at kompetansen er overført fra bygningsrådet.
1.2) Unntak ved vesentlige endringer?
Plan- og bygningsloven § 7 oppstiller intet uttrykkelig unntak for vesentlige planendringer. I forhold til reguleringsplaner, der loven § 28-1 nr 1 og 2 oppstiller et skille mellom vesentlige og uvesentlige endringer, antas det at bygningsrådet ikke kan foreta vesentlige planendringer i medhold av loven § 7. Det vises til Backer; Innføring i naturressurs- og miljørett, 3. utg s 170-171 og Pedersen m.fl.; Plan- og bygningsrett s 218-221.
Loven har ikke et tilsvarende skille mellom vesentlige og uvesentlige endringer i kommuneplanens arealdel. Kandidater som argumenterer for at dispensasjonen innebærer en vesentlig planendring, og derfor skulle vært behandlet i kommunestyret etter reglene i loven § 20-5 siste ledd, er dristige. Drøftelsen bør i så fall knyttes til kriteriet ”særlige grunner” i § 7.
2) Spørsmålet om planplikt
Innsigelsen i klagen bygger på at det foreligger en planplikt i saken, nærmere bestemt en plikt til å utarbeide reguleringsplan før søknaden godkjennes. Oppgaven gir ikke holdepunkter for at et plankrav følger av kommuneplanens arealdel. Grunnlaget for innsigelsen må derfor forankres i plan- og bygningsloven § 23 nr 1 annet punktum, jf første punktum annet alternativ. Det avgjørende er om tiltaket i søknaden er et større bygge- og anleggsarbeid.
For de kandidater som kommer til at det omsøkte byggearbeidet er et større byggearbeid oppstår spørsmålet hva de rettslige konsekvenser blir. § 23 nr 1 annet punktum fastsetter at byggesøknaden i utgangspunktet skal avslås. Også her gjelder imidlertid loven § 7 om dispensasjonsadgang fra bl.a ”bestemmelser i denne lov”. Se Ot prp nr 51 (1987-88) s 53. Det oppstår derfor spørsmål om bygningsrådet har kompetansen etter § 7, noe første ledd fjerde punktum fastsetter at bygningsrådet har.
3) Forholdet til strandvernet i plan- og bygningsloven § 17-2
Det fremgår klart av oppgaven at hytta til Peder Ås ligger ved en innsjø. Plan- og bygningsloven § 17-2 bruker uttrykket ”sjøen”. Kandidater som har lest loven godt vil se dette uttrykket i sammenheng med uttrykket ”vassdrag” i loven § 20-4 annet ledd bokstav f, og dermed se at forbudet i § 17-2 ikke gjelder generelt i forhold til vannsonen. Enkelte kandidater vil nok også trekke inn definisjonen i vannressursloven § 2.
Det er ikke tvilsomt at grensen mellom bestemmelsene går mellom saltvann og ferskvann, dvs at innsjøer faller utenfor området for § 17-2, jf Ot prp nr 56 (1984-85) s 49. Bestemmelsen kommer derfor ikke til anvendelse i saken. Om kandidatene er kjente med dette kan ikke tillegges særlig betydning, forutsatt at de ser problemstillingen og foretar en god metodisk drøftelse.
Kandidater som kommer til at § 17-2 i utgangspunktet får anvendelse, bør også ta opp om søknaden legger opp til at hytta endres ”vesentlig”, jf første ledd. Ingen av unntakene i § 17-2 annet ledd er aktuelle i saken.
For de kandidater som kommer til at søknaden er i strid med § 17-2 oppstår spørsmålet om bygningsrådet er kompetent til å dispensere fra forbudet. Bygningsrådets kompetanse følger her av plan- og bygningsloven § 7 første ledd fjerde punktum.
4) Har bygningsrådet lagt vekt på utenforliggende hensyn?
Kandidatene bør se at det er to hensyn som må vurderes: Muligheten for at kommunen skal få økte skatteinntekter og muligheten for at lokalsamfunnet skal få nyte godt av donasjoner fra Peder Ås. Kandidatene må vurdere hensynenes relevans hver for seg.
Kandidatene må se den rettslige ramme for vurdering av hvilke hensyn som er relevante, og få frem at løsningen i må finnes innenfor den aktuelle lov eller lovbestemmelse. Plan- og bygningsloven § 7 nevner selv ikke hvilke hensyn som kan tas i betraktning. Løsningene må derfor finnes i formålsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 2, den generelle bestemmelsen om kommunal planlegging i loven § 20-1, og i mer allmenne forvaltningsrettslige prinsipper. Oppgave gir lite holdepunkter for at selve kommuneplanen avgrenser hvilke hensyn som i denne saken er relevante.
Det er ikke tvilsomt at plan- og bygningsloven til en viss grad kan brukes for å sikre den økonomiske utviklingen i kommunen, både de kommunale inntekter og velferden i kommunen mer generelt. F.eks gjennom tilrettelegging for at en bedrift skal flytte til kommunen, slik at kommunen får nye arbeidsplasser. Dette følger naturlig av loven § 2 annet ledd. Saken reiser spørsmål om den ytre grense for slike hensyn, der de knytter seg mer til en person og hans rikdom enn til en generell bedriftsetablering.
Hensynet til mulige donasjoner til gode formål i lokalsamfunnet fremstår nærmest som salg av byggetillatelse mot rause gaver. Å vektlegge slikt ligger etter min vurdering klart utenfor hva som kan tas i betraktning.
Det andre hensynet er et rendyrket fiskalt hensyn, nærmere bestemt inntekter til kommune-kassa. Slike hensyn må avvises som utenforliggende, iallfall i forhold til bolig og hytte-bygging.
Feil ved skjønnsutøvelsen i form av vektlegging av utenforliggende hensyn medfører bare ugyldighet der feilen kan ha virket inn på avgjørelsen. I dette tilfelle er begge de hensyn bygningsrådet har fremhevet utenforliggende. Oppgaven gir ikke holdepunkter for at andre legitime hensyn forelå som kunne begrunne at byggetillatelsen ble tatt til følge. Feilen har derfor virket inn.
Hvorvidt konsekvensen av feilen skal bli ugyldighet beror på er konkret vurdering. I dette tilfellet har Peder Ås ikke innrettet seg på vedtaket, noe han uansett ikke hadde grunn til før klagen var behandlet. Noen aktsom god tro om vedtakets gyldighet har han neppe heller vært i. Ugyldighet bør derfor bli konsekvensen.
5) Har Fjellvik skiforening partsevne til å klage?
Kandidatene må her er at det dreier seg om et enkeltvedtak der klagerett i utgangspunktet foreligger, jf plan- og bygningsloven § 15 og forvaltningsloven § 2 og § 28. Klagerett har også ”annen med rettslig klageinterresse”, jf forvaltningsloven § 28 første ledd.
Oppgaven reiser på dette punkt spørsmål om hvem som kan regnes som en ”annen”, nærmere bestemt om foreninger kan ha klagerett og i tilfelle hvilke krav en må stille til foreningsstrukturen.
Det er ikke tvilsomt at en forening kan ha klagerett. Det som medfører usikkerhet i dette tilfellet er om Fjellvik skiforeningen har en så vidt fast og varig struktur at den oppfyller de minstekrav en må stille til en forening i denne sammenheng. Opplysningene i oppgaven er noe sparsomme mht en sikker konklusjon. De opplysninger som gis trekker i retning av at foreningen trolig er noe for løst sammensatt.
6) Har Fjellvik skiforening rettslig interesse i å klage?
Oppgaven reiser på dette punkt spørsmål om Fjellvik skiforening her ”rettslig klageinteresse”, se ovenfor under punkt 5. Det avgjørende her er om foreningen helt eller delvis har til formål å ivareta interesser som er relevante å ta i betraktning etter den aktuelle lovbestemmelse når vedtak skal treffes. Jo viktigere hensynet er etter den aktuelle lovbestemmelse, og jo tettere inn mot foreningsformålets kjerne hensynet ligger, desto større grunn er det til å anerkjenne klagerett. I tillegg må foreningen fremstå som en egnet representant for interessene, ut fra størrelsen på foreningen, geografiske forhold, og forholdet til andre foreninger. Det er imidlertid intet til hinder for at flere foreninger som ivaretar samme eller tilnærmet samme interesser kan ha rettslig klageinteresse.
Kandidatene kan her trekke på kunnskap både fra forvaltningsretten og sivilprosessen.
Ut
fra oppgaven bør kandidatene se at Fjellvik skiforening ikke er noen forening
for eliteidrett. Formålet fremstår som utøvelse av skisport i trim- og
rekreasjonsøyemed samt for hygge. En naturlig konsekvens av dette er at
omgivelsens estetiske verdier ligger innenfor foreningsformålet. Estetiske
verdier i lokalmiljøet er også et sentralt hensyn etter plan- og bygningsloven,
se § 2 første ledd siste alternativ og § 20-1 første ledd fjerde alternativ.
Oppgaven gir ikke holdepunker for at foreningen ikke er representativ i
nærmiljøet.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |